JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

– Vi må slutte å godta alt mulig

Omsorgs-Norge skriker etter flere hender. Norena Anbakk er en av dem som gjerne vil bidra mer – om hun får lov.

2007081012391320131216014809

– Mamma var også hjelpepleier. Jeg så hva hun jobbet med, og at hun trivdes. Det ga meg lyst til å gå samme vegen, sier Norena Anbakk til Fagbladet.

Anbakk er fast ansatt i 9,26 prosent stilling ved Mjøland omsorgssenter i Mo i Rana. I tillegg har hun en tremånederskontrakt på 36 prosent. Resten av arbeidsuka fyller hun opp med ekstravakter.

Etter at Fagbladet utlyste sin deltidskonkurranse i april, har redaksjonen mottatt store mengder brev, e-poster og telefoner fra kvinner (og menn) som er ansatt i små og rare stillingsbrøker. Man kan spørre seg: Hvordan dukker disse stillingene opp? Hvor kommer de fra?

Retten til deltid – I sin tid var det jo fagbevegelsen som sloss fram retten til deltid, sier Tove Stangnes til Fagbladet. Stangnes var tidligere nestleder i Fagforbundet, og satt i det såkalte deltidsutvalget, som leverte sine konklusjoner til regjeringen i 2004. Hun syns det er frustrerende at man har snakket om dette problemet i så mange år, men at konsekvensene likevel knapt er merkbare.

– Det er lett å si at damer må «ta ansvar» og ikke ta slike små stillinger, men det er nå engang ofte slik man kommer inn i arbeidslivet, uttaler hun, og fortsetter:

– Tidligere kalte man det «turnushull-stillinger»: Når det ikke er nok stillingshjemler til å få turnusen til å gå opp, får man slike små og merkelige brøker.

Holdninger og ressurser – I tillegg til at det har med holdninger å gjøre, har det også med ressurser å gjøre: Man har rett og slett for lite stillingshjemler. Dette er den viktigste årsaken til at vi ikke har kommet lenger i forhold til likelønn. Og selvfølgelig har det også konsekvenser for kvaliteten til brukerne, sier Stangnes.

– Så hvor stor mulighet har arbeidsgiverne egentlig til å redusere antall deltidsstillinger?

– De kan hvis de vil, men vi må se på turnusen med litt nye øyne. Flere ledere burde være flinkere til å ta vare på personalet sitt, og si at vi faktisk trenger denne bemanningen, og at hvis ikke, må kanskje avdelingen legges ned. Det er høyt nok sykefravær fra før, og slike småstillinger er uakseptabel personalpolitikk. Man kan ikke fortsette å legge belastningen på de ansatte. Nå er det de lavlønte som tar støyten for dårlig kommuneøkonomi, sier hun.

Alltid på jakt I Mo i Rana tror Anbakk at arbeidsgiverne egentlig gjør så godt de kan.

– Det er mange hensyn å ta. Men jeg må innrømme at jeg syns det går tregt. Der jeg jobber har det ikke vært utlyst noe på flere år, alle går på midlertidige kontrakter.

Men den som tror at de midlertidige kontraktene kommer av lavt arbeidspress i helsevesenet, får tro om igjen.

– Det er nok å gjøre, sier Anbakk. – Stort sett jobber jeg full tid.

I skrivende stund er timeplanen hennes fylt opp ut august måned.

Men slik er det ikke nødvendigvis alltid, og Anbakk finner situasjonen vanskelig.

– Det er frustrerende å gå og jakte på ekstravakter. Jeg er utdannet hjelpepleier og har medisinkurs i tillegg, og da blir jeg prioritert. Det er jeg glad for, men opplever at andre kan bli sure eller skuffet om de ikke får nok vakter.

Uønsket deltid er ifølge Anbakk et stadig tilbakevendende tema på arbeidsplassen.

– Det er mange som er opptatt av dette, og alle ønsker jo å ha størst mulig stillinger.

Henger i stroppen Tove Stangnes vedgår at man også må se på arbeidstakernes holdning og ansvar i deltidskabalen.

– Men når det er sagt, vil jeg jammen påstå at er det noen som er fleksible, er det disse damene. De henger i stroppen og vet aldri om de vil klare utgiftene fra måned til måned. Det er klart vi kan se på andre måter å organisere ting på, men dette er ikke hovedproblemet. Det ville være å begynne i feil ende, uttaler hun.

Norena Anbakk gjorde ferdig sin hjelpepleierutdannelse i januar 2006. Nå er hun nyutdannet, og motivasjonen er på topp – men skuffelsen like stor over at formell kompetanse ikke ga uttelling i form av mer stabile arbeidsforhold.

– Mange av kollegene mine har også tatt utdannelse nylig, og vi håper at de skal lyse ut stillinger. Det er her vi vil jobbe, for det er en veldig bra arbeidsplass, med mange oppegående folk.

Per i dag er det bare daglig leder som har fast, full stilling.

– Hvorfor tror du at man fortsetter å ha folk gående i vikariater og på ekstravakter?

– Jeg vet rett og slett ikke. Men det er kanskje greit for mange arbeidsgivere å kunne bruke folk som de vil.

– Det er ikke så mange menn i deltidsstillinger?

– Nei, det er ikke det. De godtar det jo ikke. Men det gjør vi damer. Vi godtar alt mulig, sier hun med oppgitt stemme.

Heltid koster Kristiansand kommune startet sitt deltidsprosjekt i 2002. Gjennom grundig kartlegging og tilføring av friske midler til å opprette manglende stillingshjemler, klarte man å få 477 deltidsansatte i full stilling. Prosjektet hadde en prislapp på 54 millioner kroner over en fireårsperiode. Koster det alltid penger å redusere antall deltidsarbeidende?

– Ja, det koster penger, sier Stangnes. – Men det er flere forhold som spiller inn. Sannsynligvis vil det også bety lavere belastning på pleierne, og dermed lavere sykefravær.

I Kristiansand ble også vikarutgiftene kraftig redusert.

– Så alt kommer an på hvordan man ser det, sier Stangnes. Hun mener at lovverket bør forsterkes i retning av å gi sterkere rettigheter til arbeidstakerne.

– I dagens hovedtariffavtale er det litt for mange begrensninger, og det er for mye opp til arbeidsgiverne, sier hun og konkluderer:

– Verden har forandret seg. I dag trenger kvinner en full stilling for å leve. Men holdningen om at kvinner er reservearbeidskraft henger igjen. Det er et diskriminerende syn på kvinnearbeidsplasser.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy