Per Flakstad, Fagbladet

– Vi er veldig glad for at vi har fått en autorisasjon, men den bør bety mer enn at vi har en vernet tittel, sier lederen i Norsk dyrepleier- og assistentforening, Charlotte Gustavsson.

Foreningen har inngått et formelt samarbeid med Fagforbundet, og forbundets Seksjon samferdsel og teknisk jobber nå aktivt for å gjøre noe med innholdet i autorisasjonen. De har blant annet sendt brev og bedt om et møte med Mattilsynet for å se om det er mulig å gi dyrepleiernes autorisasjon funksjonsbeskrivelse som er mer dekkende for de arbeidsoppgavene de har og den utdanningen de har fått.

Mange oppgaver

Dyrepleier er et forholdsvis nytt yrke, og innholdet er fortsatt i utvikling. Siden det jobber dyrepleiere både på store og spesialiserte arbeidsplasser, som for eksempel Norsk veterinærhøgskole, og samtidig på små klinikker, må de være skolert til å takle et bredt spekter av oppgaver.

Charlotte Gustavsson, nestleder i foreningen, Astrid H. Arstad og nyutdannede Christian Kummernes forteller at jobben deres kan sammenliknes med å være sykepleier, pluss litt til.

– Vi tar prøver, kjører anestesi, tar røntgenbilder og klargjør dyr før operasjon, samtidig som vi assisterer veterinæren ved selve operasjonen, forteller de.

– I tillegg har vi ansvar for kundebehandling, oppfølging av dyr og eiere og generell rådgivning, fortsetter de.

– Det er også blitt enklere å ta med seg kjæledyr på ferie til utlandet og å ta med seg eller hente dyr fra andre land. Dette kan gi store utfordringer i framtida når det gjelder smittevern og hygiene, og jeg tror mange av disse utfordringene vil falle på dyrepleierne og bli en viktig del av yrket, sier Astrid.

Alle tre jobber på veterinærhøgskolen, der oppgavene er mer spesialiserte enn ved små klinikker. Charlotte er ernæringsrådgiver og underviser dyrepleierstudenter i klinikkdrift og kundebehandling, mens Christian har ansvar for dyrepleierutdanningen og underviser i stell av dyr og praktisk oppfølging av dyr og eiere. Astrid har en tilleggsutdanning som hundefysioterapeut, og arbeider med rehabilitering og opptrening av dyr som har fått behandling på veterinærhøgskolen.

Yrkesstolthet

– Det er få store klinikker i Norge, derfor jobber de aller fleste dyrepleiere og assistenter med et bredt spekter av oppgaver. Lovverket stopper oss i mange tilfeller fra å gjøre ting vi kan, og som vi paradoksalt nok har plikt til, forteller de.

– Vi plikter å gi førstehjelp, men stoppes fordi vi ikke har lov til å penetrere hud. Det betyr også at vi ikke har lov å sette injeksjonssprøyter eller ta blodprøver. Vi er utdannet til dette, vi kan det, og vi gjør det i dag, men da må en veterinær stå ansvarlig for arbeidet vårt, fortsetter Charlotte, Astrid og Christian.

– En autorisasjon, med et mer presist innhold som dekker dagens arbeidsoppgaver, gjør at veterinærene kan bruke dyrepleierne på en bedre måte enn i dag. En autorisasjon med et bedre og mer presist innhold, slik at de selv kan stå ansvarlig for det de gjør, vil også ha mye å si for selvfølelsen og yrkesstoltheten til dyrepleierne, sier de.

Lønn

Et annet stort tema for dyrepleierne og assistentene er lønnsnivået, som de mener er for dårlig i forhold til arbeidsoppgaver og ansvarsområde.

– I følge en spørreundersøkelse om hvorfor folk forsvinner fra dette yrket, viste lønn seg å være den viktigste årsaken til at folk finner seg noe nytt å gjøre, ut over ønsket om å videreutdanne seg, sier Charlotte.

Nummer to på lista var stress: Dyrepleieren har mange oppgaver, og ting må ofte skje raskt. Ofte blir arbeidsstillingene ubekvemme, og jobben kan ha tunge løft.

– Vi opplever nok en del skader, og en del typiske slitasjeplager. Samtidig er dette verdens morsomste yrke – spesielt for folk som er interessert i og glad i dyr, sier Charlotte, Astrid og Christian.

Fagforbundet forhandler med Landbrukets Arbeidsgiverorganisasjon (LA) om en mønsteravtale som klinikkene skal anbefales å følge. I skrivende stund er utfallet av disse forhandlingene uvisst.

– Noen klinikker er medlemmer av LA, og slik sett forpliktet til å følge bestemmelse i en avtale. Det er ikke sikkert det blir like enkelt for dyrepleierne og assistentene som jobber én og én i de små klinikkene som ikke er medlem. De arbeider gjerne tett på sjefen sin, og er avhengig av et godt samarbeidsklima. Derfor kan lønnsforhandlinger være et ømtålig tema, sier Charlotte.

Tror på framtida

Samtidig syns alle tre tendensen er at veterinærer og klinikkeiere har fått større respekt og forståelse for dyrepleierne som en viktig ressurs.

– Veterinærstudentene som blir utdannet på veterinærhøgskolen blir undervist av dyrepleiere og jobber sammen med dem, det gjør selvsagt noe med holdningene deres. Jeg får telefoner fra unge veterinærer og klinikkeiere som spør hva dyrepleiere skal ha i lønn, og det skinner gjennom at respekten er økende, sier Charlotte.

Derfor har hun tro på at lønnsnivået kommer til å øke i årene som kommer.

– Vi arbeider for å øke dyrepleierstudiet fra to til tre års høgskoleutdanning. Det vil selvsagt bidra til å heve statusen for yrket. Et dekkende og presis autorisasjonsinnhold vil også hjelpe på yrkesstolthet og status, og hvis dette kommer på plass, mener vi det er all grunn til å ha tro på framtida for dyrepleierne, sier Charlotte Gustavsson, Astrid H. Arstad og Christian Kummernes.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSST