JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Tvangsbehandling på børs

Når institusjonsplasser for ungdom legges ut på anbud, er det barna og deres familier som taper. Tyrili nekter å bli med på statens budrunder og pengespill, skriver Ulf Jensen og Turid Wangensteen i Tyrilistiftelsen.

2007120712475620131216031437

VI HAR VÆRT i konkurranse. Konkurranseutsetting heter det visst. Anbud vil de fleste kalle det. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har lagt ut kjøp av institusjonsplasser for ungdom. Hørt det før – «Bestemor på anbud og stoppeklokkeomsorg»? Våre barn legges også ut for salg. Private aktører, både kommersielle tiltak og ideelle organisasjoner/stiftelser, er invitert til å delta. To kriterier ligger til grunn når plasser skal kjøpes – kvalitet og pris – men slett ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Vi konkurrerer om tjenester til barnets beste. Statens egne institusjoner er unntatt. Kravene som skal oppfylles, stiller det enkelte tiltak overfor et ensidig ansvar, staten bestemmer kriteriene og fastsetter prisen.

Etter flere hundre tvangsplasseringer gjennom 27 år, vet vi i Tyrili mye om hvilken smerte og ekstreme livsuttrykk som må takles og håndteres. Disse ungdommene er uhyre sårbare og har omfattende og sammensatte problemer knyttet til rus- og spilleavhengighet, atferd, psykiske lidelser, vold, kriminalitet, omsorgssvikt, sosial mistilpassing m.m. Dette er ungdommer som plasseres etter barnevernlovens tvangsparagrafer 4-24, 4-26. Dette krever solide, erfarne og kunnskapsrike medarbeidere som klarer å holde ut med og holde fast i den enkelte ungdom, uten selv å gå i oppløsning. Det tar tid og kunnskap å bygge opp en erfaringskompetanse som sikrer en høy barnevernsfaglig kvalitet.

NÅ SKAL TILTAKENE tyne hverandre i konkurransen om å vinne fram. Vi skal veies og vurderes opp mot hverandre. Her gjelder: vinn eller forsvinn!

Vi som arbeider med medmennesker som trenger behandling og omsorg, lever av kunnskap. Vi må ta del i hverandres erfaringer, teoretisk forståelse og forskning. Vi er avhengige av å ha en åpen kommunikasjon og et nært samarbeid der vi utveksler ideer og holder hverandre oppdatert. Anbudsrundene forutsetter at vi ikke snakker sammen, det er forbudt å utveksle informasjon om pris og andre «bedriftshemmeligheter». Vi må holde kortene våre tett til brystet så ingen hører eller vet noe om hva vårt tilbud omfatter. Tross alt står det om å vinne eller tape, og det er EØS-regler som gjelder.

Dette gir ringvirkninger som går langt ut over konkurransen om kroner og øre. Det skaper en ny og fremmed mentalitet. Hvem tror at det er til barnets beste og at det fremmer kvaliteten at vi som moderne «torgkjerringer» blir tvunget til å tilby billigst mulig tjenester? Et av resultatene kan bli ufaglige løsninger som å ta ungdom med på hytter i fjellet for avrusning og skjerming mot rømming, fordi det i verste fall koster 15.000 kroner per døgn på offentlig avrusningsinstitusjon. En kostnad det enkelte tiltak må betale av framforhandlet pris. Det sier seg selv at avrusningsopphold over flere døgn vil slå beina under enhver aktør. Eller man skjærer så langt ned på antall ansatte og på aktivitetstilbud som overhodet mulig.

ER DETTE EN UTVIKLING vi ønsker? Betyr dette at den barnevernsfaglig kompetansen som steg for steg er bygget opp gjennom år er i ferd med å gå tapt, til tross for gode resultater? Bør staten ta over all institusjonsdrift selv? Tilsier historien at dette har vært vellykket?

Ingeborg Marie Helgeland har skrevet en doktorgradsavhandling (2007) som omhandler ungdom fra Buskerud som ble plassert i ulike barnevernstiltak på begynnelsen av 1980-tallet. Hun konkluderer med at for ungdom med størst problemer, har det å bo i forsterkede fosterhjem og ruskollektiver gitt en sjanse til å komme ut av et negativt spor. Ungdom som har vært i institusjon har klart seg dårligst: Dette er ungdom som har opplevd mange brudd, og som har lite tillit til voksne. Det tar tid å opparbeide tillit, og det er viktig at de voksne regner med at dette tar tid i starten. Å utvikle gode relasjoner handler om stabilitet og kontinuitet. Tilbudene må ofte vare over flere år. Det finnes ingen kjappe løsninger.(Hentet fra forskning.no, 11.02.2007)

VI VET AT DET ER til oss ungdommene blir søkt når offentlig omsorg svikter eller tilbudet ikke strekker til. Og det forventes at vi skal tilby et langt mer omfattende og helhetlig behandlingstilbud til en langt lavere pris enn det de offentlige tiltakene opererer med.

Etter å ha deltatt i flere anbud de siste fem åra er det vår erfaring at prisen er avgjørende. De som legger ut kjøp av plasser sitter med all makt. De stiller krav til alle deler av tilbudet, og de bestemmer hva det skal koste. De har alle fullmakter til avslutte kontrakten dersom de vurderer at kvaliteten på kjøpt tjeneste ikke er god nok. En kvalitet som muligens ikke er mulig å gjennomføre fordi tiltaket har blitt presset ned på den prisen de opprinnelig la.

Det forventes at vi går inn i et spill som i beste fall hører hjemme i en tyrkisk basar. Start høyt, for så å gi kjøperen rom for å prute slik at de sitter igjen med følelsen av å ha presset prisen maksimalt ned. Tyrili ville ikke være med det statlige barnevernet i et slikt spill om ungdommers liv, så vi tapte kampen om de plassene!

VI TRENGER GJENSIDIG samarbeid mellom ulike aktører i feltet, Bufetat, kommuner og offentlige og private tiltak, dersom vi skal tilby et helhetlig og godt barnevernsarbeid. Anbudskonkurransene er i ferd med å ødelegge dette samarbeidet, men staten har et valg. EØS-reglene gir faktisk åpning for å inngå direkte avtaler med ideelle organisasjoner og stiftelser. Tyrili, Klokkergården, Fossum, Hiimsmoen og Leon er eksempler på private stiftelser som tilbyr behandlingsplasser for ungdom. Felles for oss er at faglighet, nytenkning, mangeårig samarbeid med barnevernet, lang historie og erfaring står i høysetet – ikke penger og profitt. Et eventuelt overskudd går tilbake til videre utvikling av tilbudet. Her er det ingen enkeltpersoner som tjener seg rike på ungdommers elendighet. Nettopp derfor nekter Tyrili å bli med på statens budrunder og pengespill! Vi har lange tradisjoner hvor private tiltak sammen med offentlig barnevern har utviklet ny forståelse, ny kunnskap og nytt innhold. Et samarbeid som har vært preget av åpne diskusjoner, dialog, kreativitet og hvor vi har hatt nytte av hverandres kunnskap og styrker.

Ulf Jensen Leder for Tyrilistiftelsen

Turid Wangensteen Nestleder i Tyrilistiftelsen

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy