JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Scene fra et europeisk fornuftsekteskap

«Unionen er vår styrke,» heter det i Belgias nasjonale valgspråk. Men under en ulmende flamsk nasjonalisme er det stadig vanskeligere å få øye på en belgisk identitet.

2007121408210120131216032018

Småbyen Halle, en knapp halvtimes kjøretur sørvest for Brussel, ligger badet i høstsolen. Gatene er så stille at man nesten kan høre løvet falle fra trærne. Men roen bedrar: denne søvnige flamske kommunen er midt i smørøyet av en politisk prosess uten sidestykke i belgisk historie.

Den 10. juni i år gikk innbyggerne i Halle, samt resten av belgierne, til urnene for å velge sin nasjonalforsamling. Men i skrivende stund, over 170 dager senere, er landet fortsatt uten regjering. Kort sagt bunner dette i konflikten mellom flamlenderne i landets nordlige del og wallonerne i sør som har vedvart med varierende styrke i landets snart 180 år lange historie.

- Språkstriden mellom de to landsdelene blir ytterligere komplisert av de underliggende klassemotsetningene, sier Laurent de Briey, som er politisk filosof og underviser ved universitetet i Louvain. Han fortsetter:

- Tidligere dominerte den fransktalende overklassen, slik at flamlenderne delvis fant sin identitet i en slags underdog-posisjon. Selv om denne overklassen nå har slått over til nederlandsk, og det fransktalende Wallonia er langt fattigere, henger følelsen igjen.

Klassemotsetninger Men ikke bare henger følelsen igjen: den forsterkes. Dagens krise er på mange måter en naturlig konsekvens av det politiske jordskjelvet som kom på nettopp Louvain-universitetet i 1968: Flamske akademikere truet med å kaste ut sine fransktalende kolleger for å full språklig dominans. I stedet endte det med at wallonerne selv trakk seg ut, og dannet et helt nytt, fransktalende universitet 30 kilometer unna. Saken veltet den daværende regjeringen, og sørget for at samtlige politiske partier ble delt i to. Partier som egentlig var enige ideologisk, delte seg i en flamsk og en wallonsk del, og det ble innført et nytt valgsystem som sørget for at wallonerne skulle stemme på «sine» partier, mens flamlenderne skulle stemme på sine.

Hvilket bringer oss tilbake til Halle. En av de største kildene til konflikt i dagens regjeringsdannelse, handler nettopp om hvem innbyggerne her, og i kommunene rundt, skal stemme på. Brussel, som er en fransktalende enklave inne i Flandern, sørger for et jevnt tilsig av fransktalende innbyggere til de flamske forstedene. Inntil nylig fikk disse fransktalende avgi stemme til «franske» partier inne i Brussel, en ordning de wallonske partiene har kjempet hardt for å beholde. Da det flamske flertallet i regjeringsforhandlingene likevel skar gjennom en votering for å endre denne regelen, forlot de fransktalende partiene bordet, og mannen som ble utpekt som den eneste mulige statsministeren i et splittet Belgia, måtte gå til kong Albert II og innrømme at oppgaven var for vanskelig. Kongen på sin side har oppfordret partene til fortsatt dialog, men i skrivende stund er situasjonen svært spent.

Den 3. desember ba kong Albert Guy Verhofstadt, som gikk av som statsminister etter valget i juni, å prøve å få på plass en kriseregjering som kan ta seg av hastesakene mens man viderefører arbeidet med å få på plass en mer permanent politisk ledelse. Det haster mer enn noensinne, og det er bare 19 måneder igjen det belgiske regionalvalget.

Full kontroll For øyeblikket ser det ut til at flamlenderne har alt under kontroll i Halle: All skilting er på flamsk, og det er dét språket som praktiseres i byens butikker og kaféer.

- Vous parlez francais? (Snakker du fransk?) våger jeg meg frampå i tobakksforretningen.

Innehaveren irriterer seg tydelig over den frampå og attpåtil fransktalende journalisten, men etter å ha forsikret seg om at jeg ikke bor i Flandern uten å ha lært nederlandsk, koster han likevel på seg et kort smil og «au revoir».

Ond sirkel

- I alle koalisjonsregjeringer har det vært en balanse i hvor mange som er representert fra hvert språkområde. Det vi ser nå, er at avstanden mellom partier som i utgangspunktet var like, har blitt veldig store. Systemet er laget for å skape spenninger, sier de Briey.

Filosofen mener at belgisk politikk har blitt trukket inn i en slags sentrifugalkraft, hvor forskjellene mellom partiene styrker opinionsforskjellene i befolkningen, noe som i sin tur har ført til endringer i det politiske systemet - som igjen er med på å synliggjøre ulikhetene mellom partiene. Blant annet derfor mener de Briey at Belgia er et godt eksempel på hva som skjer med nasjonalstatene når globaliseringen slår rot.

- Stat og nasjon er ikke nødvendigvis lenger to sider av samme sak, og det finnes nesten ikke lenger samfunn basert på felles verdier. Å finne sammen med likemenn i mindre grupperinger, slik det er tilfelle i Flandern, gir individet en større følelse av sikkerhet. Og den flamske nasjonalismen blir ytterligere styrket fordi den får drahjelp fra språkstriden.

Alternativ til Belgia?

Meningsmålinger som er utført i Flandern den siste tiden, viser at opp mot halvparten av flamlenderne ønsker at Belgia skal bli delt i to. Enda flere tror at en slik deling vil komme.

De Briey bekrefter at deling er en mulighet politikerne er nødt til å vurdere i dagens situasjon. Men han tror ikke det er særlig sannsynlig.

- Den viktigste grunnen til at belgierne ikke har gitt opp landet sitt for lenge siden, er at det rett og slett ikke finnes noe alternativ. Det ville blitt uhyre vanskelig for alle, også utenom spørsmålet om hva som eventuelt skulle skje med Brussel, som i dag er en fransktalende enklave i Flandern. På kort sikt ville Wallonia mistet femten prosent av sine inntekter - noe som ville vært dramatisk for en region som allerede er så preget av økonomiske nedgangstider. På lengre sikt ville det allerede svært tettbygde Flandern fått problemer med plassmangel og mangel på arbeidskraft. I tillegg kommer alle de juridiske og geopolitiske spørsmålene. Hvordan skal for eksempel EU eller Nato forholde seg til et uavhengig Flandern?

Redd solidariteten! For de Briey, er altså Belgia ett land, og belgierne én nasjon, fordi det ikke finnes noen reelle alternativer. Men fagbevegelsen har et litt mer positivt syn på saken.

Rafael Lamas er ansatt i FGTB, som er en av tre hovedsammenslutninger i belgisk fagbevegelse. Han tror fortsatt at det finnes en belgisk nasjonalfølelse.

- I dagens debattklima er det en tendens til å understreke skillelinjene. Men vi må ikke glemme at vi gjennom historien har klart å skape et system basert på solidaritet. Belgia er en sosial stat som har blitt til gjennom viktige kamper.

Derfor er FGTB en av initiativtakerne til kampanjen Sauvons la solidarité /Red de solidariteit (Redd solidariteten), som har samlet inn nærmere 80.000 underskrifter for et fortsatt samlet Belgia.

«Alt vi har i Belgia i dag, har vi oppnådd sammen,» heter det på kampanjens hjemmeside.

Splitt og hersk Joseph Nouls, en flamsk bartender i Halle, er enig.

- Vi er først og fremst belgiere, er det første han sier når vi spør ham om den pågående politiske krisen.

- Delingsspørsmålet er politikernes greie, noe de har funnet på for å tilrane seg mer makt. Det er en form for splitt og hersk-teknikk, sier han.

De Briey har et noe annet syn.

- Spørsmålet om Flanderns uavhengighet fikk en stor plass i valgkampen. Men sannsynligvis var det mest av strategiske årsaker, og ikke fordi de flamske politikerne virkelig vil det. Jeg tror de ble ganske redde da de oppdaget hvor mange flamlendere som i meningsmålinger svarte at de virkelig ønsket en deling, sier han, og legger skjelmsk til at man uansett ikke trenger flertall for å gjøre revolusjon.

- Men i dette tilfellet tror jeg ikke revolusjonen kommer. Belgia kan sammenliknes med et fornuftsekteskap, hvor paret ikke deler seng, lever hver for seg, men har et elsket, felles barn - Brussel - som ingen vil ta sjansen på å miste.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy