Sandra Lillebø, Fagbladet

Han ville ut i verden. Langt ut. Så samtidig som Morten Basenau tok yrkesutdannelse som styrmann, begynte han med amfetamin og hasj.

Var det da rusproblemet begynte? Eller var det da han begynte å røyke som tiåring, da han begynte å drikke som tolvåring, eller da han prøvde hasj og amfetamin i fjortenårsalderen? Eller var den virkelige starten da rusbruket eskalerte og ble hans heltidsgeskjeft etter et samlivsbrudd da han var i begynnelsen av tjueåra?

Full av penger, full av amfetamin Omtrent femten år etter at han mistet sin førstefødte av syne, kjørte Morten rundt på Hadeland i en stjålet bil. Han ventet på å bli innkalt til soning av en lengre straff. Lommene var fulle av penger, bilen full av amfetamin. For en misbruker skulle dette være et av de gode øyeblikkene i tilværelsen.

– Alt dreide seg om å skaffe penger, og å skaffe dop, sier Morten.

Den dagen på Hadeland hadde han begge deler. Men lykkefølelsen som aldri kom, fikk ham til å forstå at han hadde havnet på feil hylle i livet.

– Jeg følte meg ensom. Jeg var langt nede i kjelleren, og ønsket bare at jeg skulle bli stoppet og innkalt med en gang.

Sjokket Det ble han ikke. Morten måtte vente enda noen måneder. Men han hadde bestemt seg, og brukte den tiden på å samle motivasjon.

– Jeg så på fengselet som en mulighet for en ny start, sier han. Han ble tidlig oppmerksom på programmet Stifinner'n, som er et avrusningsprogram for innsatte i norske fengsler. Det tok bare to uker fra han fikk vite om programmet, til han var i gang. Det ble et sjokk.

– Man mister mye etter 20 år i misbruk, forklarer han.

– Det blir jo en livsstil, helt på siden av det som er vanlig, men som er veldig vanskelig å endre. Det ville vært mye enklere å bare fortsette å ruse seg.

Bare det å lande skikkelig fra rusen tok ham anslagsvis fire eller fem måneder.

Endevendt På Stifinner'n ble Mortens verden snudd opp ned. De faste holdepunktene – rusen og jaget etter den – var borte. Betydningen av å oppføre seg skikkelig, være høflig, var med ett en helt annen enn tidligere.

– Jeg trodde jeg oppførte meg bra, og kunne ikke skjønne hvorfor de maste sånn, sier han nå.

Etter en stund ble han tilbakeført til fengselet for å få anledning til å tenke over ting.

– Da skjønte jeg det. Måten jeg snakket til folk på, hvordan jeg manipulerte – isolert sett var det ikke noe problem, men det gjorde det veldig vanskelig i forhold til andre.

Til sammen ble Morten værende i ni måneder på Stifinner'n.

– De som er utålmodige klarer seg ikke så lenge, sier han, og legger til med ettertrykk: – Men det finnes ingen lettvinte løsninger. Det finnes ingen snarveier.

Samme dag som Morten ble løslatt fra fengselet, flyttet han inn i Tyrilikollektivet på Kampen i Oslo. Det er snart et år siden. Ifølge Helse Sør-Øst skulle han vært frisk for lenge siden.

Rett til behandling Da rusreformen ble gjennomført i 2003, ble de rusavhengige flyttet fra kommunenes sosialtjenester til spesialisthelsetjenesten i de regionale helseforetakene. Tilhengerne av reformen understreket det gode i at rusmisbrukerne heretter var å betrakte som pasienter med rettigheter. Men hvilke rettigheter?

Mange av de treårige kontraktene helseforetakene har med tilbyderne, er nå i ferd med å gå ut, og anbudene lyses ut på nytt. I den forbindelse har Helse Sør-Øst bestemt seg for å endre flere av forutsetningene for at tilbyderne skal få anbudet. Blant annet skriver de i kravspesifikasjonene at de vil «omprioritere midler fra langstidsdøgnbehandling til korttidsdøgnbehandling». Færre pasienter skal være i institusjon, mens flere skal få poliklinisk behandling, for eksempel ved jevnlige besøk hos lege/behandler, eller ved andre dagtilbud. Institusjonene har heller ikke lenger rett til å reservere seg mot utdeling av medisiner foreskrevet av lege.

Tydelige behandlingsmål I en e-postutveksling med Fagbladet skriver Helse Sør-Østs viseadministrerende direktør, Mari Trommald, at pasienten ikke skal måtte avbryte en behandling han eller hun nyter godt av. Hun understreker derimot at pasient og behandler skal sette tydelige behandlingsmål, og at dette skal evalueres individuelt etter et år.

Når Fagbladet spør hvordan dette skal settes i verk i praksis, får vi følgende svar: «Vi kjøper en bestemt kapasitet i form av et visst antall plasser over et definert tidsrom. En eventuell forlengelse av et pasientopphold vil derfor ikke utløse en diskusjon om ekstrabetaling, men i praksis si at institusjonen ikke kan benytte plassen til inntak av en ny pasient fra ventelista.»

Både Morten Basenau og enhetsleder for Tyrili Kampen, Anita Holmestad, er kritisk til at behandlingsmålene skal defineres i så sterk grad.

– Man merker det på en pasient som nærmer seg grensa for tidsrammen som er bestemt. Han får lyst til å hoppe over etapper, og blir utålmodig i arbeidet, sier Holmestad.

Hun er frustrert over det hun opplever som mangel på en felles forståelse mellom behandlere og oppdragsgivere.

– Det forventes at det skal være en strømlinjeforma veg, men det er det jo ikke. Ofte er det kronglete, og det vet ikke oppdragsgiverne nok om. Man går ikke fra A-Å helt automatisk, sier hun.

– Om det var slik, hadde vi jo hatt en fasit, skyter Morten inn.

Nye opplevelser Det har tatt tid, men han begynner å føle seg trygg nå. Tilhørigheten og fellesskapet kollektivet har gitt ham, har hatt stor betydning.

– Man får relasjoner som er bygd på andre verdier enn på utsida.

I en alder av 38 år har Morten nettopp begynt å føle seg nær rusfrie mennesker.

– Jeg har oppdaga sider ved meg selv som ikke er spiselige, sier han.

Det er likevel ikke mange måneder til Morten skal begynne å forberede seg til et liv utenfor kollektivet. Han skal skape seg en helt ny tilværelse – denne gangen uten rus.

– Strukturen de har mast så mye med her inne, skal jeg klare helt på egen hånd. Men å få seg et liknende nettverk på utsida, det er ikke gjort på en dag.

Han er litt usikker. Om noen måneder skal han kanskje være i en egen leilighet.

– Jeg vet ikke hvordan det skal gå. Men jeg har jo en sikkerhetslinje her, sier han.

Ville være trygg Å gjenoppta kontakt med familien er en del av behandlingen. Det var ingen enkel sak for Morten, som fortsatt har begge foreldrene sine – og en datter på to og et halvt år.

– Jeg ville ikke gjøre det før jeg var trygg på at jeg skulle klare det. Når jeg ser at det går den rette vegen, føles det kjempebra.

Sønnen på 18 har han ikke hatt kontakt med på veldig lenge, men Morten forsøker ikke å ha dårlig samvittighet for det som har skjedd i fortiden.

– Alle som bryr seg synes jeg gjør det kjempebra. Jeg føler jeg har kommet et godt stykke, men det er mange utfordringer igjen før jeg kan si med hånda på hjertet at jeg står stødig. Ferdig blir man aldri, man er nødt til å holde fokus hele tida. Men avstanden i tid hjelper.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS