Karin E Svendsen/Fagbladet

Her er det ingen som løper i gangene. Pleierne beveger seg rolig, og de tar seg tid til å stoppe opp hvis en av beboerne ønsker kontakt. Ved småbordene sitter beboere og pleiere og snakker sammen. Tormod Nødtvedt, som har bodd på Ilen i ett års tid, kan ikke få fullrost sjukehjemmet og pleierne. – Jeg har det så godt her, sier han. Han er sosialt anlagt, forteller gjerne, lytter interessert og er raus med komplimentene. De ansatte ved Ilen Menighets Sykehjem (IMS) i Trondheim har i mange år arbeidet aktivt for å bli bevisst egne holdninger og atferd i forhold til hverandre og beboerne. De har satt spørsmålstegn ved alle rutiner, og alle ansatte har deltatt i refleksjonsgrupper.

Fleksibel

Mye er forandret ved IMS de siste sju–åtte årene. – Det første skrittet i endringsprosessen tok vi etter å ha hørt psykologen Lise Næss stille kritiske spørsmål om rutinene på sjukehjem, forteller Hilde Staxrud, styrer ved Ilen. – Psykologen, som er geriatrisk spesialist, fanget oss fullstendig og harselerte med oss på en morsom og sympatisk måte. En av påstandene hennes var for eksempel at rutinene ved sjukehjemmene varierer med et kvarter. Hun overbeviste oss om at det er mulig å framskynde eller utsette alle måltider og andre gjøremål med mer enn 15 minutter dersom brukeren ønsker det. Staxrud og de andre ved IMS ble inspirert til å rette et kritisk søkelys mot rutinene ved sitt eget sjukehjem. Tverrfaglige grupper på hver avdeling gikk systematisk gjennom rutinene, og spurte seg selv om de fortrinnsvis var tilpasset pleierne eller beboerne.

Må tåle litt skitt

På IMS har de klart å skape et sammensveiset lederteam, og alle avdelingslederne gikk inn for å endre rutinene dersom det ville være til det beste for beboerne. Også de tverrfaglige gruppene var innstilt på å legge om rutinene dersom beboerne kunne ha glede av det. – På alle avdelingene ble vi enig om at vi burde sette av mer tid til sosial stimulering, forteller avdelingsleder Torhild Hovdal Moan. Dermed ble vasking kuttet ned til det halve til fordel for samvær med beboerne. Avdelingslederen skulle ønske de ansatte hadde hatt tid til å sitte ned sammen med beboerne uten at hybelkaninene begynte å gro, men innser at det rett og slett ikke er mulig. – Vi har stramme budsjetter, og har til og med måttet kutte ut den halve aktivitørstillingen vi hadde inntil i fjor. Så vi må faktisk velge mellom vasking og sosialt samvær med beboerne. Det er klart det er skittent her, men minstestandarden blir ivaretatt, så det er ikke uhygienisk eller usunt inneklima her.

Konflikter

Hjelpepleier Tove Gangstø kan bekrefte at prioriteringen er klar. – Nå tar vi oss tid til å stanse når en av beboerne ønsker kontakt. Vi veksler noen ord før vi går videre, eller vi setter oss ned og tar en prat, sier hun. – Før var det sånn at jeg følte jeg skulket jobben hvis jeg satt og snakket med beboerne. Jeg satt aldri helt nedpå, jeg var hele tida på vei til å gjøre noe annet og hadde andre gjøremål i bakhodet. Det var nesten så jeg var redd for å bli oppdaga, smiler Gangstø, og kan forsikre at den holdningen satt langt inne, og at det tok lang tid før den slapp taket. Nå er hun glad for at sosial stimulans er blitt en akseptert del av jobben. – Det gir en god følelse når jeg kan ta meg av den biten som er så viktig for beboerne, sier hjelpepleieren. Hilde Staxrud legger ikke skjul på at omlegging av rutiner og turnus ble møtt med en smule motstand. – I teorien var alle enig om at vi var her for beboerne, og at vi skulle ha tid til å være sammen med dem, sier Staxrud. – Men for at en av oss alltid skulle være tilgjengelig, måtte turnusen legges om. En av de tre seinvaktene måtte forskyve vakta slik at hun ikke var ferdig før klokka elleve om kvelden. Da er det lett å forstå at ikke alle var like begeistret, sier styreren.

Krever mer

Det er blitt en selvfølge for beboerne på IMS at de står opp og legger seg når de selv ønsker det. Før var det slik at nattvaktene tok de tyngste beboerne før tidligvakta kom på jobb. Det satte tidligvakta pris på, men det var ikke sikkert at de tyngste beboerne var de som ønsket å stå opp først. Det var ikke fritt for at noen av de ansatte reagerte når også disse rutinene skulle legges om. Mange pleiere så for seg at heretter ville jobben med å få tatt morgenstellet bli langt mer krevende. – Siden vi er her for beboernes skyld og ikke av hensyn til neste vakt, er det beboeren som må bestemme når han eller hun skal stå opp, mener Torhild Hovdal Moan. Hun legger til at hvis en av beboerne ikke ønsker å stå opp i det hele tatt, er også det greit. – Vi har vel alle en og annen dag som vi ønsker å tilbringe under dyna. Men hvis det gjentar seg ofte, prøver vi å motivere ham eller henne til å komme seg opp. Det er jo helseskadelig å ligge i dagevis, så vi må veie ulike hensyn opp mot hverandre.

Som det passer

I og med at pleierne tar morgenstellet ettersom det passer beboerne, må også frokosten tas etter hvert som det passer inn i rytmen til hver enkelt. – Her har vi frokost fra halv ni til halv elleve om formiddagen, forteller Tove Gangstø. To av pleierne sitter alltid sammen med beboerne mens de spiser, mens de to andre skifter sengetøy, vasker og er på skyllerommet. De ansatte ved IMS kan heller ikke se at det er problematisk å servere varmmåltidene når beboeren er sulten framfor til et fastsatt klokkeslett. – Alt er mulig. Vi har jo mikro, sier Torhild Hovdal Moan. Pleierne ved IMS mener sjukehjemmene har mye å lære av hotellnæringen. – Vi skal yte service. Gjester og beboere skal spise når de vil og hva de vil. Så langt det er mulig, smører beboerne våre maten sin selv. Da velger de også pålegget. Det kan ikke være sånn at fordi du har sagt du liker gammelost, så får du det resten av livet, mener de.

Folkeskikk

De ansatte ved Ilen Menighets Sykehjem (IMS) syns vanlig folkeskikk kan være en god rettesnor når servicen skal bedres på et sjukehjem. Styrer Hilde Staxrud mener mye er vunnet om ansatte ved sjukehjemmene har respekt for hver enkelt beboers livsførsel. Beboerne på et sjukehjem bør ha anledning til å følge de rutinene de har vent seg til før de kom dit. – Det er selvsagt viktig å få spise det man har lyst på, og at dette kan variere fra dag til dag. Det samme gjelder legging og morgenstell. Men det burde også være en selvfølge at beboerne får fortsette hos frisøren sin eller ta fotpleie hvis han eller hun er vant til det. De må også kunne fortsette å abonnere på de aviser og tidsskrifter de har hatt tilgang på tidligere, eller fornye teaterabonnementet sitt hvis det har vært en viktig del av livet, sier Staxrud. På IMS er de også strenge på at et menneske som tilkaller deg, ber om hjelp, søker kontakt eller spør om noe, har krav på et svar – uansett om den ansatte er sliten. – Det er god folkeskikk å gi respons når noen henvender seg til deg. Jeg setter meg gjerne ned, eller kanskje jeg bare setter meg på huk i forbifarten for å svare. Det kan ta noen sekunder eller minutter. Det er altså ikke så tidkrevende, men uhyre viktig for hvordan beboeren føler seg. Og uansett hvor kort eller lang samtalen har vært, passer jeg på å takke for praten før jeg avslutter. Det setter alle pris på.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS