Heidi Hattestein og Marit Bendz

Noe forenklet går folkestrømmen fra tidligere sovjetstater til Russland, fra Russland til Polen og fra Polen til Norge. Arbeidere fra for eksempel Usbekistan reiser til Russland for å tette igjen hullene etter de som banker på døra til Vest-Europa.

Norge ligger som en gullgryte i enden av regnbuen. Ikke noe annet land i Norden har tatt imot flere arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. En rapport fra forskningsstiftelsen Fafo viser at arbeidsinnvandringen har hindret flaskehalser og ført til økt sysselsetting, også blant nordmenn.

Veien østover

Men hvordan ser det ut i den andre enden av folkestrømmen, i Øst-Europa og Sentral-Asia? På vår reise østover møter vi russiske håndverkere, tømrere fra Tadsjikistan, kleshandlere fra Kasakhstan, frukthandlere fra Usbekistan, og absurd nok, en tømrermester fra Trøndelag som har reist motsatt vei, Torstein Kristiansen.

Sammen med sivilarkitekt Rolf Jacobsen i Gaia Arkitekter har han tapt hjerte og arbeidsnever til et leirskoleprosjekt ved Ladogasjøen øst for St. Petersburg. Hit reiser de en håndfull ganger i året for å bygge økologiske halmhus til psykisk utviklingshemmede og leirskolebarn fra hele Russland, et arbeid som er arrangert gjennom stiftelsen BRO.

Russland trenger tømrere

Kristiansens eksiljobb forteller mye om hvilke konsekvenser den nye folkevandringen har. Her i Rysjkova ved Ladogasjøen er det bruk for ham.

– Det er ikke mange fagfolk igjen på den russiske landsbygda. De har fulgt strømmen til storbyen eller vestover, sier tømrermesteren. Han ramser opp:

– Polakkene kommer til Norge, russerne drar til Polen. På den fattige landsbygda og i de gamle sovjetstatene hvor alt klappet sammen etter perestrojkaen, blir det tomt for fagfolk, sier tømrermesteren, som jobber på Kristoffertunet i Trondheim når han ikke er på byggetur i Russland.

To tomme hender

Det er pur markedskraft som forandrer verden foran øynene på oss: I Norge er det byggeboom og behov for kvalifisert arbeidskraft. Dertil kommer EU- og EØS-regler som gir friere flyt av arbeidskraft. Utenlandske håndverkere griper muligheten. De kommer hit med to tomme hender og vilje til å jobbe.

I de tidligere sovjetstatene derimot, står maskinene stille. Land som Kasakhstan og Usbekistan sliter med å få samfunnshjulene til å gå rundt, selv halvannet tiår etter at de gjenvant selvstendigheten. Styre og stell blir ridd av korrupsjon. Kvalifisert arbeidskraft er det derimot nok av; utdanningssystemet i sovjettiden var både gratis og godt.

Ulovlige innvandrere

Høy arbeidsløshet og lave lønninger gjør at mange sentralasiater søker jobb i Russland. Ifølge FN-sambandet er gjennomsnittslønnen i Tadsjikistan 13 dollar i måneden, mot 200 dollar i Russland. I land som Tadsjikistan og Moldova har hver tredje husholdning et familiemedlem som jobber i Russland, og som i snitt sender hjem 100 dollar i måneden.

Men det er vanskelig både å telle og kontrollere arbeidsinnvandringen. Et tungvint regelverk gjør at mange jobber ulovlig. Ifølge russiske myndigheter har landet mellom 5 og 15 millioner ulovlige innvandrere, mot en halv million lovlige.

Ut av Polen

Også polske arbeidere lar seg lokke av høyere lønninger. Cirka to millioner polakker jobber i utlandet, og Polen trenger flere hundre tusen arbeidere for å tette hullene. Det er først og fremst bygningsindustrien og landbruket som merker mangelen på arbeidskraft.

I høst meldte Bergens Tidende at polske myndigheter nå tar grep. Landet har et fotball-EM som skal arrangeres i 2012, og for å lokke til seg bygningsarbeidere, har myndighetene gjort det billigere for folk fra Russland, Ukraina og Hviterussland å få arbeidstillatelse. Tidligere måtte de betale 1900 kroner for et visum, nå er prisen 220 kroner.

600.000 polakker

Storbritannia alene har tatt imot 600.000 polakker. I Norge ble det i fjor gitt arbeidstillatelse til nesten 40.000 polakker, men tallet på polske arbeidere i Norge er trolig tre ganger så høyt. De som kommer via utenlandske firmaer, er ikke med i tallene, og det er heller ikke svart arbeid.

Håndverkervandringen har både positive og negative konsekvenser for avsenderlandene. Positivt er det at verdens rikdommer blir litt annerledes fordelt. Nettsidene til Utenriksdepartementet viser beregninger fra Verdensbanken om at arbeidere i utlandet sendte hjem cirka 72 milliarder dollar i 2001 (om lag 380 milliarder kroner). Eller sagt på en annen måte: 40 prosent mer enn all offisiell bistand. Bare fra Norge ble det overført 700 millioner dollar (om lag 3,8 milliarder kroner). Regner man med uoffisielle kanaler, kan tallene være to til tre ganger høyere. Pengene blir selvsagt ikke generert av byggebransjen alene, men i sum stimulerer de til økonomisk vekst i mottakerlandene.

Mister kompetanse

Ulempen ved arbeidsutvandring er imidlertid brain drain, at talentfulle folk forsvinner til andre land og verdensdeler og tar kunnskapen med seg.

De fleste vender hjem igjen etter en tid, men i deres fravær blir det problemer, noe som også trønderen ved Ladogasjøen får merke:

– De flinke håndverkerne reiser til Moskva, St. Petersburg eller helt til Europa for å jobbe, og svært få blir igjen, sier han og lar det smilende skinne gjennom at det skjer en del rare ting på byggeplassen her i Rysjkova også: Beskjeder og avtaler blir misforstått, og det hender at arbeid må gjøres om igjen. En del av årsaken må tilskrives språkvansker, en annen at russere flest har måttet venne seg til å bruke de billigste materialene de får tak i, men mest av alt skyldes det at kunnskapen har flyttet utenlands.

 Brain drain i Øst-Europa kan skape problemer for Norge også. Andrzej Matla i den polske fagforeningen Solidaritet sa til Dagbladet i fjor at norske firmaer ikke har kunnet sette i gang prosjekter ved verftene i Gdansk fordi så mange av arbeiderne har dratt til Norge for å jobbe.

Hindrer vekst

I verste fall er mangelen på kvalifisert arbeidskraft et hinder for fortsatt vekst, og det i en del av verden hvor tilværelsen i utgangspunktet er tøff nok.

– Russland er nabolandet vårt, det er så nær og likevel så annerledes. I dette distriktet er gjennomsnittlig levealder for menn under 50 år, det forteller hvor hardt livet faktisk er, sier tømreren fra Trøndelag.

 Paradokset er at uansett hvor hardt livet er i Russland, så vil det alltid finnes et sted hvor det er hardere. Folk lenger østfra, spesielt fra tidligere sovjetstater, ser muligheter i Russland, som de ikke har i hjemlandene sine. De snakker allerede russisk. De kan reise ut og få pengene til å vokse, få en god start når de kommer hjem igjen, eller gi familien bedre økonomi.

Selv har vi reist tvers gjennom Russland. Vi har kommet så langt øst som det er mulig å komme, til Jakutia, en autonom republikk i Russland. Her ligger den lille byen Peledoi ved elven Lena. Peledoi er et samfunn av langtidsboende og pendlere. Det lokale verftet lokker til seg arbeidere, og i Mirny en dagsreise unna, jobber en del folk i diamantgruven. Det setter døren på gløtt for smarte kremmere.

Frukthandlerne

På et hybelhus i Peledoi bor noen av dem, en gjeng fra Usbekistan. Vi møter dem på gata en ettermiddag.

– Jeg bodde i Ust-Kut først, men der var det ikke stort å tjene, forteller Gulsara. Hun fulgte elven nedover til Peledoi. Her har hun mindre konkurranse og en inntekt å leve av og sende hjemover til resten av familien.

 Patriarken selv, Bochadir, har kone og fem barn hjemme. Gulsara og Nasiba har hvert sitt barn som bor hos bestemødrene sine, men ingen mann som venter.

– Da kunne vi jo ikke vært her, ler de.

Vi reiser sammen med Gulsara til Ust-Kut dagen etter. Hun tar den ti timer lange båtturen flere ganger i måneden for å handle inn varer som kommer til Ust-Kut med jernbanen. Hun har med seg to sterke karer til å bære, men prutingen er det hun som tar seg av. Etterpå reiser hun hjem igjen med båten, mens varene blir kjørt til Peledoi med lastebil.

Massiv innvandring

Faktisk er hele frukt- og grønnsaksmarkedet i Jakutia styrt av tadsjikere, usbekere, kasakhstanere og andre sentralasiater. De driver storstilt import fra hjemlandene og Kina. De er kremmere, noe russerne aldri har vært, dessuten kommer de fra et klima som er bedre egnet til fruktdyrking enn det nordlige Sibir.

– Folk har aldri hatt større tilgang på frukt og grønt, sier Nadia, en universitetssekretær vi prater med. – Noen få russere jobber som torgselgere, men da bare som ansatte, aldri som eiere, sier hun.

 I Jakutia suser varebiler med fremmede skrifttegn rundt som hissige mygg, et tydelig bilde på hva som er i ferd med å skje. Folk griper muligheten i et slikt hopetall at det avtegner seg et mønster. Det er ikke noe nytt. Vi har sett det flere ganger i historien, ikke minst da nordmenn emigrerte til Amerika. Forskjellen denne gangen er at Norge er endestasjonen.

På byggeplassene i Russland jobber mange sentralasiater fra for eksempel Usbekistan og Tadsjikistan.