Trude Malthe Thomassen, Daglig leder i Vannbevegelsen

Drikkevannet er blitt objekt for en global vannindustri. Norske offentlige vannverk er for flere år siden blitt gjort oppmerksom på den konkurransen de vil bli utsatt for fra de multinasjonale vanngigantene. Det eneste våpenet de tilsynelatende har, er å posisjonere seg i markedet.

Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000 at ferskvann kommer til å få den samme betydning i inneværende århundre som oljen hadde i det forrige. Det betyr at drikkevann vil være gjenstand for kriger og et lønnsomt investeringsobjekt. Flere multinasjonale selskaper har forstått dette. De to franskbaserte selskapene Vivendi og Suez eier rundt 70 % av all privat vannforsyning i verden. De har en mengde datterselskaper. I Norge er Vivendi nærværende gjennom Norsk Gjenvinning, Connex, Onyx Industriservice og nå også Veolia Water. Sistnevnte har nylig inngått en kontrakt med Oslo kommune om bygging av det nye Oset vannrenseanlegg. Selskapet har sikret seg opsjon på drift av vannforsyningen i 15+5 år.

Hvordan kan tjenester som leveres til selvkost være av interesse for de multinasjonale selskapene? Det er innført nye regler for beregning av selvkost, og beregningsmetoden muliggjør avkastning. Norske vann- og avløpsanlegg har en stipulert verdi på 368 milliarder kroner. Det ligger et enormt – foreløpig uutnyttet – økonomisk potensial i denne sektoren, og vi kan forvente en prisstigning på drikkevannet, som minst er sammenlignbar med den vi har erfart for energiforsyningen.

For fire år siden ble det innført en endring i Kommuneloven, som innebar at kommunale og interkommunale tjenester som var egne rettssubjekter, måtte organiseres som egne foretak. Egne foretak minner sterkt om private selskaper, selv om de er kommunale, interkommunale eller statlige. De skal drives etter bedriftsøkonomiske kriterier, ikke samfunnsøkonomiske. Ser vi hva som er skjedd innen den liberaliserte energisektoren, kan vi fastslå at offentlige foretak ikke skiller seg fra privat virksomhet på vesentlige områder.

I og med at det offentlige har kastet seg på markedskarusellen, fremtrer ikke offentlig vannforsyning som den ideelle løsningen. Vi har en historisk tradisjon for å overlate fellesoppgaver til det offentlige. Vi har imidlertid gjennom de siste 25 årene, med akselererende hastighet, erfart at våre tillitsvalgte representanter i kommuner og på Stortinget, handler stikk i strid med våre interesser. Det offentlige synes ikke lenger å tjene fellesskapet. Framtidas vannforsyning er ikke beskyttet mot kommersialisering ved at den er offentlig. Flere momenter tyder tvert imot på at det ligger en strategi for kommersialisering nettopp i offentlig vannforsyning. Utfordringen befinner seg i planene om å danne store vannforsyningsområder. Disse bidrar til å legge sektoren til rette for interesse fra de multinasjonale selskapene.

Vanndirektivet fra EU befordrer en slik uvikling. Kravene er så omfattende og kostnadskrevende at sammenslåinger av vannforsyningsanlegg synes å være eneste løsning. Staten, ved Kommunal- og regionaldepartementet arbeider samtidig for offentlig overtakelse av de mange abonnenteide vannforsyningsanleggene. Det skjer gjennom statlige tilskudd til opprustning. Tilskuddene ytes mot en tilføyelse i samvirkenes vedtekter om at det offentlige kan overta vannforsyningen, hvis den ikke finner denne tilfredsstillende. Det er ikke vanskelig å forestille seg at denne paragrafen vil bli hyppig benyttet.

Nok et pressmiddel for sammenslåinger og senere konkurranseutsetting fremkommer av en Sintef-rapport bestilt av Kommunaldepartementet. Der foreslås det at man innfører et system med «benchmarking» – dvs. at vannforsyningsanleggene skal konkurrere seg imellom på effektivitet og kostnadsreduksjon. Når benchmarking-systemet har fungert noen år, er neste skritt å innføre et finansieringssystem som tilsvarer det vi har for energiforsyningen.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har ute til høring en rapport om sikkerhetsberedskapen i norsk vannforsyning. Rapporten konkluderer med at beredskapen er god for de store vannverkene, mens de 1700 minste trenger bedre beredskap og tryggere forsyningssystemer. Men: «Vanntilførselen kan også variere kraftig gjennom året på grunn av ustabile nedbørsforhold.»

Har vi ikke hørt noe liknende før i forbindelse med energiforsyningen og fyllingsgraden i vannmagasinene? Mens Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, kan fortelle at Norge har nok vann til å forsyne hele verden med drikkevann, er Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap bekymret for at vi skal ha for lite. Norge eksporterte i 2002 tre ganger så mye strøm som vi importerte. Da blir det lav fylling i magasinene. Begynner vi å eksportere drikkevann på samme måte som det skjer med energien – uten folkelig kontroll – kan det hende vi får høre at mangelen på drikkevann skyldes lite nedbør¿

Hvordan kan vi stoppe en utvikling som bærer mot multinasjonale selskapers overtakelse av norsk vannforsyning? Offentlig vannforsyning synes ikke å være løsningen, siden de offentlige foretakene opererer kommersielt på lik linje med private selskaper. Alternativet eksisterer allerede som tradisjonell organisasjonsform innen vannforsyningen. Det er denne vi må bevare. Vi må arbeide for at de små vannverkene forblir eid av abonnentene. Men det er også nødvendig at vi krever eierskapet til de store vannverkene. De er allerede ett skritt lenger ute av demokratisk kontroll etter at de ble organisert som egne foretak.