Vann er som kjent en fornybar ressurs, og rent drikkevann kan langt på vei betraktes som det man i samfunnsøkonomi kaller et kollektivt gode. Like fullt er selve vannforsyningen i mange land i stor grad overført til private selskaper med en svekket offentlig styring som resultat. I Norge er det foreløpig svært få kommuner som har forsøkt å privatisere sin vannforsyning.

I den privatiseringsglade kommunen Bærum forsøkte man riktignok for noen år siden å etablere at aksjeselskap med 49 prosent privat eierskap og resten kommunalt. Selskapet skulle drive med vannforsyning til om lag 60 prosent av kommunens innbyggere. Prosjektet kan betraktes som et såkalt OPS-prosjekt (Offentlig Privat Samarbeid). Det halvveis kommunale/private selskapet skulle blant annet bygge et nytt vannrenseanlegg til om lag 130 millioner kroner for senere å drifte anlegget. For et drøyt år siden ble dette AS-et 100 prosent kommunalt. Grunnen til at dette ble et «dårlig ekteskap», som ordfører Odd Reinsfeldt (H) kalte dette partnerskapet, knyttet seg til samarbeidsproblemer mellom de private og kommunale eierne. Samarbeidsproblemene hadde sin bakgrunn i blant annet ulike eierinteresser.

De private eierne ønsket naturlig nok høyest mulig utbytte, noe som står i klar motsetning til innbyggerne i Bærum kommune sine interesser. For kommunen skal vannforsyningen skje etter selvkostprinsippet, slik at vannavgiften skal avspeile de totale kostnader for kommunen.

Videre oppdaget kommunen at de private eierne i svært liten grad tilførte kommunen ny kompetanse innen vannrensning. Med andre ord tjente de private aktørene penger både på den rådende kommunale kompetansen og de befant seg i en monopolsituasjon i et partnerskap på leverandørsiden. Kommunens innbyggere har som kjent ikke fritt leverandørvalg på vann i springen.

Bærums nabokommune Oslo har i planleggingen av et nytt stort vannrenseanlegg utarbeidet en mulig opsjon som gjør at en privat utbygger forplikter seg til å drive anlegget for en gitt tidsperiode etter at anlegget er ferdig. Tilsvarende avtaler har Oslo kommune på avløpssiden. Det er bakgrunnen for at private har overtatt driften for minst 15 år av Bekkelagets avløpsanlegg. Eierskapet til det private selskapet som driver dette avløpsanlegget, er det engelske selskapet Anglian Water – et stort multinasjonalt selskap innen vann- og avløpssektoren.

Ni store multinasjonale selskaper dominerer i dag verdensmarkedet for vannforsyning. Mange av disse selskapene har ofte et hundretalls datterselskaper på en rekke andre områder innen offentlige tjenester, alt fra jernbanetransport til sykehusdrift. Selskapene representerer derfor en betydelig maktfaktor i en rekke land. Svært ofte er det selve vannforsyningen som er den mest profitable delen av næringsvirksomheten. Det henger sammen med at vann er et nødvendighetsprodukt for oss alle (vår etterspørsel har lav følsomhet for prisendringer). Det er selvsagt forlokkende for storkapitalister å kunne selge og distribuere et produkt som alle trenger for å overleve.

Som med andre store kapitalkrevende distribusjons-tjenester har det også vist seg vanskelig å introdusere en reell konkurranse innen vannforsyning. For vi har å gjøre med det økonomer kaller naturlige monopoler. Det er også en viktig forklaring på hvorfor denne bransjen opererer med svært høye fortjenestemarginer – muligheten til å hente ut såkalt monopolprofitt på bekostning av kundene, dvs. alle forbrukere av drikkevann.

Det fins også en rekke eksempler på at store vannselskaper lager konsortium (samarbeid) for å slippe konkurranse. De går sammen for å sikre seg lukrative kontrakter på vannforsyning.

Både franske og engelske selskaper innen vannforsyning har vært involvert i en rekke politiske skandaler. Både i tilknytning til kriminelle forhold som bestikkelser og korrupsjon, og til driftsrelaterte forhold som prisforhøyelser i strid med avtaler med politiske myndigheter.

Et eksempel er fra den tidligere OL-byen Grenoble, hvor et fransk multikonsern ble dømt for å bestikke byens ordfører i anbudskampen om det lokale vannverket. Parlamentsmedlemmet Frank Dobson fra Labour, har beskrevet den storstilte privatiseringen av britisk vannforsyning på følgende måte: «Regjeringen ga bort vannindustrien. Prisene har steget med 60 prosent på seks år. Direktørenes lønninger har steget med 300 prosent, samtidig som arbeidere mister jobben.»

På den annen side viser en rapport fra Verdensbanken at mange offentlige vannverk priser sine tjenester altfor lavt i forhold til de faktiske kostnader. Denne underprisingen har resultert i at infrastrukturen ikke er blitt tilstrekkelig vedlikeholdt. I Oslo blir ifølge Vann- og avløpsetaten om lag 20–25 prosent av vannleveransene borte på vei til oss forbrukere grunnet lekkasjer i ledningsnettet. Likevel en klar forbedring fra 1997 da svinnet var mellom 35 og 40 prosent. Men Oslo har fortsatt et stykke igjen for å nå det københavnske nivået hvor svinnet er én prosent!

Foreløpig er det ingen norske kommuner, meg bekjent, som fullt ut har privatisert sin vannforsyning. Men Kommunal- og regionaldepartementet har planer om å utarbeide standardkontrakter for kommunale driftavtaler med private på VA-området. Så mange norske politikere må nok belage seg på å bli kontaktet av lobbyister betalt av de store multinasjonale aktører innen vannforsyning med klart budskap i kofferten: Privatiser. Men det er ytterst tvilsomt om innholdet i slike salgsfremstøt alltid er like gjennomsiktig som det aktuelle salgsobjektet – rent vann.