Vegard Velle/Fagbladet

– Når vi får være med å planlegge arbeidsdagen, føler vi større lojalitet til arbeidsoppgavene, framhever Morten Grande, ansvarlig for skjærgårdstjenesten i Holmestrand kommune.

De siste årenes moteriktige måte å organisere offentlige tjenester innen helse, oppvekst og infrastruktur er kalt «new public management». Denne konkurransefilosofien er på retretten, og stadig flere stiller spørsmålet: Hva kommer nå?

Mer politisk styring? Hybrider som kombinerer mer styring med mer marked? Tradisjonell planstyring à la 60-tallet. Eller ansatteinitiert omstilling, slik som i modellkommunene og kvalitetskommunene?

Sikkert er det at stadig flere ser på dagens økonomistyring med kritiske øyne. Stadig færre ønsker penger som følger pasienten eller eleven, oppstykkede bestiller- og utførerenheter, demokratiunderskudd i helsevesenet og skyhøye konsulenthonorarer finansiert av skattebetalerne.

– Har ikke levert varene

New public management har ikke gitt folk et bedre liv. Som professor Tom Christensen ved Universitetet i Oslo, sier det:

– Denne typen reformer har simpelthen ikke levert varene, det vil si ikke svart til forventningene om økt effektivitet.

Men i stadig flere kommuner skjer det noe nytt. I Holmestrand skal renholderne ta tempen på bassengvannet og skifte utgåtte lyspærer. Driftsoperatører på renseanlegg skuffer asfalt og klipper plener. Hjemmehjelpene er med på å bestemme hvordan tjenesten skal være organisert.

Slik fungerer hverdagen i modellkommunen eller kvalitetskommunene, som betegner en styringsform der de ansatte er med på laget. Over hundre kommuner er med i kvalitetskommunesamarbeidet, initiert av Kommunaldepartementet, KS og fagbevegelsen.

Rune Gs håndbok

Spesielt fra 2001, under Høyres arbeids- og administrasjonsminister Victor Normann, skjøt new public management fart. Men hvordan virker denne organiseringen? I Rune Gerhardsens «Rune Gs håndbok i tøv» kan vi lese noen eksempler:

Forsvarets kjøretøyer står utenfor garasjen og ruster, mens garasjene står tomme. Forsvaret har ikke råd til å betale leie, og Forsvarsbygg har ingen andre å leie ut til.

Klasse 3b på Tøyen skole betaler 250 kroner for å kjøre trikken når de skal på skoletur, selv om det er kommunen som eier både skolen og trikken. Det koster forresten 1000 kroner å behandle fakturaen. Dermed taper kommunen 1000 kroner på å betale 250 kroner til seg selv.

Oslo Vei AS lapper bare de hullene i veiene de har fått bestilling på, og ikke de hullene som faktisk er der.

Liksom-marked

Velferdssamfunnet bygger på universelle rettigheter som skal være gratis for alle. Problemet, sett med de markedsfrelstes øyne, er at det ikke blir noe marked av det som skal være gratis for alle.

Derfor lager de et «liksom-marked», stykker opp velferden og setter priser på hver enkelt bit. Hofteoperasjoner får en pris, vaske vindusposten får en og det å lære bort brøkregning får en annen.

Og så må etatene deles opp slik at det offentlige kan handle med seg selv. Derfor må rektor på Bjølsen skole leie skolen sin av Undervisningsbygg, eldresenteret må leie av Omsorgsbygg og Forsvaret må leie av Forsvarsbygg.

Spørsmålet er om denne konkurransereformen er i ferd med å avta under den rødgrønne regjeringen?

Endringer på gang

En av de store autoritetene på new public management er professor Harald Baldersheim ved Universitetet i Oslo:

– New public management forsvinner ikke, men er i ferd med å bli supplert og modifisert. Stadig flere ser at metoden ikke er medisin for alle typer behov, påpeker han.

Baldersheim trekker fram regelstyrt forvaltning som et sted hvor new public management ikke egner seg. Det gjelder for eksempel byggesaksbehandling og asylsøknader. Også på områder der helhetlig tenkning og samarbeid på tvers trengs, kommer markedsreformen til kort, for eksempel i rusomsorgen.

Ifølge Tom Christensen virker det som politikere ønsker mer koordinering, styring og kontroll.

– New public management er ikke på vei ut, men i ferd med å bli erstattet av hybride løsninger, mener han.

Eksempler er sykehusreformen, der sykehusene ble lagt under staten, men hvor staten samtidig forsøker å innføre mer marked. Og Nav-reformen, hvor hovedgrepet om å slå sammen trygd, arbeid og sosialtjeneste bryter med new public management. Samtidig splitter etaten seg selv opp i en bestiller- og en utførerenhet, for å kunne kjøpe tjenesten av seg selv.

Kvalitetskommuner

En annen ekspert, professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark, fremhever nyvinningen kvalitetskommuner som et moderne alternativ for offentlig styring. Kommunene øker kvaliteten og effektiviteten i tjenestene ved å ta i bruk de ansattes kreativitet og initiativ.

– Medarbeiderinitiert omstilling har gitt gode resultater. Kvalitetskommunene er i høyeste grad et alternativ til new public management, mener Bjarne Jensen.

De som har skoen på, vet best hvor den trykker. I stedet for å få trædd forandringer nedover hodet, er de ansatte med og tar avgjørelser sammen med lokalpolitikerne og administrasjonen. Slik blir endringene dypere forankret. Men hvordan fungerer denne organiseringsformen i praksis?

Modellkommune

Holmestrand er en modellkommune. Mitt første møte med kommunen er fire røslige og trauste karer fra teknisk avdeling. De kommer fra de tre sammenslåtte tjenestene park, vei og vann/avløp, til sammen elleve hoder.

Vi sitter på havna i morgensola og prater om deres erfaringer med ansatteinvolvering i arbeidslivet.

– Før satt vi og venta på at sjefen skulle peke på hva vi skulle gjøre. Nå får vi en ukeplan som vi selv er med å planlegge, sier Morten Grande.

Ikke bare har karene fått større kontroll over hverdagen, de utfører også oppgavene mer rasjonelt. Er det et hull i veien 15 meter unna en jobb de er ferdig med, ja så tetter de det hullet i samme slengen.

Jobben på teknisk krever arbeidere som kan brukes til alt og som får opplæring i alles oppgaver. Slik kan ukeplanen se ut: Mandag – lapper hull i veiene, tirsdag – klipper plener og planter blomster, onsdag – spyler ut kloakk fra pumpestasjonene og sjekker at det ikke er noen lekkasjer, torsdag – skjærgårdstjeneste og fredag – henter søpla.

Raskere og enklere

Den nye organiseringen har betydd at kommunen kan ta tilbake noen av de jobbene den tidligere satte ut til private firmaer. Jobbene blir gjort raskere. Teknisk avdeling slipper å vente på at leverandøren har tid til å sette i gang.

Som arbeidsleder Thore Mønster Nilsen påpeker:

– Med det trykket som er i markedet for tida, hopper ikke akkurat de private leverandørene på kommando. Nå får vi gjort oppgaver vi ikke gjorde før.

Samarbeidet betyr at det er lett å be andre om hjelp, når det er nødvendig. Arbeidskarene kan ta stilling til om en oppgave skal løses der og da.

Morten Grande mener han får gjort mer og jobbet raskere.

– Vi har fått større ansvar og mer innflytelse på arbeidsoppgavene. Dessuten blir miljøet bedre når vi kan samarbeide i stedet for alltid å jobbe alene, påpeker han.

Prosjektleder for Holmestrand modellkommune er Mads Westby.

– Effektivitet er ikke bare penger, men også at folk føler de får gjort mer uten å springe så forbaska mye fortere. Lederne må venne seg til et menneskesyn som handler om at arbeiderne er den viktigste ressursen, mener han.

Effektiv saksbehandling

Jeg reiser videre til neste prosjekt. Det har sitt tilholdssted på sykehjemmet i Holmestrand og handler om effektiv saksbehandling.

Hjemmetjenesten i Holmestrand slet hardt i årevis. Vedtak ble ikke utferdiget, noe som gjorde at det ikke fantes noe formelt utgangspunkt å klage på. Hjemmehjelpere fikk henvendelser fra sykehuset som gjorde at de akutt måtte avbryte hjemmebesøk og drive saksbehandling. Fylkesmannen ga påpakning på påpakning, og de ansatte var frustrerte. I flere år klarte ikke kommunen å gjennomføre en lovmessig saksbehandling.

Modellkommune-organiseringen åpnet for muligheten til å se på organiseringen med friske øyne. De ansatte ble hørt. De ønsket et eget kontor for saksbehandlere. Slik kunne hjemmehjelpene slippe å skrive vedtak og konsentrere seg om omsorgsjobben.

Konsekvensen er en liten avdeling med fire årsverk som mottar henvendelser, gjennomfører saksutredninger og fatter vedtak om plasstildeling, transport, støttekontakt, omsorgslønn og trygghetsalarm.

Det første saksbehandler Hilde Farnes Lia gjør når hun kommer på jobb, er å se i posthylla etter nye søknader. Deretter åpner hun e-posten for å se om det ligger flere søknader der. Disse fordeles til de ulike saksbehandlerne. Så er det tid for telefoner: Vurderingsbesøk skal avtales, samarbeidsmøte med hjemmetjenesten og psykiatrien skal ordnes, fakta må sjekkes. Så er det tid for å skrive vedtak, vedtak og enda flere vedtak.

To dager tar det for saksbehandlerne å levere et ja. Et nei tar lenger tid, men likevel kun seks dager.

– Ved avslag må vi tenke oss mer om. Vi diskuterer og prøver å se saken fra flere sider.

Et av mine mål er ansatte som er stolte av å jobbe i kommunen. De er våre beste ambassadører, forteller Mads Westby.

Trenger investeringer

Skår i gleden fins det likevel, også i Holmestrand. En ting er at arbeidsutstyret er gammelt, nedslitt og manglende. Feiebilen er utgammel. Kvisthuggere mangler. Skjærgårdsbåten ligger på land. Tilhengeren må skiftes ut.

Kommunens lastebil er høy og upraktisk ved asfaltering. Det merkes etter en lang dag da arbeidskarene har måket opptil ti tonn asfalt, hver seg. Da er skuldrene temmelig skjøre.

En annen ting er at modellkommunen også er drevet fram av behovet for å effektivisere. Dermed ligger det et sterkt press på avdelingene om å ta ut effektiviseringsgevinster i form av færre ansatte, noe jubelen ikke akkurat står i taket for.

Sparebehovet kan etter hvert gå ut over kvaliteten på tjenestene. Til sjuende og sist er det derfor regjeringen som kan sørge for store nok ressurser til en moderne og velfungerende kommunal sektor, med stolte medarbeidere i sentrum.