Even Tømte/Fagbladet

– DET HADDE JEG ikke regnet med. Da må jeg hjem og steke vafler, sier Mads Eriksen.

Serietegneren har nettopp blitt tatt ved nesen, til alt overmål av russen. Han har ved flere anledninger brukt seriemediet til å gi uttrykk for sin avsmak for korpsmusikk. For en tid tilbake lot han seg imidlertid utfordre: Dersom et musikkorps ville stille seg utenfor leiligheten hans og spille «Imperial march» fra Star Wars, skulle det vanke kaffe og vafler på hele gjengen. Nå har det nettopp tikket inn en tekstmelding med beskjed om å gjøre røra klar.

Samtidig håper han å få litt hjelp fra stormtroppvennene sine, slik at musikkorpset kan bli standsmessig tatt imot. Det galaktiske imperiets elitesoldater utgjør en viktig del av Eriksens omgangskrets. Det later han ikke til å ha noe imot.

– Livet mitt var rett og slett ikke spennende nok, men det bedret seg da det begynte å komme stormtroppere på døra. Og da den døde gullfisken ble vekket til live igjen. Da var det mye som falt på plass, sier Eriksen.

– Har du møtt Darth Vader?

– Møtt og møtt. Det er vanskelig å få kontakt der inne i rustningen, og han er jo ikke av de mest pratsomme.

Å SKULLE MØTE Mads Eriksen er litt som å treffe en gammel venn. Bortsett fra at man ikke vet hvordan han ser ut, eller hva stemmen høres ut som. Gjennom tegneserien M vet jeg likevel flere pinlige detaljer om denne mannen enn jeg gjør om de fleste av mine egne slektninger. Men jeg vet ikke om de stemmer. Kanskje tar han meg ved nesen? Hva betyr vel intimitet og fortrolighet i våre dager, der Facebook og nettfora har gjort alle til sin egen PR-agent? Jeg setter meg som mål å avsløre Eriksen som en svindler. Løgn, skal jeg si, løgn og forbannet dikt alt sammen.

Uinnvidde lesere bør vite at Mads Eriksen er skaper av den selvbiografisk inspirerte tegneserien M, som blir gitt i daglige doser til lesere av Dagbladet og Adresseavisen, i tillegg til et eget blad. Hovedpersonen er Eriksen selv, en serieskaper som trives bedre for lenge siden, i en galakse langt, langt borte, enn blant snarlige dødlinjer og ubetalte regninger. Heldigvis eller dessverre har han sin samboer, den mystiske Madammen, som hjelper ham å holde minst én fot i bakken i hvert fall halvparten av tida. Star Wars, geek-kultur, livet som serietegner og betraktninger om samliv og sosiale situasjoner er blant de faste ingrediensene i serien, som publiseres på femte året.

Dersom du ikke leser M har du kanskje kommet over Eriksens verk i Fagbladet. I sin tid var han en av skaperne av serien Bakleksa. Nå tegnes den av kollega Tore Strand Olsen, etter at Eriksen har viet seg til å iscenesette sitt eget liv i stripeform på fulltid.

– Ved å basere serien på meg selv, slapp jeg å finne opp et univers. Egentlig ble det sånn mest fordi jeg hadde dårlig tid. Jeg måtte lage noe i tide til å være med i tegneseriekonkurransen til Dagbladet, forteller tegneren.

DET SOM BEGYNTE som en hastverksløsning, viste seg å treffe.

M gikk som gjesteserie i Dagbladet så lenge at det etter hvert begynte å bli pinlig. Dermed måtte Eriksen spenne på seg harnisket og gå holmgang med selveste Hårek den hardbalne.

– Jeg fikk beskjed om at de enten måtte bytte ut M, eller ta den inn som fast serie. Men det drøyde med svaret. Jeg hadde nettopp kjøpt ny leilighet på den tida. Jeg husker at jeg lå første natta i ny bolig, med milliongjeld, og ikke visste om jeg kom til å ha noe å leve av. Da sov jeg ikke så veldig godt. Så våknet jeg om morgenen og hadde fått tekstmelding fra Dagbladet om at de kastet ut han vikingen i stedet.

Eriksen insisterer på at serien bygger på en kjerne av sannhet. Likevel faller han fra tid til annen for fristelsen til å smøre på litt ekstra for å gjøre den morsommere å lese. I virkelighetens verden kan det gå uker mellom hver gang han får stormtropper på døra. Samtidig, røper tegneren, opplever han av og til å være fanget av sin egen rollefigur.

– Alt som skjer i serien reflekterer tilbake på meg selv. Det er ting jeg ikke kan bruke; rollene er jo ekte personer. Det begrenser meg i en viss grad. Skulle jeg laget serien på nytt, hadde jeg kanskje valgt å konstruere en karakter i stedet.

– Hva er det du skjuler for oss?

– Madammen er anonym. Det var et vilkår for å bruke henne i serien. De som leser serien vet at hun jobber med noen kjemigreier, men å arts­bestemme henne videre får jeg ikke lov til. Jeg styrer unna private ting. M kan være veldig personlig, men ikke privat. Jeg ville ikke klart å lage en serie som Rocky, som er både privat og ganske nådeløst utleverende. M er mer fokusert på tøys og fjas.

DA ERIKSEN OG Adresseavisa ble politianmeldt i 2006, var det imidlertid på ramme alvor. Det skjedde etter en stripe der Jesus Kristus erklærte at han kun kjøpte snekkerverktøy hos «Onans Bazaar & Jernvare», og en annen der Guds sønn hang på korset og reklamerte for «Pilatus’ crucifixion cream for manly men – en unik formel med myrra og filisterforhuder». Det ble for mye for den 94 år gamle prestefruen Elisabeth Riiber, som satte politiet på saken. I den påfølgende debatten ble paralleller trukket til Jyllands-Postens beryktete Muhammed-karikaturer.

– Jeg fikk en del interessante tekstmeldinger etter det, sier Eriksen.

Han virker med ett mer alvorlig.

– Skandinavia har et uavklart forhold til religion. Det er ikke noe som skal snakkes om. Det er ingen andre steder i verden hvor man snakker om å være «personlig kristen», for eksempel. Det som var interessant med den anmeldelsen, var at fundamentalistene kom krypende ut av trevirket.

Noen mener at Eriksens blasfemiske serier er djevelens verk. Selv mener han at å levere en daglig stripe er både en velsignelse og en forbannelse.

– Velsignelsen er at jeg kan la serien handle om akkurat hva som helst. Forbannelsen er at jeg som regel sitter ti–tolv timer hver dag og jobber med serien. Det er to år siden sist jeg hadde ferie. Når alle andre med normale jobber har fri, hender det at jeg blir temmelig lei.

– Du har mange temmelig obskure referanser i serien?

– Mort Walker eller Dik Browne, jeg husker ikke helt, sa en gang at en stripe blir lest 2,8 sekunder. Tegne­serie­striper er et veldig flyktig medium: Her i dag, borte i morgen. Det gir en veldig frihet. Om det bare skulle være ti lesere som forstår en stripe, kan de 9990 andre lese en ny i morgen. Målgruppa er meg selv.