ERIK AASHEIM

– Jeg vet ikke om jeg våger, men kanskje jeg burde bleke tennene mine? Hva tror du? Jeg er redd de blir altfor hvite, sier Eva Joly når fotografen leter etter et bedre lys.

Joly sier at hun har lært seg at bilder er 70 prosent av kommunikasjonen.

Aldri har vi hørt en politiker snakke åpnet om tannbleking. I Frankrike behandles topppolitikernes skjønnhetskorreksjoner som statshemmeligheter. Med Eva Joly er alle ting annerledes. Hun er ikke redd for å være direkte, på grensen til det utleverende.

Det kan hun koste på seg. Få har som Eva Joly gjennomskuet det franske politiske sy­stemet, og vendt ut og inn på det. Faktura

for faktura, kvittering for kvittering. Sett sammenhengen mellom våpenkontrakter, partifinansiering og hemmelige nettverk mellom mektige menn.

På 1990-tallet, fram til hun flyttet tilbake til Norge i 2002, husransaket, kryssforhørte og fengslet forhørsdommeren Eva Joly en hel rekke av Frankrikes ledende politikere og oljeindustriens toppsjefer. Den såkalte Elf-skandalen – med en flom av bestikkelser og korrupsjon – skapte et jordskjelv i Frankrike.

Selv måtte hun leve med livvakter, drapstrusler og under ekstremt press. Ekteskapet endte med separasjon. Mannen Pascal tok livet av seg to år senere.

– Jeg vet at det kan høres hardt ut, men jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for ikke å ha vært mamma eller sykepleier for min mann, skrev hun senere i boka «Styrken som vi savner».

Eva Joly har valgt å være åpen om mannens selvmord.

– Jeg deler denne skjebnen med mange, og det at jeg setter ord på det, har kanskje en mening, sier hun til Fagbladet.

Nå er hun offisiell presidentkandidat for det franske miljøpartiet De grønne. I 2009 fikk Eva Joly partiet opp på samme nivå som storebroren, Sosialistpartiet. Men hun lider under det bildet som franskmenn har av henne: En streng og kompromissløs korrupsjonsjeger.

– Det var yrkesrollen som skapte det bildet. Som anklager eller dommer ber man deg ikke om å ha forståelse for folks motiv. Din jobb er å si at A har rett og B har feil. Det er en tøff rolle, men absolutt nødvendig.

Det går litt på fransk og norsk om hver­andre når Eva Joly prater. Fransk er språket hun lærte seg som au pair i en høyborgerlig legefamilie i Paris. Det var en norsk skjønnhet som kom ned til Paris som 18-åring, med en fersk tredjeplass i Miss Norway-konkurransen.

– Å, Gud! Ukebladet Allers laget en reportasje om den konkurransen. For et par år siden hadde noen journalister rotet fram bildene fra arkivet, ler Eva Joly når vi begynner å snakke om dette.

Den franske familiens eldste sønn het Pascal, og ble snart Gro Eva Farseths kjæreste, samboer og til slutt ektemann. Men ikke med svigerforeldrenes velsignelse. Giftemålet ble Eva Jolys første klassekamp.

Det unge parets første år var bohemaktige og romantiske. Eva Joly hadde ulike strøjobber, og forsøkte å slå seg opp som stylist. Til slutt innså hun behovet for en grundigere utdannelse. Det ble juss.

– Juriststudier var det eneste som ga muligheter for helge- og kveldskurs. Jeg kom hjem halv åtte på kvelden. Laget mat til familien og gikk deretter på forelesninger til klokka elleve, minnes hun.

Eva Joly liker å avmystifisere mektige institusjoner. Det er en del av au pair-pikens kamp mot overklassen.

– At en innvandret au pair som ikke har brukt et trettitalls år med å inngå kompromisser, bygge nettverk og allianser med det eneste mål å bli president, likevel kan stille opp, er et sterkt symbol. At hushjelpen stiller til presidentkandidat, er bare en så vidunderlig klassereise. Jeg tror det skaper interesse og optimisme. Det betyr at folk tenker: «Hvis hun har klart det, så kan jeg også klare det,» sier Eva Joly.

I EU-parlamentet der hun leder utviklingskomiteen, har hun postkasse ved siden av høyreekstreme Marine Le Pen. Le Pen tilhører en av dem som mener Eva Joly ikke er fransk nok til å stille opp i presidentvalget, og angriper stadig Eva Jolys doble statsborgerskap som hun mener er en uting.

Også Frankrikes statsminister, Francois Fillon, tok til orde for at Eva Joly ikke forstår fransk kultur da hun foreslo å legge ned militær­paradene på nasjonaldagen og erstatte dem med borgertog i god 17. mai-stil. Hun har også fått mye kritikk for sin aksent.

– Jeg representerer det nye Frankrike, der folk kommer fra hele verden og har en liten aksent når de snakker. Men når jeg snakker med min aksent, så vet jeg at det fører til at folk lytter, sier hun.

Eva Joly deltar ofte i de store demonstrasjonene som stadig inntar de parisiske boulevardene. Enten det gjelder kampen mot regjeringens pensjonsreformer eller rett til ekteskap for homofile og lesbiske. Men franske fagorganisasjoner har et stort problem, ifølge Joly:

– De er svake, og det er splid dem imellom, sier hun.

Kun åtte prosent av franskmennene er fagorganisert. Det er blant det laveste i Europa. I Norge er tallet 50 prosent. Men likevel klarer fransk fagbevegelse å mobilisere millioner av franskmenn når det virkelig gjelder.

Fagorganiserte blir ofte lederfigurer for de ansatte på arbeidsplassen. Derfor klarer de å dra med seg de uorganiserte når det er snakk om mobilisering.

– Men at så få er medlemmer, gjør at fagorganisasjonene mangler legitimitet. De har ikke makt, men avmakt. Det finnes ikke et etablert forhandlingsrom der myndigheter og fagbevegelse møtes, sier hun.

Helt siden revolusjonen i 1789 har franskmenn ønsket å styrte den sittende makten. Det er en del av den franske kulturen å være på barrikadene. Solkongen Ludvig 14. var så engstelig for den franske mobben at han allerede som barn bestemte seg for at han ville flytte ut av Paris når han ble voksen.

Han installerte seg som kjent i Versailles.

Demonstrasjonene har en sterk symbolikk for franskmennene.

– Det er gatas motstand som gjelder i Frankrike, og ikke fagbevegelsens styrke, sier Eva Joly.

Eva Joly er nå midt i en intens fransk presidentvalgkamp. Hun mener det er realistisk å få rundt ti prosent av stemmene. Det betyr at hun kan komme i en viktig forhandlingssituasjon om sosialistene vinner neste år. Joly kan da ende opp i en sentral ministerpost i en sosialistisk regjering.

Derfor er det ikke ofte Eva Joly rekker å puste ut med et glass rosévin på sin store takterrasse på Montparnasse i Paris. Enda mindre å sitte barnevakt for sine fire barnebarn.

– Mine barn støtter meg. De har akseptert at jeg svært sjelden er disponibel for barnebarna, sier 67 år gamle Eva Joly, og strekker litt på ryggen.

– Du tror alltid at du er så opptatt, at du ikke har tid til å engasjere deg. Men det fins alltid litt mer du kan gjøre. Som må gjøres, sier norsk-franske Eva Joly.