Vi forserer en labyrint av smale ­gå­gater mens solen driver nattemørket unna. Det er allerede en stund siden de første bønneropene ljomet fra Ghardaïas minareter. Nå åpner folk sine butikker og bærer ut varene. Vi smyger oss mellom søledammer, passerende mennesker, en varebil og et nedlesset esel. På veien stoppes vi av folk som vil prate, noen tilbyr oss te, sitrus, sigaretter. Mansour rister på hodet og trekker oss videre.

– Dere burde ikke røyke. Den gode Gud forbyr det. Det forgifter kroppen.

– Men det er da mange muslimer som røyker, argumenterer jeg. Mansour sukker, han vet, men det gjør da ikke saken bedre. Butikken han driver likner på de andre; et trangt lokale, kasser med krydder grønnsaker og frukt. Han holder ut noen dadler til oss.

– Nei takk, sier fotografen, hun har tatt imot appelsiner og nøtter, det holder.

– Hun burde spise dadler, formaner Mansour, hele tiden henvendt til meg, mannen.

– Da Maria hadde født Jesusbarnet, sa Gud til henne at hun skulle spise dadler. Det gir kroppen styrke.

Snakk om noe annet

Ghardaïa og den omkringliggende M’zab-dalen er et sentrum for ibadi-muslimene i Algerie, en retning innen islam som skiller seg fra både sunnisme og shi’isme. Mange av dem holder avstand til utenforstående. I de trange gatene rundt moskeen blir vi bedt om å gå, vi hører ikke til her.

Tilbake ved markedet gripes jeg i armen av en mann som ivrig forklarer at Gud og islam ikke bare er for arabere, men for alle verdens folk, og i himmelen vil alle forstå hverandre, for der snakker alle arabisk, verdens vakreste språk, Guds språk.

Alle vil diskutere religion med oss, enten de er så troende at de ikke vil bli avbildet, eller så avslappede at de ikke gidder å gå i moskeen. Noen har meninger om språk, om EU, om forskjeller i utdanningssystemer, men når vi forsøker å komme inn på algerisk politikk, trekker våre samtalepartnere seg unna.

– Jeg er ikke så interessert i sånt, unnskylder de seg, enda religion og politikk vikler seg inn i hverandre, enda spenningene mellom det ­sekulære og det religiøse har preget landets historie siden frigjøringen fra Frankrike. Har de lært seg å være forsiktige?. Journalister og politiske aktivister blir ofte møtt med sensur og rettslig forfølgelse. Landet ligger helt nede på 121. plass på Reportere uten grensers indeks over pressefrihet. Gjennom hele nittitallet kjempet ­islamister og regjerings­styrker om makten. Uenighetene er fortsatt store om hvilken plass religion bør ha i samfunnet og hvilke rettig­heter kvinner skal ha.

Mens avisene skrev om borger­krig og terror, opplevde Algerie økonomisk framgang og mindre politisk vold, de reduserte sin utenlandsgjeld og ble

en viktig for­retningspartner for blant annet Norge. For to år siden flyttet norske myndigheter ambassaden hit fra Tunisia. StatoilHydro har trappet opp engasjementet og pumper nå opp gass fra feltene Hassi Mouina, In Amenas og In Salah i hjertet av Sahara-ørkenen. I dag er landet verdens fjerde største eksportør av gass.

Men meningene er delte om den økonomiske veksten har kommet folk flest til gode. Nå oppfordrer myndighetene til å stramme livreima på grunn av finanskrise og fallende olje- og gasspriser. Samtidig ligger borgerkrigen fortsatt nær i folks bevissthet.

Blodig tiår

Hvordan legger man bak seg et tiår med politisk terror, tortur, «forsvinninger» og hundretusenvis av døde? Få familier har unngått å miste noen i borgerkrigen som herjet landet på nittitallet. Valget i 1991 ble vunnet av den islamske redningsfronten, Front Islamique du Salut. Men militæret hadde lite til overs for islamister i regjeringskontorene, og stanset valget etter den første valgrunden. Dermed ble landet kastet ut i det algeriere nå kaller «det blodige tiåret». Myndighetene selv anslår at 200.000 mennesker mistet livet i årene som fulgte. Samtidig er flere titusener sporløst forsvunnet, mange antatt bortført av landets sikkerhetsstyrker.

Menneskerettigheter i Algerie er i unntakstilstand mange år etter krigens slutt. Intervjue lokale aktivister om hemmelige fengsler, forsvinninger, forvaringer uten lov og dom, mistanker om tortur utført av det hemmelige politiet, som står utenfor effektiv politisk kontroll. Om sporadiske angrep fra terroristgrupper, som Al-qa’ida i det islamske Maghreb, og kidnapping av turister. Men aktivistene tør ikke møte oss. I stedet retter Amnesty International hard kritikk mot styresmaktene fra sitt kontor i London.

– Volden har minket i omfang, og de væpnede gruppene som opererer i landet, har de siste årene rettet seg mer mot militære enn mot sivile mål. Samtidig forekommer det fremdeles alvorlige menneskerettighetsbrudd, forteller researcher for Nord-Afrika i Amnesty, Diana Eltahawy.

Bryter menneskerettighetene

President Abdelaziz Bouteflika har ført an en forsiktig forflytning av makt i retning av sivile institusjoner i det algeriske samfunnet. Samtidig har han stilt seg i spissen for et program for nasjonal forsoning. Islamister som har levert inn våpnene, har fått amnesti. Det samme har medlemmer av sikkerhetsstyrkene. Men for familiene til de som har «forsvunnet», innebærer amnestiet at de aldri får vite hva som skjedde med deres familiemedlemmer. De som insisterer på å holde saken varm, har ifølge Amnesty blitt møtt med trakassering og fengsling.

– Forsoningslovene har gitt immunitet til folk som er ansvarlige for svært alvorlige menneskerettsbrudd. Samtidig kriminaliseres alle som snakker om overgrep fra sikkerhetsstyrkene. Mange familier og organisasjoner har blitt truet med represalier for å snakke om familiemedlemmer som har forsvunnet, sier Eltahawy.

Eltahawy mener det politiske klimaet rundt den amerikansk-ledede krigen mot terror har gjort det mulig for algeriske myndigheter å krenke innbyggernes rettssikkerhet uten å bli kritisert av det internasjonale samfunnet. Amnesty la i desember fram en rapport om menneskerettighetene i landet med flere røde streker i margen. Organisasjonen har registrert en rekke tilfeller der folk har blitt fengslet uten lov og dom, og enkelte ganger holdt isolert i månedsvis uten kontakt med familie eller advokat.

Om Gud vil

Først en uke senere, ved Tamanrasset i hjertet av Sahara, opplever vi en uanstrengt samtale om de politiske styresmaktene i landet. – Bouteflika er en god president, selv om han kommer fra nord, mener Benali. – Før måtte vi alltid reise langt for å handle eller sende folk på sykehus. Nå har vi vår egen industri og våre egne sykehus i sør, forteller han. Vi sitter på en sanddyne i Ahaggar-nasjonalparken, tre små mennesker omgitt av en uendelighet av sand og stein i de underligste formasjoner. Benali slekter på tuaregene, det nomadiske folket som streifer med sine geiter fra land til land gjennom Sahara, til forskjell fra de urbane berberne og araberne i nord. Han lever av å vise utlendinger rundt i ørkenen, men under det blodige tiåret var han soldat i hovedstaden Alger. – Det var vanskelige tider, sier han, uten å gå nærmere i detalj om hva det innebærer. Men han opplever at mye har skjedd siden den gang. Presidenten har sikret stabilitet og velstand. – In sh’Allah, om Gud vil, blir han gjenvalgt til våren. Mens vi snakker, sørger presidenten for å gi Herren drahjelp i sitt arbeid. Parlamentet har fjernet Grunnlovens begrensning om to femårsperioder for landets øverste leder – for å «sikre stabiliteten og kontinuiteten til de styrende organer». Presidentvalget holdes i april, og Bouteflika ligger an til å vinne en tredje periode.

Regnskyll

Siste dag i landet fyller vi kvoten med algerisk rosévin i en liten forretning langs en av de koloniale handlegatene, hvitvaskede hus hvor klær blafrer fra blå balkonger. På den andre siden av sentrum er fasaden en helt annen. Kashbaen ruver over Alger med alle fortidens arr. Det var i den gamle bydelens labyrintaktige gater de hardeste kampene mot franskmennene ble utkjempet på femtitallet, her geriljakrigerne var på hjemmebane. I dag er Kasbahen fredet av Unesco og under oppussning. Bygningene ser falleferdige ut, men her er et mylder av mennesker og esler som skal fram, og i skumringen lyden av kvinner som gjaller fra hus til hus, slik de har gjort i sorg og i glede i generasjoner. Det har regnet tungt. Under føttene våre fører vannet vekk strømmer av søppel. Fremdeles gjenstår det mye arbeid før livet kan gå videre.