Vegard Velle, Fagbladet

vegard.velle@fagforbundet.no

– Vi fikk brått rødt kort. Det er veldig trist og en underlig situasjon vi nå befinner oss i, sier Kristin Rustad, ledende miljøterapeut ved Solfeng barneverninstitusjon.

Blir Solfeng nedlagt, blir også det kompetente fagmiljøet, som er opparbeidet over lang tid, rasert. Da legger man ned et høykvalitetstilbud fordi det i en periode er snakk om lavt belegg, forteller hun.

27 personer mister jobben

Solfeng har ikke en fast finansiering av driften, men får betalt per barn som befinner seg i institusjonen, såkalt stykkprisfinansiering. Og for tiden er belegget på institusjonen så lavt at den ikke klarer å betale lønningene til de ansatte.

Solfeng ligger i en gammel villa, sentralt beliggende ved Oslofjorden. Miljøterapeuter, barnevernspedagoger og lærere utgjør de 14, 76 årsverne som er tilsatt der. Med små og store stillinger er det 27 personer som nå mister jobben sin.

– All kompetansen institusjonen har opparbeidet gjennom 60 år forsvinner. Det er trist, synes Rustad.

Smeller i bordet

Hun tror barn kommer til å lide på grunn av manglende barneverninstitusjoner.

– Behovet for institusjoner kommer før eller siden til å smelle i bordet. Vi reparerer noen av de mest skadde barna, sier Kristin Rustad.

Daglig leder, Solfrid Bakken, forteller at flere av barna som har kommet til Solfeng har bodd i diverse fosterhjem hvor de ikke passet inn. Hun synes beslutningen om nedleggelse vitner om liten kunnskap om hva en institusjon kan gjøre.

– Problemet er at det ofte tar lang tid å finne en egnet familie, og hvor skal barnet gjøre av seg i mellomtiden? Mange av barna som direkteplasseres, vil bli plassert feil på grunn av tidsnød. Når de er hos oss, kan barneverntjenestene være litt mer selektive med hvor de skal bo.

Høy kvalitet

Det er ikke noe i veien med kvaliteten på institusjonen. Solfeng driver fire familiehjem, og skårer høyt hos Bufetat. Solfrid Bakken mener den underliggende årsaken til nedleggelsen er økonomi, at det er dyrt å ha barn boende på institusjon.

– Vi er spesielt skuffet over Bufetat. De lovet oss langtidsplasseringer da vi gikk over til å bli en langtidsinstitusjon for to år siden. Problemet var at de ga løfter om plasseringer til alt for mange, mener Bakken.

I dag har ikke Solfeng stort nok belegg til å kunne fortsette driften. Kun tre barn bor på hjemmet, men disse flytter inn i fosterhjem i løpet av desember.

– Stat og kommune anvender sine egne institusjoner og ønsker ikke å bruke ideelle organisasjoner, mener Solfrid Bakken, daglig leder ved Solfeng.

Solfeng fikk ikke avtale med Bufetat

– Vi kjøper svært få institusjonsplasser for barn under 12 år. Ut fra faglige føringer tilbyr vi fosterhjem framfor institusjon til alle barn der det er mulig. Vi mener det er det beste for barn som av ulike årsaker ikke kan bo hjemme, opplyser Nils Christian Thomsen, seksjonssjef i Bufdir (en del av Bufetat).

Men da Bufetat kjøpte institusjonsplasser 2009, fikk ikke Solfeng avtale, og de inngikk kontrakter med andre ideelle institusjoner i Oslo-området, som dekket behovet. Her garanterte Bufetat for hel eller delvis betaling av plassene, enten de brukte dem eller ikke.

I 2010 inngikk Bufetat likevel en avtale med Solfeng. I denne sa de at de ønsket å kjøpe plasser ved overskytende behov.

– Solfeng har fungert som et sikkerhetsnett, som vi har brukt ved spesielle behov. I denne typen avtale er det institusjonen, ikke vi, som dekker usikkerheten, forteller Thomsen.

Kapasiteten er rett og slett større enn behovet, påpeker han.