INGVILL BRYN RAMBØL

En mørk desemberdag står Cecilia Dinardi og venter på trikken i Oslo. Hun får øye på en ung mann som ser ensom og desorientert ut. «Trenger du hjelp?» spør hun, på norsk. Når mannen svarer på dårlig engelsk, spør hun om han snakker spansk. «Ja,» svarer han, nesten desperat. Han forteller at han har kommet til Oslo fra Sør-Amerika på turistvisum i håp om å finne seg en jobb. Han kjenner ingen, og vet ikke hva han skal gjøre.

Cecilia Dinardi tar ham med på kontoret, forteller ham litt om hvordan ting fungerer her i Norge, og inviterer ham til den store julefesten for unge som hun selv har tatt initiativ til. Han takker ja med en kjempestor klem.

Slik er Cecilia Dinardi. 35 år gammel jussstudent og tobarnsmor, leder for Aleneforeldreforeningen og styremedlem i Landsforeningen for Barnevernsbarn. Med bakgrunn som flyktning fra Chile, og som barnevernsbarn og ung alenemor i et fremmed land. Og mottaker av prisen Årets forbilde i 2011.

Prisen deles ut av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og går til en voksen med innvandrerbakgrunn som har gjort en særlig innsats for barn og unge.

– Det var selvfølgelig en stor ære å få prisen, men for meg er det litt vanskelig å se at jeg kan være et forbilde for noen. Jeg ser på et forbilde som en person som har gjort alt riktig her i livet, og som derfor lager et slags mønster andre kan leve etter. Selv har jeg prøvd og feilet og gjort mange ting som slett ikke er optimalt, sier Cecilia Dinardi.

Kanskje ble hun sett på som et litt uregjerlig barn da hun sa til nonnene på kostskolen i hjemlandet Chile at de liknet to store pingviner. Eller da hun ble tatt på fersken i å bruke smokk som femåring.

En liten håndfull smokker hadde hun klart å smugle med seg i sekken da hun ble sendt av gårde på kostskole av sin mor. I smug tok hun dem fram, en etter en, og stjal til seg noen øyeblikk med barnslig kos i en hverdag der hun måtte klare alt selv, nesten som en voksen, og der intimitet var totalt fraværende. Men nonnene tok fra henne smokkene etter hvert som de oppdaget dem. Da det bare var én igjen, gravde lille Cecilia den ned i hagen. Av og til gravde hun den opp, sugde litt på den, og gravde den ned igjen.

Elleve år gammel flyktet Cecilia Dinardi fra Pinochets Chile sammen med moren, søsteren og broren. Moren, som var alene med barna, utdannet kjemiker og en aktiv sam­funnsdebattant, søkte beskyttelse i Norge. Her ble familien boende halvannet år på asylmottak.

– Det var en helt forferdelig tid for meg, sier 35-åringen. – Jeg vil ikke gå i detalj om hva som skjedde, men når du som barn er omgitt av mange voksne mennesker som er traumatiserte og aggressive, uten å bli beskyttet eller ivaretatt på noen måte, kan situasjonen fort bli veldig tøff og vanskelig. Jeg husker jeg gikk til vaktene på mottaket og ba om hjelp, men de sa de ikke kunne gjøre noe.

Forholdet til moren var også dårlig på denne tiden. Cecilia var en ungdom som ønsket å tilpasse seg livet i dette nye landet; moren ville holde fast ved den chilenske kulturen og oppdragelsen.

– Da vi endelig kom oss ut av mottaket, var familierelasjonene så ødelagt og utslitt at det ikke var mulig å reparere dem, slår Cecilia fast.

Barnevernet overtok omsorgen for søstrene Dinardi, mens broren ble hos moren. I løpet av tre år bodde Cecilia i to ulike fosterhjem. Ingen av dem fungerte. 16 år gammel ble hun overlatt til seg selv på en liten hybel. Noen måneder senere var hun gravid med sin fem år eldre kjæreste. Da hun akkurat hadde fylt sytten, ble hun mor.

– Jeg følte at barnevernet ga meg opp. Da jeg var fjorten, ble jeg spurt av en saksbehandler hva jeg ønsket å bli når jeg ble voksen. Allerede da var jeg sikker på at det var advokat jeg skulle bli. Da jeg svarte det, klappet saksbehandleren meg på skulderen og sa: «Vi har jo en fin husmorskole i nær­heten, Cecilia.» Jeg ble ikke sint engang. Jeg ble bare oppgitt. Jeg ga opp meg selv. Jeg tenkte at jeg ikke var god nok.

Cecilia var et asylbarn som ikke ble ivare­tatt, hun var et barnevernsbarn som ikke ble fulgt opp og en ung alenemor som ikke fikk hjelp. Disse livserfaringene har blitt til hennes tre hjertesaker.

Asylbarnas rettigheter kjemper hun for med kronikker, debattinnlegg og møter med myndighetspersoner. Allerede som 16-åring var hun med på å stifte forløperen til Landsforeningen for Barnevernsbarn, og hun var blant dem som kjempet gjennom lovfestet rett til ettervern.

Aleneforeldreforeningen har hun blitt arbeidende styreleder i, og når hun blir ferdig jurist senere i år, planlegger hun å bruke yrket på å hjelpe barn som har det vanskelig.

Savner hun ikke av og til å ha en vanlig jobb og konsentrere seg om seg selv og sine barn?

– Jo, svarer hun med overbevisning. – Jeg skulle virkelig ønske det var mulig for meg å legge dette engasjementet helt bort, og leve et mer normalt liv. Ha en vanlig åtte til fire-jobb, og nyte fritiden sammen med barna mine. Men jeg får det ikke til. Jeg har forsøkt i perioder, men da mister livet totalt mål og mening. Jeg mister liksom hele gnisten, sier Dinardi.

Tobarnsmoren innser at hun ville hatt mye mer tid til å være mor hvis hun hadde valgt annerledes. Datteren Katrine, som nå har blitt 18 år, bor hos henne. De spiser middag sammen hver dag og har det Cecilia kaller kvalitetstid. Katrine er også engasjert i en del av morens hjelpeprosjekter. Sønnen Marcel på ti bor fast hos faren.

Når «Årets forbilde blir spurt om hvem som fungerte som forbilder for henne selv da hun var yngre, må hun tenke seg lenge om.

– Jo, det var én. Da jeg begynte i Landsforeningen for barnevernsbarn som sekstenåring, ble jeg kjent med andre ungdommer som har vært gjennom mye av det samme som meg. Jeg husker jeg særlig beundret en som het Nils Arne. Han hadde en veldig vanskelig bakgrunn, men framsto som en trygg og god lederfigur, en virkelig ildsjel. For meg var han selve definisjonen av et løvetannbarn – en som hadde vokst seg sterk til tross for veldig dårlige vilkår.

– Jeg husker jeg fortalte ham det, og da sa han: «Du er jo også en sånn en, Cecilia!»

Han fikk meg til å forstå at jeg også var et løvetannbarn. En som hadde klart seg til tross for. Det hadde jeg aldri tenkt over før.