Karin E. Svendsen, Fagbladet

karin.svendsen@fagforbundet.no

Julie Skjønberg er bevegelsesveileder. Hun snurper ansiktet sammen og er skremmende sint. Mary Koppang gjør det samme. Så smiler Julie med hele ansiktet, og den eldre kvinnen speiler gleden.

De to møtes to ganger i uka på St. Halvardshjemmet i Oslo. Da får Mary Koppang beveget seg, og hun får litt massasje. Og kanskje like viktig: Hun har veilederens fulle oppmerksomhet gjennom hele veiledningstimen.

Julie beveger hodet sakte opp og ned, og ber den 96 år gamle kvinnen gjøre det samme. Så legger de hodet til siden. Mary tenker ikke lenger på at hun er blitt gammel. Hun lever i øyeblikket, her og nå.

– Dette var deilig, du, sier hun etter noen minutter.

Tilpasset hver enkelt

Julie Skjønberg arbeider som bevegelses­veileder i Kirkens Bymisjon Oslo. Bevegelsesveiledere jobber med kroppens hukommelse. Veilederen fornemmer og toner seg inn på pasientens stemning, og inviterer pasienten til en dialog gjennom bevegelser.

Siden hun ble ferdig utdannet bevegelsesveileder for fire år siden, har Julie Skjønberg drevet prosjektet Bevegelse fra hjertet sammen med medstudent og kollega Silje Høgaas.

– Dette er et verktøy som kan lette arbeidet på sykehjem, mener Julie og Silje.

Bevegelsesveiledning er et tilbud på linje med andre miljøterapeutiske metoder, som for eksempel musikk- og billedterapi. I Bevegelse fra hjertet foregår veiledningen som regel én til én, men metoden kan også tilpasses grupper. Veilederen har én pasient om gangen, og de arbeider sammen en drøy halvtime to ganger i uka.

– Tilnærmingen vår skal være tilpasset hver enkelt. Det er pasientens stemning og behov som avgjør hva vi skal gjøre og hvordan hele samværet arter seg, sier Julie.

God opplevelse

De to bevegelsesveilederne syns ikke én time i uka er noen stor investering i forhold til hva beboere og ansatte har igjen for det.

– Mange pleiere, og ikke minst vikarer, gruer seg til å møte utfordrende beboere. Da trenger de verktøy som kan virke beroligende, mener Julie og Silje. De holder derfor stadig kurs for ansatte på sykehjem.

I tillegg til urolige pasienter får også mange som ikke er så interessert i gruppe­aktiviteter, tilbud om bevegelsesveiledning. Metoden passer ifølge veilederne også godt for beboere som får lite besøk eller som av andre grunner har behov for mange og varierte aktivitetstilbud.

Silje og Julie betrakter bevegelsesveiledning som en mulighet både til å bedre beboerens fysiske helse og til å skape en opplevelse av velvære.

– Vi prøver å skape en god stemning som beboerne kan ta med seg og leve på resten av dagen.

Snakker sammen uten ord

Hjelpepleierne Sissel Lorentzen og Torill Solbakken var de to første fra Manglerud sykehjem i Oslo som gikk på kurs i bevegelsesveiledning. Siden har flere pleiere fra hver avdeling gjennomført det samme kurset.

– Mange av pasientene våre har ikke lenger noe språk. Den største utfordringen vår er å lese kroppsspråket deres og selv være tydelige på hva vi sier med mimikk og kroppsspråk, sier Sissel Lorentzen.

Når ordene er blitt borte, kan miljøterapi gi nye muligheter for kontakt og kommunikasjon. På Manglerud, som er et spesialsykehjem for mennesker med en demens- ­lidelse, har derfor miljøterapi stor plass.

Pleierne tenker miljøterapi ved alle aktiviteter.

– Vi legger til rette og veileder for eksempel ved morgenstell. Vi står ved siden av pasienten mens han eller hun gjør mest mulig selv, forteller Torill Solbakken. Sånn gjør de også ved måltider og andre daglige aktiviteter. De som kan, smører maten sin selv. Noen ivrige damer dekker bordet, og noen av de sprekeste mennene hogger ved.

Bedre stemning

Sissel Lorentzen forteller om en kvinne som er glad i musikk, og som også setter pris på berøring. I likhet med mange andre mennesker med en demenslidelse, kan morgenstellet være en utfordring.

– Hvis det kommer brått på, kan hun motsette seg morgenstellet. Jeg prater derfor litt med henne og setter på musikk som jeg vet setter henne i godt humør. Jeg berører henne forsiktig. Når jeg ser at hun er avslappet, kan vi gå ut på badet. Hun sitter nå i rullestol, men da hun fremdeles kunne gå, pleide jeg å danse ut på badet med henne, minnes Sissel.

Hjelpepleieren tror at både en-til-en-kontakten og den fysiske berøringen virker beroligende på denne kvinnen og på mange andre pasienter.

Ett fellestrekk ved ulike former for miljø­terapi er at terapeuten bygger på de ressursene pasienten har, og pasienten opplever mestring.

En miljøterapeut arbeider helhetlig slik at både kropp og sinn blir stimulert og bekreftet. På den måten får pasienten økt livskvalitet. Kommunikasjon er et viktig element i alle former for miljøterapi.

Mange pleiere opplever at pasientene blir lettere å samarbeide med når de får tilbud som passer deres interesser og behov. Pleiere som er godt skolert i miljøterapi, kombinerer gjerne elementer fra ulike terapi­former. Det går heller ingen klare skiller mellom dem.

Musikk og berøring brukes for eksempel i bevegelsesterapi, mens bevegelse brukes i musikkterapi.

Bevegelse fra hjertet er underlagt Pårørendeskolen i Oslo som er en av virksomhetene i Kirkens Bymisjon Oslo. De arrangerer kurs i bevegelsesveiledning for ansatte i helsesektoren over hele landet. Julie Skjønberg og Silje Høgaas er kursholdere. De er begge utdannet ved Den norske Balletthøyskolen.

Kursdeltakerne får et kurshefte og en dvd med blant annet råd om hvordan en veiledningstime kan bygges opp samt konkrete øvelser. Her er øvelser som krever lang eller kort tid. Introduksjonsheftet er delt i to: én del tiltenkt pårørende og én del for ansatte.

Kurset går over to halve dager med seks ukers mellomrom, slik at deltakerne kan gjøre noen erfaringer med metoden før kurset avsluttes.

Interesserte kan ta kontakt med parorendeskolen@bymisjon.no

Du finner mer informasjon på www.bymisjon.no/bevegelsefrahjertet