Vegard Velle, Fagbladet

vegard.velle@fagforbundet.no

Spådommene bunner i fremskrivninger av raske forandringer som skjer i dagens verden. Makta flytter sørover og østover, det vil også tyngdepunktet i fagbevegelsen gjøre. Fattigdommen og de sosiale ulikhetene vokser, og stadig flere blir arbeidende fattige, det vil si at de ikke har en lånn å leve av. Og om tre tiår vil to tredeler av jordas befolkning bo i byer. Mange mennesker vil bli sinte over urettferdighet, dårlige arbeidsforhold og miljøproblemer.

Forutser sosiale eksplosjoner

Tørres ser ikke vekk fra at folkelig forbannelse kan munne ut i eksplosjoner og revolusjoner.

I Zimbabwe var det fagorganisasjonen ZCTU som stilte seg i spissen for generalstreik mot Mugabe-regimet. Også i Europa bobler det opp en ny protestbølge.

– Vi kommer til å se mobilisering og radikalisering over hele Europa som svar på den økonomiske krisen og kuttene. Det er nødvendig, sier Tørres.

Ikke usannsynlig kan krav om brød og smør, lønnsøkninger og bedre arbeidsforhold utvide seg til langt mer politiske forlangender og revolusjoner ala de franske og russiske revlusjonene, påpeker hun.

De sinte folkene

Statsviteren er likevel ikke helt overbevist om at det vil være fagbevegelsen som klarer å stille seg i spissen for morgendagens kamper.

– Vi skal være glade om de sinte folkene går til fagbevegelsen, sier hun.

Tørres etterlyser derfor en debatt om strategi og veivalg. Vi ser økonomiske kriser, som legger et sterkt nedadgående press på lønninger og velferdsgoder. Vi lever i en tid med kraftig sammensmeltning og globalisering av konsernmakten. Samtidig minsker toleransen for streik og massemobilisering i land etter land. I mange land er medlemsfrafallet i fagbevegelsen stort.

Radikale migranter

Opp i mot dette mener hun internasjonal solidaritet må spille en viktig rolle. Fagbevegelsen må ha et blikk for det som skjer i resten av verden. Selv om den har beina planta i norsk jord, må den ha ansiktet vendt utover, som arbeiderlederen Martin Tranmæl påpekte.

Denne utviklingen styrkes av det økende antallet migrantarbeidere som befolker arbeidsplassene. Blant disse er det ikke uvanlig å ha øynene vendt både på arbeidsplassen og på sosiale og politiske forhold i hjembygda, noe som bidrar til å politisere arbeidsplassene og til å spre nyttige erfaringer om organisering og rettigheter til hjemstedet.

Samhold gjør sterk

En annen forutsetning for framtidig vekst i fagbevegelsen er, som det gamle slagordet sier, at enhet gir styrke.

– Når fagorganisasjonene ikke står samla, risikerer de å bli plukket ned en etter en, slik Thatcher gjorde. Eller slik den amerikanske fagbevegelsen lærte ”the hard way”.

Kollektive forhandlinger og avtaler er nerven og hjernen i fagbevegelsen over hele verden, mener hun.

Svakhet vendt til styrke

Men for det tredje må ikke fagbevegelsen undervurdere sin styrke. Fagbevegelsen sitter på store lagre av erfaring og lærdom i politisk kamp, millioner av medlemmer samt kontrollen over nøkkelposisjoner i verdensøkonomien, påpeker hun.

Sistnevnte poeng blir ofte undervurdert. Der man tidligere måtte mobilisere i ukevis i streik for å presse arbeidsgiverne, kan man i dag mobilisere arbeidere i ett land for å lamme produksjonen i mange andre. Målrettede aksjoner kan ramme verdikjeder som strekker seg over hele kloden. Internasjonal kapitals styrke har også blitt dens svakhet, påpeker hun.

Ikke nøytral

– Jeg er ingen nøytral observatør av fagbevegelsen, sier Liv Tørres om seg selv.

Hun forelsket seg i landsorganisasjonen Cosatu i Sør-Afrika da hun var ung.

– Jeg er blant de privilegerte som gjennom en årrekke har fått jobbe med og for fagbevegelsen i både Nord og Sør, sier forfatteren, med tidligere virke fra blant annet Fafo og Norsk folkehjelp.