Bare ti prosent av den yrkesaktive befolkningen i Mexico er fagorganisert. Medlemstallet i landets fagforeninger er halvert i løpet av 25 år.

Enda dystrere er det meksikanske folkets holdning til fagbevegelsen. Rundt sytti prosent sier at de mangler tillit til fagforeningene. Bare politikere og politi kommer dårligere ut. Årsaken til mistilliten kan sammenfattes i ett fenomen: korrupsjon.

Mobilisering

De senere årene har imidlertid to fagforbund mobilisert mange mennesker. Det ene er det meksikanske elektrisitetssyndikatet, SME, som i fjor protesterte mot at de føderale myndighetene oppløste elek­trisitetsbedriften Luz y Fuerza del Centro.

Det andre er lærersyndikatet i delstaten Oaxaca, som i 2006 sto bak et sosialt ­opprør. Sammen med urolighetene ved presidentvalget samme år, representerte dette den største sosiale og politiske krisen Mexico har opplevd i nyere tid.

– Fagbevegelsen har fortsatt en viktig rolle i det meksikanske samfunnet, mener Gabriel Melitón Santiago González, ­pressetalsmann for lærersyndikatet.

– Selv om president Felipe Calderon ønsker å oppløse oss, er vi for godt orga­nisert til at han klarer det.

Grunnlovsfestet

Mexicos fagbevegelse ble dannet de første tiårene i forrige århundre. I kjølvannet av den meksikanske revolusjonen i 1910 ble retten til å organisere seg inkludert i grunnloven. Den regionale meksikanske arbeiderkonføderasjonen, Crom, ble stiftet i 1918. Dette ble den første nasjonale arbeiderorganisasjonen, og omfattet blant annet arbeidere i tekstilbransjen, jernbanen, jordbruk, gruver og elektrisitetsverk.

Croms medlemmer hadde i utgangspunktet ikke lov til å tilhøre noe politisk parti, men senere ble dette forbudet heller et påbud om medlemskap. I 1936 løsrev en gruppe seg fra Crom og dannet konføderasjonen for Mexicos arbeidere, CTM, som omfattet alle industriens og senere servicetjenestenes grener.

Den nye konføderasjonen var nært knyttet til Det institusjonelle revolusjonspartiet, PRI. Partiets tre grunnpilarer var arbeiderne, bøndene og «mannen i gata». Da PRI i 2000 tapte presidentvervet til høyresiden i meksikansk politikk, hadde partiet sittet med presidentmakten i 71 år.

Bedring av arbeidernes kår

Til tross for at fagbevegelsen i Mexico ofte har fungert som myndighetens forlengede arm for å kontrollerer arbeiderklassen, har den også hatt grupperinger som har fokusert på å bedre arbeidernes situasjon. Fra 1930 til 1980 oppnådde de mange goder som er nedfelt i landets føderale arbeidslov, som åttetimers arbeidsdag, ­obligatoriske fridager, betalte ferier og sosial sikkerhet.

En av de mer uavhengige organisasjonene er elektrisitetssyndikatet Sme, som i disse dager kjemper for å ikke bli satt ut av spill. Syndikatet, som ble stiftet i 1914, har jobbet fram så gode vilkår for med­lemmene – deriblant gunstige pensjonsavtaler – at de har blitt til en økonomisk belastning for bedriftene. Den statlige elektrisitetsbedriften Luz y Fuerza del Centro ble i 2009 slått konkurs, og 44.000 ansatte ble arbeidsløse.

Støtte fra lærerne

Oppslutningen om de mange demonstra­sjonene som Sme har organisert, er stor. Lærersyndikatet er en av de viktigste ­støttespillerne. Organisasjonen var opprinnelig en del av Crom, men ble løsrevet i 1949. Med sine 1,5 millioner medlemmer er den det største i sitt slag i Latin-Amerika.

– Etter å ha blitt en selvstendig fagforening, fortsatte lærersyndikatet å være hva vi kaller et charro-syndikat, sier Santiago González.

– Dette vil si at lederne i realiteten arbeidet for myndighetene. Lederne beriket seg på bekostning av en rekke lærere som ikke fikk utbetalt lønn, og etter at de forlot sine tillitsverv, gikk de som regel over i ­politiske lederstillinger.

Demokratisering

Lærerne i delstaten Oaxaca begynte i 1980 en kamp for å demokratisere lærer­syndikatet på lokalt så vel som nasjonalt nivå, og for å bedre sine arbeids­vilkår. Det har vært en kamp preget av årlige streiker og utallige demonstrasjoner.

I 2006 kulminerte kampen etter at guvernør Ulises Ruiz ga ordre om å fjerne de 70.000 fagorganiserte lærerne som hadde slått leir i sentrum av Oaxaca by. Demonstrantene ble fjernet med gass og køller. Lærernes krav om høyere lønn og regulering av midlertidige kontrakter utviklet seg til et sosialt opprør uten sidestykke i det moderne Mexico. Et unisont krav om den korrupte guvernørens avgang, ga gjenklang i gatene.

Seks måneders streik

– 2006 var et spesielt år, sier Santiago González.

– Vi hadde uten hell i lengre tid forsøkt å organisere de mange lokalsamfunnene i delstaten. Etter at vi ble forsøkt fjernet med makt, strømmet folk til fra bygder og landsbyer for å støtte oss og Den folkelige forsamlingen for folk i Oaxaca, Appo, ble dannet.

Lærerne og den nydannede organisasjonen samlet mer enn 800.000 mennesker i demonstrasjoner, og ved hjelp av hundrevis av barrikader i veier og gater tok de kontrollen over byen. Etter mer enn seks måneders streik blant lærerne, grep det føderale politiet inn.

– Men kampen er ennå ikke over, presiserer Santiago González.

– Vi gir oss ikke før guvernør Ulises Ruiz kommer i fengsel for alle overgrepene han gjorde både før, under og etter den sosiale konflikten.

Alvorlige konsekvenser

Lærernes kamp i Oaxaca fikk konse­kvenser.

– Det koster å ikke være nikkedukke for myndighetene. Mange har mistet livet i såkalte ulykker, og folk er blitt kidnappet og torturert, sier lærersyndikatets presse­talsmann.

Lærersyndikatets styrke er, ifølge Santiago González, dets demokratiske struktur. Ved viktige avgjørelser samles alle medlemmene, og organisasjonen har interne kontrollmekanismer for å unngå at lederne søker personlig gevinst framfor å arbeide for fellesskapets beste.

– Fagbevegelsen generelt i Mexico svekkes imidlertid sterkt på grunn av korrupsjon, sier pressetalsmannen, og medgir at dette fenomenet også fins i lærersyndikatets egne rekker. For eksempel gikk lederen i 2006 av etter å ha blitt tilbudt store pengesummer.

Santiago González mener at fagbevegelsen også har et viktig informasjonsansvar både i egne rekker og overfor myndigheter og samfunnet generelt.

– Og ikke minst er det viktig at vi gjør en god jobb, presiserer han.

– Bare slik kan vi øke folks tillit til oss, noe som er en forutsetning for å skape en slagkraftig fagbevegelse.