Guro Kulset Merakerås

I Trondheim eiendom sitter rundt 100 ansatte som jobber med kundebehandling, vedlikehold, økonomi, administrasjon, drift og prosjektering av kommunens bygningsmasse.

– Vi har lang erfaring med denne formen for organisering av arbeidsplassen. Lang, og noe blandet erfaring. Disse landskapene er litt for store og litt for åpne. Jeg og mine kolleger har brukt mange år på å lære oss

å sitte i landskap. Som alt annet er det noe man kan trene seg opp i, sier rådgiver Per Moen.

Til tross for årelang trening, opplever en del ansatte støy som en ­belastning. Moen syns det høres rimelig ut når forskere har kommet fram til at medarbeidere blir mindre produktive i landskap (se egen sak s. 32).

– Det stemmer godt overens med min opplevelse av situasjonen, sier han.

Fleksirom

Noen pulter lenger bort finner vi eiendomsutvikler Åge Singsaas. Han har jobbet med gjennomføring av åpne landskap, og var med i en prosjektgruppe som flyttet 900 kommunalt ansatte i landskap for noen år tilbake.

– Det er en del utfordringer knyttet til støy i åpne landskap. Men det er viktig å huske at støy ikke er bare støy. Det er også informasjon, noe som er nyttig i en lærende organisasjon. Den andre store utfordringen er varme og ventilasjon, som alle opplever forskjellig, sier han.

– Jeg tror mye løser seg hvis alle blir flinkere til å dele opp arbeidsdagen sin. Vi bør benytte fleksirom eller stillerom mye mer aktivt. Her i Trondheim kommune har vi ikke de typiske stille­rommene som er små telefonbokser med plass til én person. Vi så fra andre steder at disse blir lite brukt, og kom fram til vår egen løsning – fleksirom – som har plass til tre–fire personer. De kan brukes til små spontanmøter eller av én person som ønsker å trekke seg tilbake, forklarer Singsaas.

Størrelsen viktig

Singsaas er overbevist om at åpent landskap er kommet for å bli, men påpeker at det må tilpasses og justeres etter hvert som man samler erfaringer.

– Vi ser at det er lurt å dele opp i mindre fellesskap. Noen av våre landskap har 60–70 ansatte i samme rom. Det blir for stort. Mellom 12 og 24 kolleger er bedre. Vi har også erfart at det er hensiktsmessig å ha få ulike arbeidsfunksjoner i hvert landskap, fastslår eiendomsutvikleren.

Bråk og hodepine

Vi fortsetter turen gjennom landskapet sammen med Per Moen. Kolleger hilser og slår av en prat.

– Det blir en del trafikk. Og når vi er ute og går, har vi vanskeligere for å huske på at andre jobber. Da prater vi gjerne litt høyere og opptrer annerledes enn når vi sitter ved pulten, påpeker Moen. Han har selv erfart at det kan bli altfor mye hyggelig prat i omgivelsene.

– Der jeg satt før, føltes som om vi var i ventehallen på Gardermoen. Da blir det vanskelig å konsentrere seg. Men jeg kunne aldri i livet tenke meg å flytte tilbake til cellekontor. Det ville blitt for ensomt.

Vi jobber mindre effektivt og trives dårligere når vi sitter i landskap, sier forskerne. Vel kommuniserer vi mer med våre kolleger, men mye av praten har lite med jobb å gjøre.

Knut Inge Fostervold ved Universi­tetet i Oslo har doktorgrad på ­kontorarbeidsplasser med intensivt skjermarbeid. Med god oversikt over den samlede, internasjonale forskningen på feltet, fastslår han at dommen over åpne landskap er temmelig enstemmig.

– Den er unisont negativ. Forskerne har hatt vanskeligheter med å finne positive ­effekter på trivsel, produktivitet eller samarbeid, sier han.

Dette stemmer dårlig overens med den allmenne oppfatning. Åpne landskap har ord på seg for økt informasjonsflyt, samarbeid og kreativitet.

– Det er dessverre ikke gjort noen forskningsfunn som tyder på at dette er riktig, sier Fostervold. Det viser seg at vi i mange tilfeller får så stort behov for å skjerme oss med skillevegger og ørepropper at kollegene slett ikke blir mer tilgjengelige i et åpent landskap.

Vinninga opp i spinninga

Mange føler at de kommuniserer mye i kontorlandskapet. Men når forskerne går inn og undersøker systematisk hva de faktisk gjør, viser det seg at det er kommunikasjon som ikke bidrar til økt effektivitet.

– Det er jo den jobbrelaterte kontakten vi ønsker mer av. Skillet mellom dette og «trivelig prat» er ikke alltid så greit å trekke. Det kan være én forklaring på ­hvorfor forskningsresultatene ser annerledes ut enn manges opplevelse av situasjonen, sier Fostervold.

Det er gjort store, internasjonale studier på konsekvensene av åpent landskap. En av dem, publisert i Asia Pacific Journal of Health Management, kan dokumentere at produktiviteten går ned i åpne landskap. Undersøkelsen viser også at stressnivået og støybelastningen er et stort problem for de ansatte. Det samme gjelder følelsen av å være overvåket.

Som om ikke dette skulle være nok, er ansatte i landskap mer utsatt for smittsomme sykdommer. Forsker Vinesh Oommen og det internasjonale teamet som står bak denne studien, konkluderer med at den økonomiske besparelsen arbeidsgiver gjør på landskapslokaler sammenliknet med cellekontor, går tapt i høyere sykefravær og lavere produktivitet.

Selv om denne undersøkelsen er gjort i land som skiller seg kraftig fra norske forhold, mener Fostervold at resultatene i stor grad vil være gyldige også her til lands.

Greit for noen

Knut Inge Fostervold arbeider med et fors­kningsprosjekt som leter etter forklaringen på hvorfor noen takler åpent landskap bra, mens andre strever.

– Kanskje finner vi noe som gjør at vi kan forutsi hvem som vil takle støyen best. Men prosjektet tar lang tid, for vi har problemer med å rekruttere arbeidsplasser til å delta i undersøkelsen, forteller Fostervold, og oppfordrer ledere som mener dette er et viktig tema om å ta kontakt.

Forskeren understreker at han ikke er noen prinsipiell motstander av kontorlandskap.

– En del arbeidstakere vil ha nytte av denne organiseringen. Der mange jobber med samme oppgave, kan det være bra å sitte tett. For arbeidstakere med rutinearbeid, viser forskningsresultatene ingen redusert trivsel i landskap. Men i jobber som krever mye konsentrasjon og oppmerksomhet, ser vi at hukommelses­kapasiteten og produktiviteten går ned.

Kravet om fleksible kontorløsninger vil være der i framtidas arbeidsliv, mener Fostervold. Men han etterlyser mer bruk av kombinasjonsløsninger, som tar med det beste både fra åpent landskap og fra cellekontor.

– Mange sier «hvis jeg har behov for å konsentrere meg, sitter jeg bare hjemme en dag». Jeg stusser over at samfunnet ikke tar denne diskusjonen: Er det bra eller dårlig at arbeidsplassene blir utformet slik at vi må sitte hjemme for å konsentrere oss om jobben vår?