Ola Tømmerås, Fagbladet

ola.tommeras@fagforbundet.no

Bergen ble landskjent for kommunalt bygningsforfall, da Arbeidstilsynet stengte to skolebygninger i fjor. Sopp, råte, mugg og dårlig luft førte til et uforsvarlig inneklima for elever og lærere.

Bergen er langt fra alene. Vedlikeholdsetterslepet i norske kommuner ble beregnet til svimlende 142 milliarder kroner for fire år siden. Etter mange skippertak i 2009 falt innsatsen rett ned igjen.

Vaktmestre og vedlikeholdsteknikere ser virkeligheten bak tallene hver dag. Kostra-tallene som ble innberettet til Statistisk sentralbyrå (SSB) i fjor, viser at norske kommuner bruker mindre per kvadratmeter enn noen tidligere år med vedlikeholdsinnberetning – langt mindre enn det som er minimum for å opprettholde standard.

Reise i forfall

Fagbladet ble med vedlikeholdstekniker Erwin Gindl på omvisning til skolegarderober, kulturhus og tekniske rom i vestlandshovedstaden – en reise i forfall, frustrerende arbeidsforhold, håpløse systemer og et og annet lyspunkt.

Gindl begynte i Bergen kommune i 1990. Året etter slo byens driftssjef Per Gjesdal første gang alarm om et vedlikeholdsetterslep. Etterslepet på samtlige kommunale bygninger var den gangen på 90 millioner kroner. Gjesdal foreslo en oppgraderingsplan over15 år. Politikerne svarte med å innføre bestiller-/utførermodellen. 20 år senere er fasiten at det vil koste en halv milliard kroner å komme à jour med skolebygningene alene.

Skyver ansvar

Vi har akkurat ankommet bakgården til Haugatun kultursenter. Her er det bekmørkt om kvelden. Flombelysning fins, men lyspæra har gått. Trær og busker har grodd til og hindrer innsyn. Et perfekt sted for hærverk. Det er ikke overraskende at vindusruta i bakdøra er knust.

For 20 år siden hadde bygningen en vaktmester, men leietakerne, PP-tjenesten og barnevernet, har ikke budsjett til det. De kjøper heller tjenester etter behov.

De kommunale leietakerne har ansvar for lys, vinduer og takrenner. Bergen kommunale bygg (BKB) har ansvar for selve bygningen.

– Er takrenna tett, så er det leietakers ansvar helt til den har vært tett så lenge at det renner inn i veggen og ødelegger panelet. Da er det vårt ansvar, illustrerer Gindl. Ofte går det nettopp så langt.

4000 for ei lyspære

Før bestiller-/utførermodellen ble innført, ville Gindl ha hentet ei pære og ei ny rute på lageret og gjort jobben i løpet av arbeidsdagen. Nå må han sjekke skadene og bestille ruteskifting fra glassmester.

Vi sjekker noen uker senere: Glassmester kom og sikret den knuste ruta, tok mål og bestilte ny rute. Ei uke senere ble den byttet. Det tok imidlertid lengre tid med pæra. Før lyset ble fikset ytterligere to uker senere, var ruta knust på nytt.

– Denne gangen valgte leietaker å bruke det kommunale selskapet Bygg og vedlikehold til å skifte lyspæra. Da tok det bare den tida produsenten brukte på å levere pæra. Hadde de valgt å bruke et privat firma, ville rutinen vært å skrive rapport, vente tre–fire uker på saksbehandling. Så ville et firma fått oppdraget, reist ut og sjekket type pære, bestilt pære, ventet to uker til på levering, for så å reise ut og bytte. Med faktura for hver av jobbene ville pæra fort kostet opp mot fire tusen kroner, forklarer Gindl.

Frustrerte ansatte

Ansatte i Bergen Bygg og vedlikehold er frustrert. Det hjelper lite at de deler frustrasjonen med vedlikeholdsteknikere og byggdriftere landet rundt.

Det hjelper heller ikke særlig å få høre i debatten at forfallet skyldes at kommunens ansatte ikke gjør jobben sin, slik Høyre-politiker Peter Christian Frølich utbasunerte i et leserinnlegg i Bergens Tidende. Han framholder at vedlikeholdet må settes ut til private i sin helhet.

For Gindl og kollegene som ser virkeligheten daglig, er det bestillersystemet med private aktører som er årsaken til høyere kostnader og økt forfall.

– Politikerne hiver penger inn i et meningsløst system, et system som gir høye kostnader og mye forfall, mener Gindl.

– Vi bruker mer tid til rapportskriving og bestilling enn til å drive vedlikehold.

– Politikere uten bakkekontakt

– Vi trengte en vekker, sa Bergens skolebyråd Harald Victor Hove (H), da Arbeidstilsynet stengte skoler. Det provoserte driftssjef Per Gjesdahl, som i over tjue år har levert politikerne årlige rapporter om det stadig økende etterslepet på vedlikehold. Gang på gang har han opplevd at hans oppgraderingsplaner har smuldret opp i budsjettbehandlingene.

– Pappagutter uten bakkekontakt, var Gjesdahls beskrivelse av politikere i fagbladet FDV-nytt (Forvaltning, drift, vedlikehold) litt senere.

Holder hjula i gang

Bergens-politikerne vedtok i fjor en krisepakke på 1,2 milliarder kroner for å utbedre inneklimaet ved 11 utsatte skoler. Men verken politikere eller Arbeidstilsynet har noensinne vært i maskinrommet under bassenget ved Loddefjord skole.

Vi smyger oss inn i en passasje mellom en forfallen vegg som holder tilbake noen tusen kubikk bassengvann og ytterveggen. Det er så vidt vi kommer forbi et 250 liters fat med saltsyre før vi må smyge oss forbi et like stort fat med klor et par meter bortenfor. Det drypper bassengvann fra taket og ned på det elektriske anlegget. Fluktveier eksisterer ikke, ei heller avtrekk. Lufta er tung av klordunst.

– Likevel har vi aldri stengt et basseng. Alle Bergens sju svømmebassenger er i full drift, uansett arbeidsforhold i tekniske rom, sier Gindl.

Han har lite håp om at kjelleren med tekniske rom prioriteres før det skjer en ulykke. Når anlegget er slitt nok til at det oppstår en lekkasje, bør ingen være på jobb i dette rommet.

Vann i alle basseng

I garderoben gjør svømmelærer Nils Einar Johansen seg klar til neste time. Det er tungt å puste der han og elevene dusjer og skifter. Fuktboblene henger i taket. Det er begynnende råtesop på veggene. Ventilasjonsanlegget har stått stille i ukevis.

– Anlegget venter på elektriker som skal legge klart til datastyring. Når det er gjort, skal leverandør velges, oppdraget bestilles, før bestillingen sendes elektriker igjen for oppkobling. I mellomtida slår fukten gjennom veggene. Det er et klassisk eksempel på en mislykket bestiller-/utførermodell, mener Gindl.

Svømmelærer Johansen ber oss få med innsatsen til vaktmestre og driftere av anlegget.

– De gjør en fantastisk jobb med å holde disse anleggene i gang, sier han.

Gindl setter pris på rosen, men skulle gjerne sette at politikerne også kunne se litt av deres verden.

30.000 bygninger

Det er bred enighet blant både fagfolk og politikere om at et absolutt minimum for å opprettholde standarden på kommunale formålsbygg er 100 kroner til vedlikehold per kvadratmeter. I 2011 ble det brukt gjennomsnittlig 81 kroner per kvadratmeter i landets kommuner.

I innberetningen til Kostra/SSB kommer det fram at enkelte kommuner bruker så lite som fem kroner per kvadratmeter til vedlikehold. Totalt har norske kommuner ansvaret for mer enn 30.000 bygninger. Gjenskaffelsesverdien ble anslått til 1000 milliarder kroner av PwC for fire år siden.

Vinner ikke stemmer

– Politikerne vinner ikke neste valg ved å bruke penger på vedlikehold. Det er lettere å bevilge penger til nye bygninger, forklarer Svein Hagen i Fagforbundets faggruppe for eiendom, bygg og anlegg. Hagen er tidligere rådmann og har vært eiendomssjef i Larvik kommune i en årrekke.

På siste vaktmesterkonferanse i Fagforbundet skisserte han alternativer for å redde de enorme verdiene i kommunenorge.

– Noen kommuner velger å privatisere for så å leie. Eneste fordel med det er at politikerne slipper å forholde seg til debatten om vedlikehold. Men det må bli dyrere. Ingen får rimeligere byggelån enn kommunen selv, og kommunen har ingen profittkrav, påpekte han.

– Andre kommuner har med hell innført internhusleie, der det settes av en viss andel av husleia til vedlikehold. Da blir kostnadene og eier- brukerrollene synliggjort, poengterte Hagen.