Hans Olav Lahlum

Sjansene til gjenvalg synes fortsatt ikke gode for den rødgrønne regjeringen. Alle meningsmålingene gir et klart borgerlig flertall, og mange av dem viser endog at Høyre og Frp kan få flertall alene.

Det er en lang vei fram til et nytt rødgrønt flertall. Den kan fortone seg stadig mer som en politisk ørkenvandring. At 22. juli-kommisjonen kritiserte statsministerens kontor og to Ap-styrte departementer, var ikke den starten Jens Stoltenberg ønsket seg den siste høsten før stortingsvalget.

Regjeringen har likevel fortsatt et håp og noen gode kort på hånden. Velgerne beveger seg raskere enn noen gang, og andelen av dem som kan tenke seg å stemme på et av de tre regjeringspartiene, er fortsatt høy. Statsminister Stoltenberg, utenriksminister Støre og flere andre sentrale statsråder har fortsatt høye personlige popularitetstall. Og det er stor usikkerhet og mange ulike scenarioer i en situasjon hvor også KrF og Venstre kan risikere å falle under sperregrensen. Skulle det skje, kan de rødgrønne få flertall på Stortinget med under 45 prosent av stemmene.

De rødgrønnes beste kort er likevel verken velgerfluktuasjonen, statsministeren eller sperregrensen. Det er at de tre rødgrønne partiene har en ting velgerne vil bli stadig mer opptatt av jo nærmere valget kommer, og som de borgerlige ennå ikke har. Nemlig et klart og realistisk flertallsalternativ.

Velgerne i Norge er blitt mer opptatt av flertallsalternativer, og går med det inn i en større vesteuropeisk trend. Valgene i Sverige både i 2006 og 2010 ga seier til den siden som hadde det mest troverdige ­fler­tallsalternativet. Det samme gjorde også valgene i Norge i 2005 og 2009.

Det finnes fortsatt motstandere av det rødgrønne regjeringsprosjektet i Norge innenfor alle tre partier, men illustrerende nok da på ulike premisser. Bare litt satt på spissen, vil de interne kritikerne i SV ikke være i noen regjering i det hele tatt, kritikerne i Sp vil være i regjering med helt andre partier – mens kritikerne i Ap vil være i regjering uten noen andre partier. Kritikerne vil i alle tre partier være i soleklart mindretall også på landsmøtene i 2013. Partilederne har for lengst sikret støtte for at det rødgrønne samarbeidet er det eneste realistiske regjeringsalternativet i 2013.

Hva skjer så på borgerlig side? Høyre blir etter alt å dømme det største partiet, og vil helt sikkert gjerne i regjering etter åtte år i opposisjonens avmakt. Men mens alle de andre på borgerlig side kan og vil samarbeide med Høyre, er det akkurat like uklart nå som i 2009 hvem som ellers kan og vil ­samarbeide med hverandre der.

Frp har i prinsippet vært åpen for samarbeid med sentrumspartiene i minst 20 år, men er like lenge blitt avvist – og synes nå å være ganske lei av å bli det. KrF og Venstre kjemper fortsatt med sitt store dilemma, der ungdomspartiene og andre viktige pressgrupper i begge partier vil åpne for samarbeid med Frp, mens store grupper på venstrefløyen i begge partier kan både se og stemme rødt hvis så skulle skje. Så svaret på hva som skjer med det borgerlige regjeringsalternativet, er tolv måneder før valget fortsatt at ingen kan svare – og at ingen vet når de vil kunne gjøre det.

Det kan i disse dager være på sin plass å avslutte med en rask sammenlikning til landet med årets mest omtalte valg – USA. Forutsetningene er sant nok svært ulike. Norge har et parlamentarisk demokrati med mange flere partier, fagbevegelsen spiller en langt større rolle her, og hele den politiske kampsonen befinner seg to hakk lenger til venstre. Likevel kan det være nyttige lærdommer å trekke fra USA.

Demokratenes kandidat Barack Obama har også slitt på meningsmålingene nesten helt siden han ble valgt, men har i valgkampen nå likevel gode sjanser til gjenvalg. Han vinner i tilfelle ikke på et treffsikkert politisk innhold, for Obama står til venstre for de aller fleste velgerne i USA. Han vinner heller ikke på hva han har fått gjennomført, for det er ikke så mye annet enn en fortsatt upopulær helsereform.

Vinner Obama i USA i 2012, er det fordi han fremstår som den mest ansvarlige og trygge statslederen, fordi han er den mest karismatiske valgkampkandidaten – og fordi ­opposisjonen både hva angår ­politikk og person har slitt med å få fram et troverdig alternativ.

Skal Stoltenbergs rødgrønne koalisjon kunne vinne stortingsvalget i Norge i 2013, må de klare det Obamas demokratiske koalisjon klarte i USA i 2008 – nemlig å skape nok engasjement og mobili­sering, ikke minst blant unge og velgere fra lavinntektsgrupper som ofte har hatt lav valgdeltakelse.

Det handler ikke bare om å mobilisere velgerne til å møte opp på valgdagen, men om å mobilisere flest mulig sympatisører til mest mulig aktiv deltakelse tidligere i valgkampen. I denne store mobiliseringskampen kan støtten fra fagbevegelsen bli et mulig trumfkort for de rødgrønne i Norge – selv i 2013.