Sidsel Hjelme, Fagbladet

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Én ting var Jan Davidsen helt sikker på da han 17. juni 2003 erklærte Fagforbundet for etablert: Det nye, store forbundet var framtida, og det var solid forankret. I bunnen lå omfattende kunnskap, grundige analyser og tung erfaring fra fagforeningsarbeid og politikk. Ut av dette fundamentet reiste det nye forbundet seg på tre solide søyler: kompetanse, tariffpolitikk og samfunnsengasjement.

Status etter ti år

I et sjeldent fredelig øyeblikk ti år seinere, kan Jan Davidsen lene seg tilbake i kontorstolen og se at søylene står støtt, og at byggverket er mer solid enn noensinne. Etter vårens ververunde har medlemstallet i Fagforbundet rundet rekordhøye 333.000.

– Om du skal gjøre opp status etter ti år, hva er du mest fornøyd med at Fagforbundet har fått til?

– At vi har klart å skape en felles fagforbundskultur der det ligger en forståelse av hva de tre søylene forbundet er bygget på, betyr. Dette er det viktigste. Hvis du ikke har noenlunde lik virkelighetsforståelse av situasjonen, og hvordan du skal møte den, kan ting rakne veldig fort.

Virkeligheten verre enn ventet

Brutalisering, privatisering, sosial dumping – slagskyggene var mange og tunge over de framtidsscenarier arkitektene bak Fagforbundet så for seg for ti år siden. Virkeligheten har vist seg å bli enda verre, påpeker Jan Davidsen:

– Vi ville lage en struktur som gjorde at vi kunne møte brutaliseringen. Det var blant annet derfor vi mente det var viktig å ha lokale tillitsvalgte ute på arbeidsplassene som kunne ha oversikt over det som skjer der. Men først da vi fikk utslagene av sosial dumping midt i trynet, innså vi hvor viktig dette var.

– Hvem hadde trodd at vi i Norge skulle oppleve at kommunen hyrer inn folk i renovasjonssektoren som får beskjed om å pakke seg hjem igjen den dagen de ikke lenger vil jobbe 16-timersdag, sier Jan Davidsen og rister på hodet før han fortsetter:

– Eller at ansatte bor i bomberom eller beboerrom på sykehjem? Hvem skulle trodd at dette skulle bli virkeligheten i løpet av så kort tid?

Evighetskamp

Dypest sett står arbeidsfolk overfor den samme kampen som før, minner forbundslederen oss om:

– Enten vi snakker om konkur­ranseutsetting, New Public Management eller bruk av formalkompetanse til å diskvalifisere folk – alt dette er en del av den samme grunnleggende kampen for et rettferdig arbeidsliv og et rettferdig samfunn.

– Så lenge vi har det samfunnssystemet vi har, med den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital, vil det være en kamp som ikler seg ulike drakter. Dette er en evighetskamp.

Kvinner tilpasser seg

– Blant Fagforbundets kjernesaker er det spesielt én som langt på vei har stått i stampe i ti år – nemlig spørsmålet om heltid/deltid. Til tross for betydelig innsats og politisk velvilje fra høyeste hold, er andelen deltidsjobber i helse- og omsorgssektoren omtrent like høy i dag som for ti år siden. Hvorfor er det så lite framgang på dette området?

– Dette en av de sakene jeg har vært mest forundret over. Vi har over 80 prosent kvinner som medlemmer, og en høy andel av disse jobber deltid. Mens de 18 prosentene av medlemmene våre som er menn, jobber i hele stillinger..

– Så hvorfor i all verden får vi det ikke til overalt? Jeg tror mye skyldes at mange kvinner fortsatt tilpasser arbeidsplassen til privatlivet. Det gjør de ved å ha en liten, fast stilling og shoppe ekstravakter for å få privatlivet til å rulle og gå.

– I andre sektorer, som for eksempel brannvesenet, er det helt motsatt. Med en hel stilling har du forutsigbar arbeidstid, og kan bytte vakter for å tilpasse det til privatlivet når det er nødvendig.

Må finne alternativer

– Så hvordan skal vi komme videre med dette?

– På samme måte som vi klarte å danne Fagforbundet ved å løfte fram en alternativ modell, må vi løfte fram en modell for heltid slik at folk kan se at de på den måten får forutsigbarhet og en arbeidstid de kan leve livet sitt med.

– Jeg håper vi skal få i gang prosesser nå som kan få opp volumet med de gode eksemplene. Kanskje må vi bestemme at de som har barn i en viss alder ikke skal jobbe helg og kveld, kanskje må vi diskutere døgnåpne barnehager. Alle slike ting må vi få inn i en prosess som gir alle den samme forutsigbarhet og mulighet til å kombinere arbeid og privatliv.

– Dette skulle vært gjort for ti år siden, men mens vi har snakket og snakket, har familiemønsteret endret seg. Vi har fått flere enslige forsørgere, enda større lånebehov til bolig og studier. Aldri før har behovet for hele stillinger vært så akutt som nå.

– Tror du at deltidskulturen vil bli borte i løpet av din levetid?

– Det blir et spørsmål om hvor flinke vi er det. Vi må huske at mesteparten av arbeidslivet har en heltidsmodell. Det er disse kvinnedominerte områdene som er unntaket.

De borgerlige vil rive

I tillegg til vervet som forbundsleder, sitter Jan Davidsen i Arbeiderpartiets sentralstyre. Båndene til de andre partiene i det rødgrønne regjeringsprosjektet er også tette.

– I dag peker de fleste meningsmålinger mot at vi får et regjeringsskifte etter valget i september. Hvordan ser du på utsiktene med en borgerlig regjering?

– Det er vanskelig å spå. Men ser vi på deres alternative statsbudsjett, på konsekvensene for kommuneøkonomien, ser vi konturene av hva vi kan ha i vente. Det de borgerlige står for i arbeidsmarkedspolitikken er det motsatte av det vi ønsker: faste ansettelser og forutsigbar økonomi. I tillegg kan vi vente mer konkur­ranseutsetting og flere tjenester på anbud.

– Dessuten må vi huske at nesten alle målinger viser at Norge er verdens beste land å leve i. Ser vi på hva de borgerlige har gjort i England og Sverige, ser vi kanskje konturene av en borgerlig politikk her i Norge – i første rekke med enorm vekst i arbeidsløsheten.

– Derfor er det viktig å holde fast på dette: Når vi lever i ett av verdens beste land, er det fordi vi har hatt et styresett som har styrt i riktig retning, opprettholdt sosial ro og sikret arbeidsplassene.

– Dette sier ikke de borgerlige at de skal bygge videre på. Det de sier, er at de skal endre det, og det blir ikke endringer til det bedre.

Motpoler med tillit til hverandre

Jan Davidsen har vært tillitsvalgt på heltid siden 1985, og er kjent for å ha et heftig temperament og ikke legge fingrene imellom når det gjelder.

– Hvordan forsones du med dine motstandere etter at det har gått ei kule varmt?

– Selv om du kan bli forbanna på vegne av medlemmene og gode saker, så er det likevel mulig å se begrunnelsen bak motpartens meninger. Og det er viktig å utvikle tillit og personlige relasjoner med folk, særlig på forhandlingssiden. Da vet du, selv når det er på det verste, hvor grensen går, sier Davidsen før han legger til:

– Men det er jo ikke alle du behøver å omgås med i ettertid.

– Mange omtaler deg som en strateg og bakspiller, som svært ofte bruker uformelle kanaler for å få gjennomslag. Hvorfor har du valgt denne strategien?

– Jeg jobber ikke i det skjulte, men er bevisst på hvor jeg vil, og ofte oppnås de beste resultatene gjennom alliansebygging og samarbeid.

– Vi lever i et samfunn der 70–80 prosent har det samme verdigrunnlaget, og da er det ofte slik at konfrontasjoner skaper mer forvirring enn tydeliggjøring av målet.

Den mektige

Et google-søk på «den mektige Jan Davidsen» gir 16.100 treff. Selv rister han på hodet over merkelappen han stadig får påklistret.

– Hva er ditt forhold til makt?

– Å ha makt er en anledning til å sette dagsorden, komme med forslag, være med og peke ut veien. Men du er hele tiden avhengig av at det fattes vedtak, og deretter ha kraft nok i organisasjonen til å gjennomføre vedtaket. Det er det essensielle.

– Å tro at makt er noe annet, at noen står bak og bestemmer, gjør avtaler – slik er det ikke i virkeligheten. Det er en undervurdering av de menneskene du har med deg at de bare henger på. Den reelle makten ligger i flertallsvedtak.

– Når vedtakene er fattet, er det likevel en som fronter saken, og i Fagforbundet er det som regel du.

– Ja, men det er en enorm fare hvis et slikt inntrykk fester seg. Hvis noe skjer og frontfiguren er borte – hvem er Fagforbundet da? Det er derfor vi for eksempel i tarifforhandlingene lar alle i arbeidsutvalget ta hver sine områder. Alle i AU er like viktige.

– I mange av de største sakene blir det mye på lederen. Men du må ikke gå rundt og tro at det har for mye med deg som person å gjøre. Da blir du lang i trynet den dagen du blir pensjonist.

Pensjonistliv uten planer

Om det går som Jan Davidsen planlegger, går han selv ut av Fagforbundets landsmøte i november som pensjonist.

– Hvilke planer har du for pensjonisttilværelsen?

– Ingen.

– Du har vel i det minste noen planer på hytta, eller hytten som det heter i Bergen?

– Ikke mer enn det alle andre har, jeg skal kanskje grave litt og bygge litt.

Stort mer ordrik er Jan Davidsen heller ikke på spørsmål om sin etterfølger som forbundsleder:

– Det har jeg ingen meninger om. Vi har masse kapable folk som kan ta Fagforbundet videre. Det viktigste er å skape et kollegium der alle utfyller hverandre på en god måte.