Monica Schanche, Fagbladet

monica.schanche@fagforbundet.no

Sabah Magid har fått følge med en lokalt ansatt i Norsk Folkehjelp for å komme seg forbi veisperringene på den tre timer lange bilturen ­mellom den kurdiske hovedstaden Erbil til Sulaymaniyah, der Norsk Folkehjelp har kontor. Han spør etter fagforeningskameratene i Norge. Han savner dem veldig, og ser stadig på Norge som hjemme.

Sabah kom som kurdisk flyktning til Sandefjord året før den amerikanske ­invasjonen i Irak. Hans eldre bror var forfulgt på grunn av aktiv motstand mot Saddam, men greide å flykte til Norge. Sabah ble innkalt til politiet og fikk valget: Å få broren hjem, eller gå i politiets tjeneste. Han hadde bare én ting å gjøre:

Å rømme selv.

Under flukten var han gjemt i en lastebil, fra land til land til han kom til Norge i juli 2002. Han søkte asyl, og med Fagforbundets hjelp fikk han etter noen år fast jobb i Sandefjord kommune. Han fikk bruk for utdannelsen sin som sosiolog, og var en godt integrert miljøarbeider i kommunen da UDI avslo asylsøknaden hans.

Misforsto utlendingslov

Sandefjord kommune lot Sabah fortsette i jobben mens anken på asylavslaget ble behandlet, helt til utlendingspolitiet troppet opp, og norsk rett fastslo at dette var lovstridig.

For å ha misforstått utlendingsloven, fikk kommunen en bot på 40.000 kroner. Sabah ble straffet med utvisning fra Schengen­området. En stor underskriftskampanje, interpellasjon i Stortinget og brev fra Fagforbundet til daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen om en mer human asylpolitikk, førte ikke fram.

Sabah ble fratatt muligheten til å brødfø seg selv, samtidig som norske myndigheter erkjente at de ikke kunne sende ham hjem til Irak, fordi det var for farlig. Sabah tok selv avgjørelsen og reiste fra Norge.

– Det var ikke lett. Jeg hadde ingen anelse om hvordan livet ville bli, sier Sabah når vi møter ham på irakisk jord.

Møter sine

Sabah landet i Nord-Irak i januar 2009.

– Jeg var både glad og trist. Å møte mor og søster var kjempekoselig. De hadde savnet meg veldig. Og jeg hadde savnet dem. Men hodet mitt var i Norge: Ville det bli mulig å komme til Norge igjen?

På flyplassen var også hans forlovede, Dilan (28). Hun ventet på ham i seks år.

– Vi er gift nå, smiler Sabah.

Etter tilbakekomsten, bodde Sabah først i hjembyen Kirkuk i tre–fire måneder. Så flyttet han og Dilan til Erbil, hovedstaden i den delvis selvstyrte kurdiske regionen. Moren ble også med.

– Jeg ville ikke la mor være igjen alene. Det er for farlig for henne. Vi bor sammen i Erbil nå, sier han.

Sabah har sett mennesker bli revet i filler. Skrekken sitter i kroppen. Bomber, drap og kidnapping preger beskrivelsen han gir av hjembyen Kirkuk.

– Barn blir kidnappet av kriminelle. Dersom foreldrene ikke betaler for å få dem tilbake, blir de selv drept, forteller Sabah.

Han ønsker å dra tilbake til Kirkuk når det blir roligere. Han syns de stridende partene gjør lite for å finne en løsning for den oljerike og multietniske byen, og er mer ­interessert i olje enn i folk.

Vil forme framtida

Sabah har skaffet seg en midlertidig jobb med veibygging. Men han håper han kan få bruke utdannelsen sin til å arbeide med mennesker. Fra Norge har han erfaring med konfliktløsning blant ungdom med ulik etnisk bakgrunn.

På ønskelista står jobb i Norsk Folkehjelp eller en liknende organisasjon som arbeider for kvinner og ungdom og for å bygge opp igjen et sivilt samfunn i det krigsherjede landet.

Han vil gjerne være med på å forme framtida i eget land. Han deltok i valget på nytt parlament i mars, i Kirkuk der han er innført i manntallet. Bevæpnede menn voktet valglokalene.

– Det var forbudt å kjøre bil i byen denne dagen. Alle måtte gå til fots på grunn av bombefrykt. Men valget gikk heldigvis fredelig for seg.

– Når du tenker på framtida, ønsker du deg barn?

– Vi venter litt. Jeg håper å komme tilbake til Norge. Det er min drøm. En drøm jeg deler med kona. Men om det noen gang skjer, aner jeg ikke, medgir Sabah.

Ønsket om å studere videre og lære enda mer er også sterkt.

Endret kvinnesyn

Sabahs kvinnesyn er endret etter årene i Norge. Hvordan blir han nå møtt som mann i Kurdistan?

– Når jeg går ut med Dilan, ser folk rart på oss. Jeg får telefoner fra familie og venner: Hvordan kan du ta din kone til steder der det serveres alkohol og det er andre menn? Jeg svarer: Hvorfor ikke? Hun er sammen med meg, sin mann! Jeg behandler kvinner her som jeg ville gjøre i Norge. De sier til meg at jeg er redd for kona, fordi jeg hjelper henne i huset.

– Hva syns Dilan?

– Hun trives og liker den måten jeg er på. Vi er enige om alt og gjør ting sammen.

Sabah føler seg fremmed for den kvinneundertrykkende æreskulturen som fortsatt preger det kurdiske samfunnet han kommer fra. Han tar sterkt avstand fra vold mot kvinner og fra tvangsgifte.

– Skikken der foreldre kan gifte bort en datter mens hun ennå er et barn, og registrere det som gyldig ekteskap hos en mullah, må det også bli en slutt på, mener han.

Asylskjebner

Sabah blir ille til mote når vi forteller at Norge siste år har tvangsreturnert mange irakiske asylsøkere.

– Hva skjer med flyktninger som blir sendt hjem fra Europa?

– Noen av dem klarer å tilpasse seg. Andre ikke. Selv har jeg hørt om fire som har tatt livet av seg, sier Sabah. Han tror det er flere.

– To av dem jeg kjenner til har kommet fra Storbritannia. En ble sendt hjem fra Sverige, og en fra Tyskland. To av dem gjorde ende på livet i Erbil, de to andre i Sulaymaniyah, sier Sabah stille.

Tegn til bedring

Sabah drømmer om et samfunn der folk kan si meningen sin uten å bli drept.

– Broren til kameraten min ble drept da han skrev en kritisk artikkel om rikdommen til de nye makthaverne i Kurdistan. Han skrev om sin drøm om å få del i rikdommen så han kunne skaffe lege til moren sin i Erbil. Etter flere trusler ble han kidnappet og skutt, sier Sabah.

Demokrati er også på Sabahs ønskeliste:

– Det blir neppe som det norske. Men tar vi tiden til hjelp, vil det bli bedre. Det har allerede blitt bedre, mye bedre.

Hva som vil skje nå når amerikanerne har trukket ut styrkene sine, tør han ikke spå noe om.

– De politiske partiene i landet har ennå ikke blitt enige om regjering, et halvår etter valget i mars. Grupperingene krangler om hvem som skal bli president. Det er på tide at de blir enige. Vi trenger en regjering som kan styre landet nå, sier Sabah Julil Magid.

– Jeg håper på et liv i fred. At folk har det de trenger og kan leve som mennesker, og ikke i vold og kaos.