SIDSEL HJELME

sidsel.hjelme@fagbladet.no

– Puh, jeg er sliten, sier Zahid Ali, og lar den lange og hengslete kroppen synke sammen på en stol. Det er to dager til Latter-premiere på showet Fremmedfrukt, og parallelt med innspurt og prøver, ringer telefonen i et bankende kjør.

Kronikken hans, Religion er steining av fornuften, har satt fyr på integreringsdebatten, og forespørslene om å delta i debatter, gi kommentarer og intervjuer hagler inn. Selv benekter han at samfunnsengasjementet er en drivkraft.

– Jeg har mye politisk budskap i tekstene mine, og alt jeg gjør handler jo om noe. Men samfunnsengasjement? Nei, jeg er ikke ute og holder appeller, går i demonstrasjonstog eller samler folk til møter og lager organisasjoner som Abid Raja og andre av vennene mine gjør. Jeg vil bare lage bra humor, sier han.

Et kjapt google-søk viser at påstanden om manglende samfunnsengasjement er et understatement. Komikeren har blant annet frontet en Unicef-kampanje mot aids, samlet inn penger til barneskoler i Pakistan og blitt kåret som forbilde for minoritetsungdommer.

Men først og fremst handler det om humor.

– Helt fra jeg var bitte liten hadde jeg lyst til å bli komiker. Jeg leste tegneserier, tegna og så på film og tv-programmer – og alt pekte i samme retning: komedie. Jeg spøkte, planla stunts og laget vitser, og brukte veldig mye tid på å studere hvordan de andre var, hvordan de reagerte, hva de sa. Så når jeg vippet på stolen og falt bakover i timen, så det ut som et uhell, men alt var planlagt. Jeg hadde øvd inn en serie med replikker som skulle passe inn. Som regel gikk det bra – det verste jeg visste var å bli avslørt for et planlagt triks.

– Den gangen visste jeg ikke hva jeg øvde på, men jeg har fått bruk for alt.

Zahid er eldste sønn av foreldre som innvandret fra Pakistan på 1970-tallet. Men det var ingen familieklan som voktet over ham og begrenset utfoldelsen i oppveksten. Foreldrene var som regel på jobb.

– Faren min jobba på såpefabrikk og mora mi på sykehjem, og vi hadde mange forskjellige som passet på meg og lillebroren min. En av dem var kunstmaler, og bestefar til Lars Lillo- Stenberg. Når han malte landskaper, prøvde jeg å gjøre det samme, malte fjell og daler, trær og hester. Og så så vi på Olsen-banden der en av sønnene hans var med. Tegningen og humoren, bortsett fra akkurat Olsen-banden, var den samme som jeg fortsatte å dyrke da jeg ble eldre.

På skolen følte Zahid seg utenfor både blant innvandrere og norsknorske barn.

– På den tida var det ikke noe vi. Det var «vi og dere», og vi-delen oppførte seg som om vi som hadde innvandrerbakgrunn bare var gjester i landet.

– Men jeg hadde mine interesser og «høye» krav til hva slags folk jeg hadde lyst å henge sammen med. For meg handlet det ikke om «vi og dere» i det hele tatt. Det eneste jeg var opptatt av, var å finne venner som hadde samme interesser som meg, og det så jeg etter både blant mørke og hvite. Men så viste det seg at det ikke var noen som passet til mine interesser, og ingen andres interesser som interesserte meg, så jeg valgte å være alene.

– Du kommer fra en muslimsk familie. Gikk du på koranskole?

– Koranskole var en del av tradisjonen og kulturen for pakistanere. Selv gikk jeg ikke på koranskole, men vi måtte lese koranen hjemme, og også lære å lese den på arabisk. Det gikk veldig greit fordi urdu, som vi snakket hjemme, og arabisk er ganske likt.

– Det er både morsomt og nyttig at jeg fortsatt kan lese arabisk. Det gjør at jeg kan kommunisere med folk fra veldig mange land. Urdu har jeg mindre bruke for.

– Urdu bruker jeg bare når jeg snakker med muttern. Så jeg har lært et helt språk for å kunne kommunisere med mora mi.

Etter videregående med russerevy og et år i militæret, der han fikk papir på at han burde bli klovn, begynte Zahid på Ringerike folkehøgskole. Her fikk komikeren i ham næring.

– Folkehøgskolen var en verden i miniatyr, hundre ungdommer som alle var opptatt av å finne sin plass. Og alt var veldig organisert. Hvis jeg skrev en sketsj på en serviett, så kom dramalæreren, en proff regissør og sa: Ja, dette setter vi opp på lørdag, men du trenger musikk til den sketsjen. Da får vi musikklinja til å spille. Så trenger vi kostymer, det ordner kostymeavdelingen. Slik fikk jeg mulighet til å presentere alt jeg laget i et proft arrangement Vi fikk veldig god selvtillit av det.

– Det er slik jeg jobber nå også, bare at det er hundre ganger større, og hundre ganger vanskeligere å få gjennomført. Men jeg tenker hele tiden at jeg skulle ønske livet fortsatt var som på folkehøgskolen.

Etter at Zahid var elev der, startet Ringerike folkehøgskole for øvrig en egen standup-linje på grunn av Zahids engasjement.

– Hvordan reagerte familien på at du ville bli komiker?

– Faren min likte det ikke. Han mente at det var folkehøgskolen som hadde ødelagt meg, at det var noe som skjedde der. Det har han nok rett i.

– Har du noen gang vurdert andre jobber?

– Planen min var å studere juss, og så jobbe som telefonselger ved siden av studiene. Men jeg kom aldri lenger enn til telefonsalget. Jeg solgte Bokklubben Villmarksliv, Telecom Revy, Europa og masse Lars Monsen-bøker.

– Var du en god selger?

– Jeg var, jeg satte faktisk en rekord i den jobben. Jeg var den som solgte flest medlemskap på kortest tid – og det ble hengt opp bilde av meg i kantina. Jeg tror det henger der fortsatt.

– Men midt oppi denne prosessen begynte jeg med disse standupgreiene, og det ble slutt på både telefonsalg og studieplaner.

Tilbudene fra tekstforfattere og tv-folk dukket raskt opp etter at Zahid første gang fikk prøve seg med standup. De fleste tilbudene sa han nei til.

– Mange av dem var mest opptatt av meg fordi jeg var en mørk fyr. Om jeg hadde talent, var tydeligvis ikke så viktig. Det var litt sånn «der er det en mørk fyr, da slipper vi å male de andre mørke». Det syntes jeg var jævlig irriterende. Så jeg satte meg bare på bakbeina og ville ikke samarbeide med noen. Jeg ville gjøre mine egne ting.

Muligheten til å ble synlig med egne tekster og på egne premisser fikk han for alvor i 2005 da han ble en fast figur i Otto Jespersens «Rikets røst» på TV2.

– Der hadde jeg skrevet alle tingene selv. Det var godt skrevet håndverk og det var en mørk komiker, ikke bare en mørk mann som noen hadde funnet på gata som sto i spissen.

– Føler du at det fortsatt henger ved deg, at du møter begrensning fordi du har en annen hudfarge?

– Ja, det er et kjempeproblem. Når du er mørk, blir du fortsatt bare typecastet, uansett hvor morsom du er. Jeg tror Norge ligger langt tilbake i tid i forhold til det å ikke se forskjell på folk.

– Ett eksempel på det: Mange av mine venner er filmregissører, og hvis jeg spør om å være med i en film, så sier de veldig ofte at det vil virke rart å sette meg som er mørk inn i hvilken som helst rolle.

– En av disse filmene handla om en gjeng legestudenter. Da måtte jeg vise dem noen statistikker over hvor mange pakistanere som er i legebransjen. Den eneste grunnen til at mange innvandrere får barn her, er jo at ungene deres skal bli leger.

Etter å ha bodd hele livet i Oslo, fikk Zahid for tre år siden kniven på strupen av samboeren: Jeg vil flytte hjem til Horten, vil du bo sammen med meg, så blir det der. Han flyttet.

– I begynnelsen syntes jeg det var litt krevende å bo i en så liten by. Men nå går det veldig bra. Det er veldig deilig å bo så landlig og samtidig bare en time fra Oslo.

– Jeg har også startet en standupklubb i Horten, Zahid Alis Komilabb, et sted der alle landets komikere kan teste ut materialet sitt.

– Ellers handler det meste om hus. Vi har pusset opp i to år, og har for det meste bodd hos svigerforeldrene mine.

Han har ingen planer om å lene seg tilbake selv om huset snart er ferdig og showet klart. Utover høsten blir det turné landet rundt, og hjemme i Horten skal mye skje:

– Jeg har en kajakk som har stått urørt i tre år, og en båtplass som vi også må ta i bruk. Så nå blir det fisking og fuglekikking.

– Driver du med fuglekikking?

– Driver og driver. Jeg har kikkert, og ved Borrevannet har du all verdens rare fugler som hekker, og som folk går rundt og kikker på. Jeg bestilte boken Fuglelivet langs Borrevannet for åtte måneder siden, og når jeg får boka og får satt meg inn i dette med fugler og fisk – da blir jeg hortenser.