Nadia Frantsen
Tekst: SIMEN AKER GRIMSRUD
simen.grimsrud@fagbladet.no
Halvt islandsk, selverklært halvsprø og glad i å dra på for å gjøre en historie bedre. Mímir Kristjánsson er ikke skuddredd verken på Twitter, Facebook eller i Dagsnytt 18-studio. Han hisser på seg både rikinger og de mest politisk korrekte på venstresiden. Det er ikke alltid en tanke rekker å gå skikkelig gjennom kverna før den hamres ned på tastaturet eller spyttes ut.
– Jeg har sagt så mye dumt på sosiale medier. Derfor har jeg enorm sympati med folk som driter seg ut. Hvis du er sånn sjøl, må du være raus også med en som Per Sandberg hvis han dummer seg ut, selv om du er uenig i det han sier. Altfor mange unner ikke sine motstandere noen ting, men ser gjennom fingrene med sine egne. Og altfor mange blir for lett krenka.
Nyhetssjefen i Klassekampen lener kroppen mot veggen, har det ene beinet i den blågrønne sofaen. På bordet står en pils. Enslige hårstrå står til værs i det som er igjen av en lugg. Han snakker høyt på stavangerdialekt og banner relativt mye.
– Er du frilanser, spør han fotografen.
Hun nikker bekreftende.
– Jeg har vært frilanser selv, to ganger. Jeg taklet det jævlig dårlig. Jeg er nødt til å ha noen faste rammer i livet som jeg kan synde mot. Det å ha et fast sted å gå hver dag, kollegaer du møter, det er det som holder meg borte fra ganske mørke greier. Jeg er altfor glad i fest og moro, gliser han så mellomrommet mellom fortennene blottlegges.
– Sånn tror jeg mange har det. Mange gutter tror det er jævlig gøy å være singel, men alle som er single, er ulykkelige. Nesten alle i hvert fall. Det gjelder også arbeidslivet. De fleste mennesker er skapt for faste forhold, ikke for å være ringevikarer.
Jeg mener at jobb er vanvittig mye viktigere i folks liv enn utdanning.
Mímir Kristjánsson har en imponerende cv til å være 30 år. Han har vært rappkjefta leder av Rød Ungdom, mangeårig journalist i Klassekampen, redaktør i tankesmia Manifest og forfatter av fire bøker hvor han har utlevert både kjærlighetsliv og heftige fyllekuler. Han har prøvd seg som stand up-komiker og har klippekort i Dagsnytt 18.
Det siste skyldes kanskje at han ikke er redd for å komme med kontroversielle utspill, heller ikke å sende et stikk til sine egne. Blant annet i innvandringspolitikken.
– For meg er det helt åpenbart at altfor høy arbeidsinnvandring er et problem for vanlige arbeidsfolk i Norge. Det presser ned lønningene, det gjør det umulig å kontrollere arbeidsvilkårene til folk, og vi klarer ikke å fagorganisere dem som kommer. Jeg mener den viktigste grunnen til at dette ikke er hovedsaken til Rødt eller SV, er at de er redde for å bli kalt rasister.
Selv har han mange venner som ikke bryr seg om politikk. Han kommer også godt overens med folk som har et annet politisk syn.
– Jeg tror de fleste i Norge har venstreorienterte instinkter. Folk mener det er bra med likhet, at privatisering fungerer dårlig og blir forbannet når rike folk får en milliard her og der. Det er en gigantisk katalog av saker du skal mene det rette om, og det gjør at mange ikke føler seg hjemme på venstresida.
– Hvis du er for de sentrale verdiene, må du kunne ha en annen mening om et eller annet dyrevern, egne toaletter for transpersoner eller Palestina.
De eneste han aldri kommer til å bli venner med, er de han kaller kvalme rikinger, de som ikke skjønner at andre faktisk tjener dårligere enn dem selv. Avholdsfolk er det også få av i omgangskretsen.
– Å ta en fest er hobbyen min, så det er ganske naturlig.
ARVET: Mimir ble med i AUF som 15-åring, et lite ungdomsopprør, før han ble leder av Rød Ungdom. – Beggeforeldrene mine er kommunister. Det går litt i arv.
Nadia Frantsen
Han vokste opp uten søsken i et Stavanger i oljerus. Med islandsk far og norsk mor, en journalist og en lærer. Begge kommunister. Moren har i et tidligere intervju sagt at Mímir hadde fri oppdragelse.
– Jeg husker nok litt flere regler enn hun gjør, men jeg var heldig da jeg vokste opp. Foreldrene mine hadde det greit økonomisk. Jeg fikk hele veien høre at jeg var en flink og spesiell gutt.
– Jeg ble degga ganske mye med. Det er synlig på meg i dag. Jeg fikk en solid dose selvtillit hjemmefra.
Mímir lærte å lese som treåring. Han knakk koden selv, visstnok uten oppfordring fra foreldrene. Han brukte mye tid på skolearbeid. Etter videregående var det stopp.
– Jeg skulle selvfølgelig på universitetet, fordi det var det som var forventningene hjemme hos meg. Men det greide jeg ikke.
Han ble rastløs. Var ikke strukturert nok til å sitte på lesesalen dag ut og dag inn. Moren var kjempeskuffet.
– Jeg mener at jobb er vanvittig mye viktigere i folks liv enn utdanning. Så lenge du kan få en jobb hvor du kan lære yrket ditt, som jeg har gjort i journalistikken, tror jeg det er det beste for veldig mange.
Mímir snakker om foreldregenerasjonen som han mener har et hellig forhold til utdanning. Og om målet om å få alle gjennom videregående skole. Han kaller det et sosialt eksperiment av idiotiske dimensjoner. På en måte kjenner han seg igjen i guttene som dropper ut av skolen.
– Du er ikke dum bare fordi du ikke går på universitetet, men for mange gutter skyldes skoletrøtthet et behov for å ha konkrete oppgaver å forholde seg til. Men jeg skjønner at ikke alle som dropper høyere utdanning kan bli nyhetssjefer, så der skiller jeg meg kanskje litt ut.
Han mener det ikke er utdanningen, men fagbevegelsens innsats, som løftet mange nordmenn ut av fattigdom.
– 70 prosent av befolkningen i Norge har ikke høyere utdanning, og selv blant kullene som kommer nå, er det under halvparten som tar høyere utdanning. Likevel er det en slags idé om at det er noe alle har.
– På Stortinget sitter det snart ikke folk med erfaring fra det jeg vil kalle vanlige jobber. Og se på Skam, når statskanalen skal lage en tv-serie om det å være ung, skal den selvfølgelig legges til en høystatus videregående på Frogner. En stor del av befolkningen blir usynliggjort i politikken og kulturen. Det tror jeg er Trump-koden.
HALVT ISLENDING: Faren flyttet tilbake til Island i 2005. Mimir pleier å reise dit minst én gang i året. Han har også skrevet bok om sitt andre hjemland.
Nadia Frantsen
Han tar en slurk av ølen og ser ut i det mørke lokalet. Mímir var ti år gammel da moren fikk kreft. Legene sa det gikk mot slutten. Han ble tatt ut av skolen. Det var unntakstilstand.
– Det var jævlig skummelt, men det rare er at alt på en måte blir normalt etter hvert. Man venner seg til de utroligste ting, sier han.
Moren fikk cellegift og ble friskere. I 2002 kom tilbakeslaget. Nå har hun vært kreftsyk i over to tredeler av Mímirs liv og bor alene i Stavanger. Han husker nesten ikke noe av henne som frisk.
– Det er jævlig trist å tenke på. Hun er en knall dame, men er jo veldig sjuk og trenger hjelp til det meste. Og jeg er enebarn og bor på den andre siden av landet. Det har jeg dårlig samvittighet for.
Opp gjennom årene har han besøkt moren mye på sykehus. Mímir skryter av menneskene som tar seg av henne. De som gir pleie og omsorg. De som ser henne.
– Opplevelsen min er at leger ofte kan være jævlig lite hensynsfulle og autistisk opptatt av prosedyrer og medisiner. Jeg tror aldri det hadde vært mulig for moren min å overleve hvis det ikke hadde vært for sykepleiere, helsefagarbeidere og de andre som gjør en uvurderlig innsats på sykehusene. Sånn sett virker det urettferdig at leger tjener så mye mer enn dem.
Morens sykdom ga sønnen et markeringsbehov. Mímir ville vise moren at han fikk til ting, at han hevdet seg.
– Holdningen hennes om å leve som om døden er nær, har nok smittet over på meg. Jeg har levd litt på kanten.
Nå har han landet litt. Med samboer og barn på vei. Mímir husker Matilde som den litt snåle korpsnerden med søtt smil i parallellklassen på barneskolen. De møtte hverandre igjen for noen år siden. Han ser ikke bort fra at de flytter tilbake til Stavanger, nærmere moren.
– Jeg trives best i et fast forhold og med fast jobb, og helt sikkert med en unge og de forpliktelsene der.
Mímir har kalt sine jevnaldrende Petter Pan-generasjonen. En gjeng som er livredde for å bli voksne, som rømmer fra forpliktelser og er mest opptatt av å ha det gøy selv. Mímir var også sånn.
– Det er helt i orden at noen bare vil ha det gøy, men for meg er ikke det et holdbart livsmål. Det må være krav, plikter og en moral å følge.
Han tror ikke foreldrerollen vil gjøre ham mindre hardtslående som kommentator og debattant.
– Jeg er sikrere på standpunktene mine nå enn da jeg var 15. Ulikhetene har økt i et bankende kjør, velferdsstaten er under angrep og det kuttes i formuesskatten.
Rogalendingen skrur opp volumet så mannen ved nabobordet titter opp fra avisa.
– Jeg blir bare sintere og sintere på klassesamfunnet.
Mímir Kristjánsson
Alder: 30 år
Familie: Samboer, snart far
Yrke: Nyhetssjef i Klassekampen
Aktuell: Nyhetssjef og debattant som mener mye om arbeidsliv, yrkesfag og fagbevegelsen
6 KJAPPE
Hva drømte du om å bli da du var barn?
Musketer.
Hva er en perfekt dag på jobben?
Det er når vi plutselig oppdager en kanonbra sak, og nesten ikke kan vente med å få den ut på gata.
Hva var din første lønnede jobb?
Telefonselger.
Hvem bør skjerpe seg?
Regjeringen, som fortsetter å gi store skattekutt til de aller rikeste framfor å skape jobber for folk flest.
Hva er ditt beste råd til ungdommen?
Hvis du ikke trives på skolen, så prøv å jobbe i stedet. Det ordner seg for forbausende mange, og skolen kan du alltids ta opp igjen.
Hva er typisk norsk?
Likhet!
At du ikke har gått på universitetet, betyr ikke at du er dum.