– De bare slo og slo

Den 32 år gamle trikkeføreren skulle parkere trikken og ta et kvarters pause da han opplevde en vognførers verste mareritt.

2010021713363120131214141648

Desemberkvelden på Lilleaker i Oslo er så mørk som bare desemberkvelder kan være. Foran i trikken er lyset avslått for å unngå vindusreflekser som kan ødelegge sikten. Klokka nærmer seg elleve, og trebarnsfaren tror han er alene når han kjører trikken sakte inn mot hvilebua mellom endeholdeplassen og starten på ruta.

32-åringen er i rute, og ser fram til en tur på toalettet og et kvarters pause, før han er klar for kveldens siste runde.

Fullstendig overrumplet

– Da oppdager jeg at jeg ikke er alene. To hettekledte gutter kommer forover i trikken, forteller trikkeføreren.

Han stanser trikken, men er ikke urolig. Av og til hender det at passasjerer spør om å få sitte i trikken for holde varmen før den kjører ut på neste runde, og han regner med at guttene skal spørre om noe sånt.

Derfor kommer angrepet fullstendig overrumplende på ham.

– Først da de kommer helt innpå meg, oppdager jeg at de har bundet et skjerf foran deler av ansiktet. De sier ingenting, truer ikke eller spør om pengeveska, de går direkte til angrep på meg, forteller han.

– Jeg får et slag i ansiktet fra siden, og for å komme meg litt unna, forsøker jeg å synke ned i stolen. Men ingenting hjelper, han som slår bare fortsetter og fortsetter. Jeg hever armene for å beskytte ansiktet, mens slagene fortsetter å hagle.

Nå har begge guttene klart å komme seg helt inn til førerplassen.

– De står nesten oppå meg og bruker kroppen min som punchingball. Jeg er nær ved å få panikk, og forsøker å få armen bort til nødknappen, men det klarer de å forhindre. Så hører jeg den ene si «Kom nå»! Dermed røsker han med seg pengeveska, som jeg har surret godt fast med en tynn kjetting. Kronestykkene renner ut av åpningen, forteller trikkeføreren.

Så er de borte, og alt blir stille. På gulvet ved førerplassen ligger kronestykkene strødd utover gulvet.

Sykmeldt

Han husker ikke guttenes utseende så nøye, bare at de så «europeiske» ut, og at den ene hadde blå øyne. Han hadde fornemmelsen av at de var ruset.

– Ingen, som er ved sine fulle fem, oppfører seg sånn, sier han.

Vi sitter ved et kafébord i Oslo. Det er gått noen uker siden ranet som ga ham en knekt nese, vond skulder og mange blåmerker.

Men det er ikke det verste. For første gang i livet sliter han med å få sove. Han blir fulgt opp av fastlegen og en psykolog, han bruker antidepressive medisiner og sovetabletter. I tillegg har han slekt og venner hos seg hele døgnet.

Han er fortsatt sykmeldt, og kommer sannsynligvis til å være det i flere uker. Hele tilværelsen hans har endret seg dramatisk etter den traumatiske opplevelsen.

Finner ikke svar

– Jeg trodde jeg var psykisk tøff, og har tidligere taklet voldsomme episoder på trikken uten lange fravær etterpå. Men nå er jeg helt satt ut, forteller han.

– Spørsmålene kverner rundt i hodet på meg: Var dette planlagt? Var det egentlig meg de ville ta? Og hvorfor akkurat meg? Eller var det bare et «vanlig» ran, der jeg endte som tilfeldig offer? Mange småkriminelle har et hatsk forhold til uniformer – var det uniformen min som fikk det til å klikke for dem?

– Alt dette forfølger meg – både om dagen og om natta. Jeg våkner av at jeg drømmer at jeg blir ranet, forteller han.

– Jeg tenker og tenker rundt alle spørsmålene, og jeg finner ingen gode svar. Dermed blir jeg gående og gruble på det som skjedde, legger han til.

Ønsker seg tilbake i jobb

Han har kjørt trikk i Oslo siden 2000 og har trikkestallen på Grefsen som sin base.

– Jeg har alltid likt meg veldig godt og er utrolig glad i både jobben og kollegene mine. Både kollegene og fagforeningen har gitt meg mye støtte etter ransopplevelsen før jul, og det har betydd svært mye for meg, sier den sykmeldte trikkeføreren.

Derfor ønsker han seg også tilbake i jobb igjen så raskt som mulig.

– Men først må jeg få orden på tankene mine. Det vil nok fortsatt ta noen dager.

– Vi snakker vel kanskje om måneder?

– Måneder, å nei, jeg håper da ikke det. Men kanskje noen uker. Ja, skriv noen uker, du. Det er nok det mest riktige.

Har følt seg trygg

Selv om han har jobbet mye på kveldene de siste årene, har han aldri følt seg utrygg på jobb.

– Jeg er ikke en type som går rundt og er redd. Ikke før nå...

– De aller fleste passasjerene er veldig hyggelige, og det er bare noen ytterst få som er ubehagelige. Allerede fra første dag under opplæringen snakket vi om hvordan vi skulle håndtere truende og voldelige personer. Hovedregelen er å gi dem pengeveska med en gang og deretter gi beskjed til trafikkleder som igjen kontakter politiet, forteller han.

Også i akutte situasjoner, som slåssing om bord i trikken, er det gode rutiner på å kontakte trafikkleder, som med dagens nye teknikk har oversikt over hvor trikken befinner seg og kan sørge for at politi eller vektere kommer raskt til stedet.

Vekk med pengene

Han håper det snart er slutt på alt som heter penger i busser og trikker.

– Så lenge det fins penger – selv små summer – om bord i trikken, vil vi være et mål for mennesker på desperat pengejakt. Det er lettvint å kjøpe både billetter og klippekort i kiosker og butikker; det handler bare om planlegging og holdninger.

Det er ikke mange yrkesgrupper som hadde funnet seg i å sitte alene og så utsatt med penger lett tilgjengelig på sen kveldstid som vi gjør. Og jeg syns ikke at vi skal finne oss i det heller, sier trikkeføreren.

Et stykke fram

Vi er ferdige med intervjuet, og har tatt bilder på en trikkeholdeplass der ransofferet ser langt etter trikken når den kjører av gårde. Han skulle så gjerne vært tilbake til livet han hadde før ranet, der jobb og kolleger, og fritid, familie og venner går i sitt gamle gjenge.

Men dit er det fortsatt et stykke fram.

– Heldigvis har vi ikke hatt ransepisoder som har ført til alvorlige skader på førere. Men fagforeningsleder Rune Aasen er redd det kan være et tidsspørsmål.

Oslo Sporveiers Arbeiderforening krever at kollektivselskapene fjerner pengeveska fra førerne, og at dette følges opp med politiske vedtak som trygger arbeidsmiljøet deres når det gjelder å være utsatt for ran og ransforsøk.

Han er kjent med at vernetjenesten stoppet trafikken i stockholmsområdet hver gang det skjedde et ran, og på den måten tvang fram løsninger som fjernet pengene fra busser og trikker.

Leverer inn pengeveska

– Vi har bedt trafikkleder om å oppfordre til å levere inn pengeveskene når det har skjedd et ran. Dette er blitt framstilt som om vi lar publikum reise gratis. Vi oppfordrer folk til å kjøpe billett, men ikke hos vognfører eller bussjåfør, sier Aasen.

Han mener det burde ha skjedd noe i Oslo og resten av landet for lenge siden.

– Både myndighetene og kollektivselskapene kjenner til problemet, og vi har systemer som gjør at billetter kan kjøpes andre steder enn om bord i trikk eller buss.

Foreløpig mener han det er nok å levere inn pengeveskene, men sier samtidig at foreningen kommer til vurdere mer drastiske tiltak, slik som i Stockholm, hvis det ikke skjer noe med pengehåndteringen.

Alt må bort

Han mener ordningen med at enkeltbillettene er dyrere ved kjøp på trikk eller buss, og at Ruter nå har stanset salg av fleksikort og kupongkort om bord, bare til en viss grad løser problemet.

– Så lenge det fins kontanter om bord, vil førerne være potensielle ofre for mennesker på desperat pengejakt, sier Rune Aasen.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy