Leserkonkurransen

Ingen satte pris på jobben hun brant for

– Føler meg som søppel

Illustrasjonsfoto.

Illustrasjonsfoto.

Tri Nguyen Dinh

Et kort, kanskje, hvor det ville stå: Takk for god innsats, en rose. Men, nei, ingen ting. Føler meg som søppel.

2016022308520020160226102010

Jeg venter og venter, og hører plutselig en mann rope

Skriv historien om ditt liv på jobben

Det er tirsdag ettermiddag. Jeg har lagt med ned på senga etter dagens arbeidsøkt som hjemmehjelpsvikar. Sansene er på høygir, pulsen helt i hundre.

Jeg er omsorgsarbeider i mitt hjerte, fikk fagbrevet etter Reform 94-utdanningen, det er mange år siden nå. Alle drømmene og godordene fra politikerne, om fast jobb i helsesektoren etter bestått fagbrev, det var bare et spill for galleriet.

Etter snart tolv år, i 2016, er jeg fortsatt tilkallingsvikar og heter ikke lenger omsorgsarbeider.

Gjennom Reform 94 ga de oss flere valg, drømmer og håp.

Barne-ungdomsarbeider, omsorgsarbeider, for å nevne noe.

Jeg valgte omsorgsarbeideren og fikk fagbrevet med stolthet. Beviset henger ennå i rammen sin på veggen. Tegnet på at jeg har lært noe i livet.

Jeg kommer tilbake til Norge etter noen år i utlandet. Jeg får vite at hvis jeg skal jobbe i helsesektoren, må jeg ha autorisasjon. «Hva i all verden er det?»

Slik er natta alene med demenspasientene

Jeg fikk sendt inn en søknad til SAK og fikk beviset på autorisasjonen. Fornøyd og motivert til å søke jobber, det ble jeg nå. 20% helgstilling, 30,8 % nattevakt, tilkallingsvikar. En stilling 100% fast, svært sjelden noen mellomting. Hvordan kan man som voksen, med barn, uten barn, med utdanning, uten utdanning, med fagbrev, uten fagbrev, med mann, uten mann, leve av slike små brøkdeler av stillinger?

20 % er kanskje en dags arbeid, inntekten redder så vidt reisen til og fra jobb!

Jeg kjemper med nebb og klør og får meg noen ukers sommerjobber på ulike steder. Trives så godt. Jeg får lyst til å bli værende her, hyggelige kolleger, fin nærhet til uteområder, luft under arbeidet. Jo, de har ansettelsesstopp i kommunen, finanskrisen, kommunekriser, pengemangel.

Monica er ikke lenger aleine på natta

De mest erfarne kollegene får større stillinger. Lite igjen til oss andre, som må ta til takke med millioner av tilkallingsvakter. Løsjobber. Uforutsigbarhet. Null planlegging av hverdagen.

Og så får man høre ved intervjuer, «Hvorfor har du hatt så mange jobber»? Jeg har ingen svar å gi dem, jeg tar ofte skylden selv, og intervjuet ender negativt.

Skal man da skylde på Reform 94?

Så jobber man pliktoppfyllende som tilkallingsvikar i hjemmesykepleien, og hjemmehjelpstjenesten. Blir ringt opp, morgen og kveld, helg etter helg.

Jeg sier ja, jeg vil jo gjerne gjøre en god jobb, både for landet, meg selv og samfunnet – og ikke minst for dem som trenger min hjelp. Syke, sengeliggende. Dårlige til bens. Alle mulige slags mennesker.

Omsorgsarbeideren mister tittelen sin. Det er en strek i regningen hos meg, jeg blir anbefalt å konvertere til helsefagarbeider. Det gjør jeg. Noen sier at det er flere stillinger som helsefagarbeider. Kanskje det, men jeg ser det er tusen flere 13 prosents helgestillinger. Stillinger på 20 prosent, en 80 prosent-stilling, hvor de 99 000 skal søke og bare en helsefagarbeider kan få den.

Da tenker jeg at helse-Norge ikke trenger meg. Og jeg vil finne meg et annet yrke.

For, jeg har mitt fagbrev og vil gjerne gjøre nytte for meg i en hverdag der jeg kan være meg selv og samtidig være til nytte for et annet menneske. Denne uforutsigbare tilkallingsvikarjobben tar knekken på meg .

Men det er ikke derfor jeg ligger her på sengen i dag .

Følger du Fagbladet på Facebook?

Dagen gjorde enormt inntrykk på andre måter. Jeg har kjørt nesten 70 kilometer med min egen bil på jobb i dag. Vikarer har visst ingen rett på å bruke kommunebil i tjenesten .

Jeg blir sendt til forskjellige brukere hver eneste dag. Nye mennesker, nye veier, nye boliger. Hva skjuler seg bak neste dør?

Jeg har spurt ledelsen så mange ganger om å få en fast rute, faste brukere, faste steder å gå til . De sa: «Som vikar må du ta det de andre ikke rekker». Være villig til å ofre deg for hvem som helst, hvor som helst og aller helst: Når som helst .

Hvorfor bryr de seg ikke om hva brukerne ønsker? Mange er svært skeptiske til nye medhjelpere. Jeg som medarbeider blir enda mer lei meg. Jeg kommer frem til en bolig klokken 08.45, ringer på, sjekker igjen at navn og adresse er riktig på lista. Døra åpnes, en gammel dame står i en skrukkete pysjamas. «Hvem er du?» «Turid skulle komme i dag klokken 09.00.»

– Jeg er vikar, sier jeg .

«Jobber du for kommunen? Hvor gammel er du ? Har du jobbet lenge? Og hvorfor har jeg ikke fått beskjed om at det kommer vikar?»

Jeg forsøker å samle meg etter alle spørsmålene, sier til damen at kollegaen er syk, og at jeg har blitt utsendt fra kontoret. Spørsmålene og skepsisen kverner i hodet mitt .

«Du får komme inn, da». Jeg begynner å arbeide, og gjør arbeidet mitt så nøye jeg kan . Støvsuger under sofaputene. Langs splintene, tar en ekstra runde med kluten på kjøkkenet. Jeg yter min service fordi jeg vil gjøre en god jobb, og for å sette redselen og misnøyen hennes på plass. Vise at jeg er flink i mitt arbeid, og ikke en latsekk og slurver.

Damen lister seg etter meg og sier «Så flink du er, du jobber mye bedre enn de andre.»

Så glad jeg blir av å høre dette! Jeg foreslår at vi kan ta en kaffekopp, damen smiler og sier at det vil hun gjerne. Jeg jobber raskt, men slurver likevel ikke. Da får man god tid til en samtale med brukerne. Jeg får en kakebit, og morgenen blir tross alt riktig fin. Jeg takker for meg og hun sier, «Du er velkommen igjen, du.»

Ja, det håper jeg også. (Uker går, og jeg kommer aldri til henne igjen, sikkert fordi jeg er vikar og blir sendt alle andre steder).

Jeg kjører til neste bruker. Kanskje femten minutter. Sluker en matbit i bilen. Jeg ringer på og ringer på og ingen åpner. Jeg blir engstelig og forsøker å ringe bruker på telefonen selv. Ingen svarer. Jeg ringer kontoret, som er prosedyren hvis ingen åpner. De ber meg vente. Og jeg venter enda lenger. Klokken går, og det veldig fort.

Jeg venter og venter, og hører plutselig en mann rope «Døren er åpen». Så går jeg inn. Fremmed mann.

«Jeg har hatt et uhell» ,sier han , svakt, der han sitter mager, slapp og blek i en stol i stuen. Jeg lukter det med det samme. Oppkast , og avføring. Fra soverommet med vegg-til veggteppe og ut i gangen, bort til badet, og inn i stuestolen.

«Shit», tenker jeg, hva pokker skal jeg gjøre, det er ikke min jobb å skure vekk dritt etter andre, jeg skal bare vaske de rom som står på listen. Samvittigheten og omsorgsarbeideren i meg sier noe annet.

– Ta deg sammen! Mannen trenger hjelp! Og ja, jeg er helsefagarbeider med kompetanse, ikke bare vaskehjelp. Mannen er lei seg. Familien har ikke vært her på mange dager. Ingen hjelp å få. Jeg vil hjelpe ham. Jeg finner alt som er av skuremidler, skrubber tepper, vegger, bad fra krik til krok, kaster opp nesten selv av luktene. Mannen setter pris på min omsorg. Jeg føler at jeg gjør noe godt. Han gir meg en liten slant når jeg går hjem. Det har vi ikke lov til, men jeg tar i mot likevel. Ingen har bedt meg skrubbe gulver og tak, det har jeg gjort i dag. Jeg sier jeg skal si i fra på kontoret at han kan få hjemmesykepleie. Tilsyn både dag, natt og kveld. Jeg skal skrive det i rapporten på kontoret .

På lista mi er det en tredje pasient. Kjører enda femten minutter. Jeg kjenner meg kvalm, varm, og litt glad. Det er tross alt to brukere som er fornøyde i dag. Jeg har lyst til å reise hjem. Men vil utføre min siste plikt denne dagen.

Ny dame. Ganske spesiell. Hun er snill og gir meg all mulig kake, is, brus og kaffe på en gang. Hun vil jeg skal vaske vinduer. Både ute og inne. Jeg sier ja takk til isen. Magen trenger noe etter oppkastlukten. Jeg prøver å slappe av, men jeg merker inne i meg mens jeg ser på klokken, at «Her blir jeg aldri ferdig før i kveld».

Det er strålende vær, jeg slipper å gjøre andre ting, som støvsuging, gulvvask. Jeg vasker egentlig tyve vinduer, små og store, med glede. Jeg får litt luft også. Og enda en is. Overtid, over en time, det har ikke skjedd før. Men det gjør meg ingenting. Så kjører jeg enda tretti minutter til kontoret.

Jeg gjør det med vilje, jeg tar en ekstra omvei, fordi jeg er skuffet over å måtte bruke min egen bil enda en dag. Ha, da får jeg i alle fall igjen noen kroner på kilometerne. Og for innsatsen jeg har gjort i dag.

Da jeg ankommer kontoret, er det ingen ledere i stolene sine. De har ferie eller har gått hjem tidligere. Jeg har ingen å rapportere til om den syke mannen. Jeg skiver i journalprogrammet Gerica. Men må ta med meg dette hjem. Jeg sender sjefen mail fra min egen stue, det er viktig for meg at de tar tak i at brukeren får hjelp av hjemmesykepleien.

Men hvem bryr seg om det? Jeg savner å bli verdsatt av lederne. At vi gjør en god jobb hos hver eneste bruker i denne store stor-kommunen, i denne store omorganiseringen, der en liten bygd har blitt til hundrevis av flere brukere og adresser. Og nye ansikter hver eneste jobbe-dag, for oss vikarer.

Det går lenger mellom vaktene. Jeg skal snart lade batteriene på en fagforbundshytte i fjellet. Gleder meg. Jeg har likevel bekymringen om lite vakter og mindre arbeid hengende over meg. Jeg trenger inntekt og jeg vil gjerne jobbe. Vi har nettopp fått ny sjef, og jeg sender henne en mail fordi det er ferietid, der jeg spør om det er mulig å få et lengre vikariat til høsten, eller noe fast arbeid. Hvis ikke må jeg se etter noe annet. Denne ustabilheten kan jeg ikke lenger leve med. Få kroner hver måned. Jeg har vært tålmodig og godtroende altfor lenge nå. Over to og et halvt år. Etter nesten tre uker får jeg mailen . «Dessverre er behovet for vikarer mindre og vi ser det som en god ide at du ser etter annet arbeid.»

«Det er greit for meg», tenker jeg, nå blir jeg endelig fri fra dette.

Nesten alltid bruke min egen bil, aldri få en god kommentar fra en av sonelederne, sjefen, «Bare ring hvis det er noe».

Hallo, det er alltid noe hos noen, og alltid noe som bør være rapportert eller sagt fra om hos nesten alle.

Men lederne sier «Det er det hjemmesykepleien som skal ta seg av, eller familien, vi kan ikke blande oss inn i hver enkelt bruker».

Sant nok, hvilket menneske kan ha tusen av brukere på netthinnen hver eneste dag? Men det handler jo også om brukerens beste, men hva arbeideren har gjort er det ingen som bryr seg om. Kunne ikke sjefen være glad jeg har vasket vinduene, så sparer man kollegaen neste gang for litt arbeid? Være takknemlig på mine vegne fordi brukeren ble glad, og at jeg gjorde en god jobb ?

Etter ferien min møtte jeg på kontoret. Jeg sa takk for meg .

Noen av lederne visste det ikke en gang at jeg skulle slutte. En av sonelederne ville stå som referanse. Akkurat det ble jeg takknemlig for.

Så går jeg ut. Lukker glassdøren .

Hva hadde jeg ventet meg? Et kort, kanskje, hvor det ville stå: Takk for god innsats, en rose. Men, nei, ingen ting. Føler meg som søppel.

«Hvem har jeg jobbet for?», tenker jeg .

Ikke for kommunen. Men for DEG, pasienten, som ble glad for min omsorg og hjelp. Pasienten som ga meg brødskive med hjemlaget brinegbærsyltetøy.

Pasienten som sa «Velkommen igjen, jeg skulle ønske du fikk bli hos meg hver gang».

En av fem sykepleiere har opplevd vold og trusler på jobb

Leserbidrag

Denne artikkelen er ett av bidragene som kom inn da fagbladet.no inviterte dere lesere til å fortelle om sine liv på jobben. Har du en historie du vil dele med andre? Gå inn på denne lenken. Vi premierer publiserte bidrag med gavekort på 500 kroner.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy