– Hva er egentlig forskjellen mellom meg og en maskin?

Zhu Xinhua er en av de mange streikende i Kina.

Zhu Xinhua er en av de mange streikende i Kina.

Lou Linwei

Han jobber konstant og ser ungene sine én gang i året. Men da arbeidsgiveren hans prøvde å snyte Zhu Xinhua (33) for pensjonen hans, fikk han nok.

2015051912000020150519105514

S kål! De sju kinesiske streikelederne og arbeideraktivistene hever ølglassene. De møtes over ei dreibar glasskive der det kinesiske festbordet står klart: Ni retter av fisk, flesk i chili og langkokt biff. Møtet foregår på en liten restaurant i industribyen Foshan i Guangdong-provinsen i Sør-Kina.

Streiken er ført til seier. Etter en to måneders lang og bitter konflikt måtte arbeidsgiveren, smykkeprodusenten Tongxin Jewellery, gå med på å møte dem i kollektive forhandlinger og punge ut med flere års ubetalte sosiale avgifter til en verdi av flere millioner kroner.

I dag skal streikelederne stemme over om de skal kalle inn til stormøte for å overta fagforeningsklubben på
fabrikken. Heretter skal den ledes av representanter som er demokratisk valgt av arbeiderne.

– Kollektive forhandlinger har gitt oss styrke, sier streikeleder Zhu Xinhua og lar hendene sirkle rundt hverandre for å vise hvordan ting bytter plass. Han snakker med irriterende høy stemme, så høy som den kan bli etter å ha arbeidet ved slamrende metallpresser i 15 år uten hørselvern. Men i mange år var Zhu Xinhua – som han sier sjøl – «taus og lydig».

Umenneskelige arbeidsvilkår

Ifølge organisasjonen China Labour Bulletin økte antallet arbeidsrelaterte protester i 2014 til 1300, en dobling fra året før. Livshistorien til Zhu Xinhua viser hvorfor.

Zhu var 18 år i 1999 da han flyttet til byen Foshan i Guangdong-provinsen. Som 269 millioner andre kinesiske migrantarbeidere forlot han hjemstedet i en fattig provins i innlandet og dro til industriregionene på østkysten. Siden har han jobbet på gullfabrikken til Tongxin. Han begynner klokka åtte om morgenen og arbeider til fem på ettermiddagen, med halvannen times lunsjpause. Klokka 18.30 går han tilbake til jobben for den obligatoriske overtida. Den foregår som regel fram til klokka 22, men kan strekke seg til ett om natta. Arbeidstida bryter med kinesiske arbeidsmiljølover, men fabrikken gir blanke i loven som de fleste andre arbeidsgivere. Sjefene holder disiplin ved å straffe arbeiderne med bøter for den minste feil.

Etter den siste overtidsøkta, går Zhu tilbake til sovesalen, et losji i rå betong. Han vasker ansiktet og legger seg på køyesenga av metall med ei tynn bambusmatte over brisken. Myggen svermer inn gjennom store hull i glassrutene. Men etter så lange arbeidsdager, sovner han likevel. Klokka 7.45 står han opp, vasker ansiktet og vender tilbake til fabrikken. Ofte orker han ikke å pusse tenner eller spise frokost. Slik har dagene og årene gått, sju dager i uka. Det var først i 2012 de fikk søndagsfri.

– Hvordan oppleves det å jobbe så mye?

– Det eneste jeg gjør, er å jobbe. Hva er egentlig forskjellen mellom meg og en maskin? spør Zhu. Han møtte kona si da hun også jobbet på fabrikken. Han bare ler når jeg spør om det var kjærlighet med i bildet.

– Vi arbeidere er ikke som folk med penger. Vi har ikke tid til romantikk.

Med slike arbeidstider får de ikke tid til å se ungene sine heller. Døtrene Tingting (10) og Jinjin (3) bor hos besteforeldrene hjemme i Jiangxi-provinsen. Migrantarbeiderne stenges ute fra skolene og velferden i byene. Derfor treffer Zhu ungene sine bare ti dager i året – når han reiser hjem til det kinesiske nyttåret.

– Jeg tenker ofte på at det er et stort tap ikke å kunne være hos barna når de vokser opp. Men slik som Kina fungerer nå, har vi ikke noe valg, sier Zhu.

Økende bevissthet om rettigheter

Andelen av folkemengden som er i arbeidsfør alder blir stadig mindre, og det fører til mangel på arbeidskraft. Derfor er lønningene mer enn tidoblet de siste årene. I 2013 var Zhu oppe i 5000 yuan i måneden, som er omtrent like mye i kroner.

Arbeiderne har blitt stadig mer bevisst på rettig¿hetene sine. Den internasjonale finanskrisa har fått mange fabrikker til å skjære ned og prøve å kvitte seg med eldre og «bråkete» personale. I juli 2013 startet Tongxin Jewellery opp en ny fabrikk utenfor byen. Alle «gamle» arbeidere som hadde høy lønn og mange ¿ubetalte krav på sosiale goder, måtte bli igjen på den gamle fabrikken. Så begynte ledelsen å forsøke å ¿presse dem til å si opp. De satte lønna til Zhu ned til 1310 yuan i måneden.

Alternativet var å gå til den nye fabrikken, få ny kontrakt og miste alle de inntjente godtgjørelsene og
godene. Hele hensikten med flyttingen var å la fabrikksjefen stikke av fra arbeidsgiveransvaret sitt.

Tok opp kampen

Zhu Xinhua og de andre tok kontakt med juristen Chen Huihai ved et lokalt advokatbyrå som hjelper arbeidere. Chen begynte med å trene opp arbeiderne til å takle konflikten som skulle komme.

Arbeiderne gikk til sjefen og krevde forhandlinger og å få tilbake full lønn. Sjefen nektet. Zhu var ikke leder på det tidspunktet, men på et møte ble han pekt ut av sjefen og anklaget for å være en oppvigler.

– Da hadde jeg ikke noe annet valg enn å stå fram, sier Zhu. – Det var en æressak.

Arbeiderne valgte representanter, med Zhu som leder. De samlet inn penger til streikekasse, og sommeren 2014 begynte de med gå sakte-aksjoner.

Streiker og demonstrasjoner har ikke noe lovmessig vern i Kina. Myndighetene pleier å slå ned på og arrestere dem som står bak. En gang våget Zhu og de andre seg likevel ut på gata foran fabrikkporten med skilt og slagord. Da kom politiet og arresterte dem. De slapp fri etter noen timer.

Fikk tilbakebetaling

I Kina er det bare én lovlig fagforening, den statlige ACFTU, som ofte er på arbeidsgivernes side. Men denne gangen tvang ACFTU bedriftsledelsen til å møte Zhu Xinhua og de andre arbeiderdelegatene i kollektive forhandlinger. Også representanter fra myndighetene og ACFTU deltok.

Streiken tok slutt i august da arbeidsgiveren gikk med på å etterbetale trygdeytelser, boligbidrag og kompensasjon for arbeid på helligdager – det siste innebar minst 30.000 yuan til hver arbeider.

– Men de vil ikke diskutere flyttingen av bedriften og den skammelige behandlingen av de gamle arbeiderne, sier Zhu.

Ønsker ny ledelse

Lunsjen på restauranten i Foshan er over, og det er på tide for oss å gå. Zhu stenger døra til det private rommet på restauranten. Alle stemmer ja til å utlyse et stormøte for arbeiderne to dager etter. På dagsorden står mistillitsvotum mot den tidligere lederen av klubben og valg av ny ledelse oppnevnt av arbeiderne sjøl.

– Jeg er fortsatt redd og frykter for framtida. Men jeg har vokst som menneske. Vi vil ikke undertrykkes lenger. Vi har forent oss, sier Zhu Xinhua.

Epilog: Fikk sparken

To dager etter intervjuet fikk Zhu Xinhua og to andre delegater sparken med begrunnelsen at de hadde «brutt arbeidskontrakten». De ble kastet ut av fabrikken og hjemmet sitt i sovesalene. Fabrikkledelsen plasserte ut vakter ved inngangen. Zhu sier han er overbevist om at det er straff for aktivitetene deres, men at han likevel kommer til å fortsette kampen. Nå vil de saksøke bedriften.

Fabrikksjef Zhang Yonggang sier på telefon at han ikke vil stille opp til intervju. Også ACFTUs avdeling i Foshan avstår fra å kommentere.

Selv om Kina ikke tillater selvstendige fagforeninger, har det blitt vedtatt flere arbeidervennlige lover de siste årene. I 2008 fikk arbeiderne rett til arbeidskontrakt med bedre rettigheter. En lov fra 2011 skjerper kravene til bedriften om å bidra til de ansattes sosialforsikringer, inkludert pensjon. En ny lov begrenser også bruken av innleide, midlertidig ansatte. I Guangdong-provinsen har arbeiderrepresentantene nå rett til kollektive forhandlinger.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy