– Tro på egne krefter

– Vettet er likt fordelt over landet, sier kommunalministeren. Hun vil aldri gå med på at kommuner skal slås sammen med tvang. Det er ikke størrelsen, men selvtilliten det kommer an på, mener Liv Signe Navarsete.

2010012109165220131216122424

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

- DET ER BERRE TØYS, sier Liv Signe Navarsete uten omsvøp.

Påstanden om at norske kommuner må slå seg sammen for å være attraktive for framtidas arbeidstakere gjør ikke inntrykk på kommunalministeren. Det er nemlig ikke størrelsen det kommer an på, mener hun.

Det avgjørende er at «kommunadn», som kommunalministeren sier, har tro på egne krefter.

- Kommunene er og bør være en katalysator for samfunnsutviklinga. Størrelsen er ingen unnskyldning om man ikke får det til.

- FOLK TILTREKKES av ulike ting. Derfor må kommunene markedsføre seg med det unike – og de må gjøre det med stor selvtillit.

Navarsete selv bidrar gjerne med å styrke hjemkommunens unike selvbilde:

- I Sogndal er det jo snø heile året, skryter hun.

- Mulighetene for friluftsliv var en viktig grunn til at de unge sivilingeniørene i Yast.com valgte å etablere seg der.

DA JENS RINGTE for fire år siden og spurte om hun ville bli samferdselsminister, var hun aldri i tvil:

- Det var skremmende og spennende, og jeg så det som en formidabel oppgave å skulle ta ansvar for et departement og møte Stortinget. Men jeg var aldri i tvil om at jeg skulle si ja.

- Da mannen min og jeg kjørte til Oslo dagen etter, snakket vi mye om hvordan det nå ville bli, og jeg tok en viktig avgjørelse: Jeg skulle være meg sjøl, både som privatperson og som politiker – og jeg skulle ta vare på dialekta.

- Mye blir lettere hvis man ikke ikler seg en rolle. Hvis du sier hva du mener, slipper du å tenke på hva du har sagt.

- Selv om du er ærlig, trenger du ikke alltid å si alt du mener.

OPPRINNELIG hadde Liv Signe Navarsete planer om å forlate hjembygda tidlig. Om ikke alle framtids­planer var banka, så var i hvert fall en ting sikkert: Hun skulle aldri gifte seg med en bonde.

- Jeg hadde en flott oppvekst, men jeg så også at vi som vokste opp på gård hadde en annerledes oppvekst enn andre jevnaldrende. Ikke minst fordi vi måtte jobbe så mye.

Når sommergjestene kom, sto vi og hesja mens søskenbarna hadde fri.

ÆRLIGHET, HARDT ARBEID og ansvar for fellesskapet var kjerne­verdier i oppveksten i storfamilien i Sogndal; verdier som fortsatt ligger i bunnen av det meste.

- Fellesskapet i samfunnet gjør hver og en av oss friere. Jeg tror ikke vi blir lykkeligere om vi alle skal være vår egen lykkes smed, sier Navarsete.

Likevel skjønte attpåklatten med to storebrødre tidlig at hun kunne bidra til å forandre verden.

- Jeg elsket å sitte og vippe på bordkanten og diskutere. Og opplevde at hvis jeg bare argumenterte godt, kunne jeg ofte jeg fikk faren min til å snu og få det som jeg ville.

DRØMMEN var å bli sykepleier. At hun skulle bli politiker var ikke engang en fjern tanke, selv om russeavisa for Sogndal gymnas i 1977 skrev at Liv Signes framtid var på Stortinget der hun skulle tale bøndenes sak.

- Det var flaut, men moro òg. På den tida var jeg ivrig i alle diskusjoner om bøndenes kår. Da hadde jeg alle­rede møtt ham jeg giftet meg med, som hadde gård.

Som 19-åring var Liv Signe Navarsete både gift og gravid, og utdanningsplanene ble lagt på is.

SOM GARDKJERRING, småbarnsmor og sjokoladeselger på si’ hadde ungekåna på Navarsete hendene fulle, men da yngstedatteren skulle begynne på skolen, startet mor sin politiker­karriere som skolelobbyist for å få endret klasseinndelingen. Foreldrene, med Liv Signe i spissen, vant fram med saken, og dermed ble frontfiguren bedt om å stå på Senterpartiets liste til kommunevalget.

I 1991 ble Liv Signe Navarsete valgt inn i Sogndal kommunestyre.

Når vi i dag ser hennes scenevante framtoning enten det er på Stortinget, i tv-studio eller på vei ut og inn av svarte regjeringsbiler, kan det være greit å bli minnet om at heller ikke statsråden alltid har følt seg like høy i hatten.

Slik beskriver hun selv sin debut i kommunestyret:

- Jeg var så nervøs, og husker det som det var i går. Min første sak var seksårsreformen der Sogndal kunne bli forsøkskommune, og jeg husker hvordan jeg satt hjemme ved kjøkkenbordet med tegninger av skolen og prøvde å finne plass til seksåringene.

- Jeg var nok ganske bleik da jeg reiste meg i kommunestyresalen.

DET FØRSTE kommunestyremøtet var imidlertid ikke bare preget av nervepirrende angst. Like sterkt er minnet av støtten hun fikk fra de andre representantene.

- Jeg husker hvordan den ene etter den andre reiste seg, roste innlegget og ga meg støtte. Det var som julaften!

- Jeg tenker på dette nå når jeg er garva sjøl, hvor viktig det er å gi noen godord, si at dette var godt arbeid, et godt innlegg. Jeg prøver å ha det med meg, men er ikke flink nok. Det er lett å glemme når man har det travelt.

DEN TØFFESTE KAMPEN på denne tida utspilte seg likevel ikke på den politiske arenaen. I 1991 fikk Liv Signe Navarsetes mann hjerteinfarkt og døde momentant. Barna var 13 og 14, på båsen sto 16 melkekyr og skulle ha stell morgen og kveld. Hvordan kommer man seg gjennom slikt uten å gå helt i svart?

- Jeg kunne ikke tillate meg å sette meg ned. Det var ingen andre som kunne ta byrdene mine.

- I det meningsløse var det arbeidsoppgavene som ga mening. Det var en mening i å ta vare på familien og på gården.

- Arbeid er terapi, og gjør livet meningsfullt også når det ser som svartest ut.

- JEG ER OPTIMISTISK som person. Da det var som tyngst, tenkte jeg at det kan ikke bli verre enn dette. Optimisme er en velsignet egenskap å ha, sier kommunalministeren som ikke ble bonde for bestandig.

Etter tre år som alenebonde i Sogndal slo ryggen seg vrang, og nok en gang gikk Liv Signe Navarsete rett på utfordringene – denne gang med økonomistudier. Samtidig ballet det på seg med verv og oppgaver. Heldigvis mangler hun verken handlekraft eller evnen til å ha flere tanker i hodet samtidig.

Slik sett er møtet med hennes nåværende mann, for øvrig bonde nummer to, et godt eksempel. Lars Petter Nesse er varaordfører i nabokommunen Lærdal, og de møttes første gang på møte i meierisamvirket. Skuddårsaften 2007 sprettet Liv Signe Navarsete champagnen og fridde til sin utkårede under årsmøtet i Sogn og Fjordane Senterparti.

Da de giftet seg på ambassaden i London noen måneder senere, var ektepakten som en liten privat kommunesammenslåing å regne.

SENTRALSTYRTE kommunesammenslåinger derimot, vil hun ikke ha noe av.

- Det er en overdreven iver etter det, noe som vitner om liten tillit til at man kan finne gode løsninger lokalt.

- Vettet er likt fordelt over landet. Jeg har sittet seks år i kommunestyret, og vet at følelsen av å bli sentraldirigert gjør noe med deg. Den følelsen kjenner jeg fortsatt i kroppen.

- Jeg går aldri inn for tvang – da må de flytte meg herifra, sier Liv Signe Navarsete og legger handa bestemt på statsrådbordet.

Det er nok små sjanser for at kommunalministeren vender hjem til mann og katt med det første.

Alder: 51 år

Stilling: Kommunalminister

Familie: Gift med Lars Petter Nesse, døtrene Margunn og Wenche, barnebarnet Markus (6), katten Baltasar.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy