Adgang forbudt for fattige

– Jeg så ikke på meg selv som fattig før de andre barna begynte å mobbe meg for det, forteller Line Hinrichsen Sjøberg.

2010021609245320131216123730

Mange tusen norske barn får ikke delta i sport og fritidsaktiviteter fordi foreldrene har dårlig råd. En ny bok forteller hvordan det er å være et fattig barn i et rikt land.

Å være annerledes

Line vokste opp i Skien sammen med moren og to eldre søsken. Hun var en aktiv guttejente som elsket å bygge hytte i skogen og å henge rundt på fotballbanen sammen med store­broren. De første årene på skolen var hun populær blant guttene fordi hun var morsom og ikke lekte med Barbie-dukker som de andre jentene. Hun var flittig og flink i timene.

Men så forandret alt seg. Barna begynte å legge merke til at hun gikk i klær hun hadde arvet fra broren. At hun ikke hadde egen sykkel. At hun ikke hadde tursko når de var på klasseturer. Da hele klassen skulle på leirskole i sjette, var Line den eneste som ikke fikk være med. Da gikk det for alvor opp for henne. De hadde ikke råd. De var annerledes.

Line, som nå er 20 år, er en av fem ungdommer som forteller sin historie i boka Barnefattigdom som kom ut rett før jul. Boka er resultatet av et samarbeid mellom blant annet Redd Barna, Framfylkingen, LO, flere fagforbund, direktorater og Fafo Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning, og den er redigert av Fafo-forsker Tone Fløtten.

Doblet på ti år

– Det fantes ikke noen samlet oversikt over kunnskapen om barnefattigdom i Norge. Inntil for ti år siden var ikke barnefattigdom engang noe tema her i landet. Det skyldes nok i stor grad at vi har lite fattigdom sammenliknet med andre land, sier Tone Fløtten.

Hva vil det si å vokse opp i fattigdom i et av verdens rikeste land? Å være fattig i Norge handler ikke nødvendigvis om å mangle mat, klær eller tak over hodet. Fattigdom er relativt. Fattigdom er manglende mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre.

Inntekt er et vanlig mål på fattigdom. Når en families inntekt er mindre enn 60 prosent av median-inntekten, er det vanlig å definere familien som fattig. Ut fra dette bor det 85.000 fattige barn i Norge. Det er 35.000 flere enn for ti år siden.

Stengt ute

Line elsket fotball. Hennes største ønske var å få spille på klubblaget. Hun gikk i femte klasse og sparte alt hun klarte av penger. Hun plukket blomster og solgt pene, små buketter. Hun luftet hundene i nabolaget og ringte på hos gamle damer og spurte om de trengte hjelp med noe. Etter halvannet år hadde hun nok til å kjøpe fotballsko og Beckham-trøye. Stolt og full av forventning troppet hun opp på trening. Hun var klar. Endelig skulle hun få vise hva hun kunne.

– Så fikk jeg bare beskjed om at laget var fullt. Jeg skjønte det ikke helt, for det blir jo aldri fullt på et sånt lag. Jeg tror det handlet om at jeg ikke var bra nok. Ikke i fotball, for jeg kunne rundspilt dem alle sammen. Det handlet om at jeg hadde lavere rang enn de andre. At jeg ikke var en del av gjengen. Det var sårt.

Sosiale goder

For å komme nærmere en forståelse av hva barnefattigdom i Norge egentlig er, har Tone Fløtten og Nova-forskeren Axel West Pedersen gjort en undersøkelse av hvilke goder folk flest anser som nødvendige for å vokse opp i det norske samfunnet. De listet opp goder som utenlandsferier, egen mobiltelefon, sykkel og nye klær, og ba folk krysse av for hva de mener alle norske barn over ti år burde ha råd til. Aktiviteter scorer høyt. Godt over 90 prosent mener at alle barn for eksempel bør ha råd til å delta i organiserte fritidsaktiviteter og til å gå i bursdager.

– Jeg syns der er interessant at sosiale goder vektlegges så sterkt. At barna kan delta i aktiviteter, ses på som viktigere enn materielle goder. Utenlandsferier, for eksempel, kommer langt ned på listen over hva folk mener er nødvendig, sier Fløtten.

Fritid koster

Samtidig viser undersøkelsen at 15 prosent av barna ikke deltar i organiserte fritidsaktiviteter. Rundt 3 prosent oppgir økonomi som årsak til at de ikke deltar. En firedel av barna i lavinntektsfamilier deltar ikke i organiserte aktiviteter i det hele tatt.

– Vi vet jo at det er en del barn som ikke deltar i fritidsaktiviteter, og vi vet at fattige barn og barn fra innvandrerfamilier deltar mindre enn andre. Det som er viktig nå, er å sørge for at de barna som ønsker det, får være med. At vi har en politikk som gjør det mulig å delta uten at det koster skjorta, sier Tone Fløtten.

Søkte dårlige venner

Line rørte aldri fotballskoene igjen. Hun satt mye hjemme, trøstespiste og ble ganske stor. Det hjalp ikke akkurat på mobbingen. Så gikk hun ut og fant andre venner. Venner som drev med hærverk og pøbelstreker, og som tok henne imot som den hun var.

– Økonomi burde ikke være noe hinder for at barn kan drive med fritidsaktiviteter, sier Line i dag.

Nå bor hun på hybel og klarer å ta vare på seg selv og to katter. Det er to år siden hun fikk livet sitt på riktig kjøl igjen, og hun er på god vei til å fullføre grunnkurs i byggfag.

– Det er alltid noen barn som ikke har råd til å være med på aktiviteter, og da må skolen eller kommunen bidra. Hvis ikke, blir ungene sittende hjemme og har lettere for å havne i miljøer hvor de gjør dumme ting.

Sosial inkludering

Akkurat dét er både forskerne og politikerne også klar over. I regjeringens tiltaksplan mot fattigdom fra 2006 står det at «det er særlig viktig å sikre sosial inkludering av barn og unge som på grunn av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon står i fare for å bli utestengt fra aktiviteter i skole- og fritidssammenheng».

Siden 2004 har staten bevilget tilskuddsmidler til et utvalg kommuner og bydeler med stor andel fattige barn. I 2008 ble det bevilget 26 millioner kroner til slike tiltak, fordelt på 51 kommuner. Pengene har blitt brukt til leksehjelp, støtte til kontingenter og utstyr, sommerleirer og familieturer. Noen kommuner har også opprettet egne utstyrsbanker i regi av idrettslagene, der familier kan låne utstyr til sportsaktiviteter for barna.

Det meste av hjelpen blir kanalisert gjennom barnevernet og sosialkontorene. Spørsmålet er om den når fram til dem som trenger det mest.

Skjuler fattigdom

– Barn er verdensmestere i å skjule fattigdom, sier Marianne Borgen, som er Redd Barnas programsjef i Norge.

– Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier forteller kanskje ikke hjemme at de er invitert i bursdag, fordi de vet at de ikke har råd til presang. De spør ikke engang om lov til å få være med på klasseturen, de bare sier de har vondt i magen den dagen. De sier heller ikke noe om at de gjerne vil begynne i korpset eller på fotballen. Og da blir det heller ikke sendt noen søknad om tilskudd til kontingent.

Spør barna

I et samfunn der mer og mer av barnas aktiviteter er organisert gjennom skolefritidsordninger, idrettslag og kulturinstitusjoner, koster det i økende grad penger å leke med andre barn. Dermed fører fattigdommen til sosial eksklusjon, mener Borgen. Og derfor må til­takene mot fattigdom ikke bare handle om å få foreldrene i arbeid, men også om å få barna i aktivitet. For å finne ut hvilke konsekvenser barna opplever av familiens fattigdom, er vi nødt til å begynne å lytte mer til barna selv, sier Borgen.

– De ansatte på Nav-kontorene må begynne å snakke med barna, ikke bare telle dem. De må spørre dem hva de mangler og hva de ønsker seg. De må ta barna på alvor og se på dem som fullverdige brukere av våre trygdeytelser, ikke bare som vedheng til sine foreldre.

Når Marianne Borgen sier dette til ansatte på sosialkontorene, blir hun møtt med reaksjoner. Noen sier de ikke er trent på å snakke med barn. Andre sier de vil skjerme barna fra familiens problemer.

– Det er helt misforstått. Man skjermer ikke barna ved ikke å ta dem på alvor. Man påfører dem en tilleggs­belastning. Barn er så lojale mot familien, at hvis vi ikke spør dem, får vi ikke vite noe. Disse barna står ikke og banker på døra til kulturskolen eller idrettslaget. De spør ikke hjemme engang – de vet at pengene ikke fins.

Lindrende tiltak

Idretten og kulturlivet selv må også bli flinkere til å få med disse barna, mener Borgen.

– Man kan innføre kulturkort og stipender. Det er mye penger i idretten. Noen av disse pengene burde kanskje skyves nedover slik at man klarer å inkludere flere enn i dag.

Lindrende tiltak, kaller Redd Barna dette. Det er tiltak som lindrer smerten ved å være fattig, men de fjerner ikke fattigdommen. Likevel er fritids­aktiviteter viktig også i et mer lang­siktig perspektiv, mener Tone Fløtten.

– Det å kunne delta i samfunnet gir ikke bare barna et bedre liv her og nå, det legger også grunnlaget for fram­tidig læring. Noe som kan gjøre det lettere å løfte disse barna ut av fattigdom når de blir voksne.

For forskningen viser nemlig ikke bare at tallet på fattige barn i Norge har økt det siste tiåret. Den viser også at fattige barn har lett for å bli fattige voksne.

Framtidsplaner

Akkurat den statistikken har ikke Line tenkt til å bli en del av. Hun har framtidsplanene klare.

– Først og fremst skal jeg komme meg gjennom skolen, få fagbrev, kjøpe meg bil og bygge mitt eget hus. Et skikkelig stilig hus. Når jeg har jobbet og tjent penger i noen år, har jeg lyst til å flytte til utlandet. Thailand, kanskje. Jeg var der på min eneste familieferie som barn og likte landet og menneskene. Der var det veldig mange fattige. Det hadde vært gøy å hjelpe til med å bygge skoler og barnehjem for dem. Å kunne hjelpe noen som virkelig trenger det. Det er jo ikke noen vits i å sitte her hjemme i Norge og kjøpe stadig større tv-er og dyrere biler.

Kilder Tone Fløtten (red.); Barnefattigdom, Gyldendal 2009 Bjørn Richard Nuland, Jens Lunnan Hjort, Tone Fløtten og Elisabeth Backe-Hansen; Aktivitet og deltakelse for fattige barn og unge, Fafo-rapport 2009

85.000 norske barn lever under fattigdomsgrensen (dvs. at familieinntekten er lavere enn 60 prosent av medianinntekten i samfunnet). Det er 35.000 flere enn for ti år siden.

37 prosent av barna i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn.

Barnefattigdommen i Norge er liten sammenliknet med andre land i Europa. Mens 4,6 % av alle norske barn opplever fattigdom, er gjennomsnittet i OECD-landene 12,4 %.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy