– Flink bisk, sånn skal det gjøres.

Kari Krogstad klør hunden Aipo skikkelig godt bak øret, snakker med blid og kvitrende stemme til hunden og gir ham en liten godbit. Så er de i gang igjen med neste repetisjon. Aipo går forsiktig bort til Karis kurskollega, snuser på henne uten å gi fra seg en lyd og legger hodet i fanget så han kan koses med. Han får igjen en dose med godord med rosende tonefall og litt hundegodt.

Opplæring av hund og eier

Kari Krogstad og den to år gamle hvite gjeterhunden Aipo er på kurs i dyre­assistert terapi. Kurset er i regi av Antrozoologisenteret og Universitetet for miljø og biovitenskap i Ås. Målet med kurset er å lære både hund og eier hvordan hunder kan brukes som et middel i ulike terapiformer.

De 15 deltakerne er det første kullet på denne type kurs som får studie­poeng. Fire dagers kurs, med nett­studier og hjemmearbeid, gir ti poeng. Del­takerne er til vanlig i yrker som sosionom, barnevernspedagog, ­psykolog, lærer og sykepleier. Hund­ene er en samling av blant annet schæfere, en elghund, en puddel og et par terriere.

Prøveprosjekt

– Gjennom dette kurset håper jeg å lære mer om hvordan jeg skal jobbe mer systematisk, forteller Kari Krogstad.

Hun er hjelpepleier og hovedtillits­valgt for Fagforbundet i sin hjemkommune Selbu i Sør-Trøndelag, og jobber på et dagsenter i kommunen. Som et prøveprosjekt, bruker Kari hund i arbeidet. Til nå har hun brukt golden retrieveren Heidi på sju år, men hun ønsker å lære opp sin egen hund Aipo til å gjøre samme nytten.

To dager i uka er Kari og Heidi på besøk på sykehjem eller på fjellturer med ungdommer med psykiske problemer. De er på fisketur og tenner bål og plukker bær. Ofte får ungdommene selv ansvaret for å ta seg av hunden.

– Det er helt utrolig å se hvordan selvtilliten til ungdommene vokser gjennom dette, forteller Kari.

Lærer beherskelse

Dyreassistert terapi brukes allerede av mange, også i Norge. Antrozoologisenteret i Ås er de første som setter terapiformen mer i system ved å drive forskning og holde kurs og videreutdanning. Håpet er at flere skal kunne bruke dyr i behandling av mennesker på en mer vitenskapelig og systematisk måte.

– Se hva jeg har i hånden. Har du lyst på noe godt?

Kursdeltaker Stine Blegeberg holder en godbit foran munnen til hunden sin Neo. Den to år gamle tolleren

(Nova Scotia duck tolling retriever) skal lære seg beherskelse. Han er flink. Han sitter helt stille, selv om han har aldri så lyst på en godbit. Han får ikke ta den før eieren sier det er greit.

Hundene som er med på kurset, skal opp til en eksamen. På denne måten sørger Antrozoologisenteret for en slags kvalitetssikring av hundene som brukes i denne type arbeid. For skal Neo og Aipo bli ordentlig gode terapihunder, må de kunne beherske seg. I tillegg må en terapihund være rolig, sosial og glad i mennesker. Den må kunne adlyde på den minste kommando, også fra andre enn eieren selv.

Bedre selvfølelse

– Å klare å håndtere en hund og få den til å gjøre som man sier, kan bidra til bedre selvfølelse for barn med blant annet angst eller depresjon. Hvis barnet prøver å gi ordrer til en hund som ikke adlyder, vil det ha helt motsatt effekt, forteller undervisningsansvarlig Line Sandstedt ved Antro­zoologisenteret.

Det er flere av deltakerne som alle­rede bruker hund i jobben sin. Stine Blegeberg fra Sør-Troms er barne­verns­pedag og og jobber som miljø­terapeut på en barnevernsinstitusjon for ungdom.

I begynnelsen hadde hun bare med hunden sin på jobb fordi han trengte selskap på dagtid. Etter hvert så hun hva slags virkning den unge tolleren hadde på ungdommene når de fikk stelle, kose og passe den. Hunden virket som en døråpner for vanskelige samtaler med ungdommene. Den virket beroligende og fikk ungdommene til å slappe av.

Ønsker fast ordning

– Mange av barna og ungdommene jeg har truffet gjennom jobben i barnevernet, har et sterkt forhold til dyr. Kanskje har de opplevd at dyrene har vært trofaste når andre har sviktet, sier Stine Blegeberg.

Hun har fått støtte fra arbeidsplassen sin i forbindelse med utdannelsen og håper hun kan ta dyreassistert terapi mer systematisk i bruk når hun og Neo har avlagt eksamen. Kari Krogstad håper prøveprosjektet i Selbu kommune kan bli et fast tilbud. For også hun ser hvor god virkning hunden Heidi har hatt på dem hun møter.

– En eldre dame med lite språk ville fortelle meg noe jeg ikke klarte å forstå. Da snudde hun seg til Heidi og sa det hun hadde å si. Der fikk hun den responsen hun trengte. Slike opplevelser gjør at man får lyst til å bruke dette mer systematisk, sier Kari Krogstad.