Angrer ingenting

Hun fant endelig mannen hun elsker. Nå må hun tåle å miste ham.

2010031114015520131216124821

I KNAPPE TO ÅR fikk forelskelsen og kjærligheten vokse før hun fikk vite at hun vil miste ham, sakte, men nådeløst sikkert, til en grusom sykdom – alzheimer. Da var de nygift og i gang med å bygge ut huset de bor i.

Ville hun giftet seg med ham hvis hun visste?

Boka som kom ut sensommeren 2009 svarer et krystallklart ja.

«Det er denne forelskelsen jeg ikke kan holde meg unna.»

«Noen ganger, når jeg kjenner denne kjærligheten mellom oss, lurer jeg på om vi ville vært like glade i hverandre om han ikke var syk.»

«Da kjenner jeg at det haster, det haster å være glad i Jan Henry,» ­skriver Laila Lanes i boka «Skynd deg å elske». Den forteller hvordan hennes og tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsens kjærlighetsverden ble rystet da han fikk demensdiagnosen i en alder av 51 år, bare to år etter at de ble sammen.

LAILA LANES (53) vokste opp i det livskraftige tettstedet Furuflaten i Lyngen kommune i Troms. Med 300 innbyggere rundt seg som alle visste hvem hun var, følte hun seg aldri bortkommen. Det var der hun lærte å stole på seg sjøl. Ei guttejente som hoppet på ski og sparket fotball med gutta. Selv om hun ikke fikk være med på verken laget eller kamper – hun var jo jente. Tøff, men ikke teknisk. Fotball­interessen gjør at Laila fortsatt hyler fra tribunen på Alfheim stadion når Tromsø skyter mål.

– Far var med på å bygge industribygda Furuflaten. Mor var oppdrageren, stødig og trygg.

Etter reallinja på videregående tok Laila psykologi grunnfag og tysk mellomfag. Bare avbrutt av gjentatte opphold som stuepike og resepsjonist på hotell i Sveits. Og feriejobber som pleiemedhjelper og kontorassistent. En akkurat passe brokete bakgrunn for å ta media og journalistikk mellomfag i Volda. Og til å bli redaktør i studentradioen før hun begynte i NRK Troms. Og der er hun blitt.

– Hun var ei helt vanlig jente. Glad, arbeidsom og flink til ikke å ta sorger på forskudd, sier søsteren.

Ingen ting som tyder på at hun var den som skulle være med på å gi alzheimer et ansikt. Det var i mars 2008.

Moren har alltid sagt at det går en nemesis gjennom livet.

– Det kommer en skjebne, en erfaring til de fleste. Min har gjort meg til en bedre person, et dypere menneske, sier Laila og smiler.

HUN NIKKER UMERKELIG til de godt voksne damene og mennene som har sitt faste lunsjbord på kafeen vi sitter. De nikket først. Anerkjennende. Flere av dem er statistisk sett i nærkontakt med et menneske som er dementsyk. 10.000 rammes hvert eneste år i Norge. Det rammer også mange pårørende. Antallet er økende fordi det blir flere og flere eldre. De aller fleste er over 65 år. Men noen får demens i ung alder. Jan Henry er en av dem.

DIAGNOSEN GA FORKLARING på noen rare og merkelige hendelser. Episoder som Laila i begynnelsen overså, og dessuten tilla Jan Henrys distré vesen. Som når den ihuga TIL-fansen begeistret jublet når motstanderen fikk mål, fordi han ikke klarte å skille mellom de to lagene. Når handleposen inneholdt gulrøtter og epler, mens det sto knekkebrød og ost på handlelappen. Når han ikke greide å holde styr på de enkleste tall.

Folk i Tromsø reagerte mer og mer. No-fish Olsen var en offentlig person, alle visste hvem den tidligere fiskeriministeren var. Stygge rykter begynte å spre seg.

Til slutt tok det nygift paret sammen beslutningen om å gå ut offentlig: Jan Henry er syk. Han lider av en hjernesykdom. Han har alzheimer. Det er tragisk, men ikke skammelig.

TO ÅR SENERE; lørdagskveld i vinterkalde februar 2010. Hjemme rundt spisebordet sitter Laila og Jan Henry sammen med gode venner og familie. God mat som Laila har stelt i stand. Samtalen går. Litt sang. Og diskusjoner, for det er en livlig gjeng med tydelig uttalte meninger. Argumentasjonen blir mer intens og stemmene høyere. Brått vil ikke Jan Henry mer. Det blir stressende. Han blir urolig og vil bort og ut. Da henter Laila ham inn igjen. Varsomt setter de seg, holder hverandre i hendene. Måten de setter seg ned på, er sammen på, er full av kjærlighet for hverandre.

Hennes gode venninne blir beveget av det hun ser.

– Da gikk det opp for meg; tenk at jeg måtte bli nesten 60 år før jeg fikk se den kjærligheten. Og se den lykkelige følelsen Laila bærer i seg, som gjør at hun makter å gi, sier Margot.

– FÅ DISKUSJONER er så viktige at det ikke er mulig å vise storsinn, sier Laila. Hun skjønner at det er vanskelig å forstå for andre at nettopp hun i diskusjoner gir seg så ofte og lett. Men behovet for å markere meninger er mindre viktig enn å ha gode stunder. Skape dem og skjerme roen. Nyte Jan Henrys hengivenhet som er så stor, og bare blir større. Hvem vet hvor lenge den vil være så målrettet og varm?

Men dette er en ny erfaring som har vokst fram i en overveldende ny livs­situasjon.

– Jeg har ikke sett på meg selv som en omsorgsfull person. Men noe er forandret. Av og til er ikke seier det viktigste, sier Laila.

HUN VET IKKE HVOR LENGE de kan bo sammen som nå. På dagtid følger hjemmesykepleien opp Jan Henry. Resten av døgnet er hun alene og støtter seg på familie og venner som stiller opp når hun jobber kveld eller drar bort. Det er ikke så ofte lenger.

– Jeg vet ikke hva som er rett. Det er stunder da jeg vil gi opp. Enhver må kjenne etter selv, og det er mange ting som spiller inn.

Hun peker på at det er mange som gjør tilsvarende valg. Som fortsetter å elske selv om sykdommen er ubønnhørlig.

– Er du ikke redd for hva folk sier om deg?

– Nei, hva skulle jeg være redd for? Jeg har ikke noe å skjule. Jeg er den jeg er og vil ikke bli noe annet eller større.

DET ER IKKE BARE lunsjgjengen på kafeen som har reagert positivt på Lailas åpenhet. Hun har fått mange positive henvendelser fra mennesker i hele landet. Folk som ikke lenger blir så flaue når ektefellen eller vennen oppfører seg rart, som nå tør å si at han eller hun er syk. Men også fra par som har lest boka som en kjærlighetshistorie. Ett par har flyttet sammen igjen etter to års brudd; de lærte å vise mer storsinn overfor hverandre.

Kanskje er det riktig som noen mener; at Laila ikke ante konsekvensene da hun gikk ut mot demens­tabuet.

Men så har hun alltid vært god til ikke å ta problemene på forskudd.

– Ting løser seg underveis. Og oppleves annerledes når man kommer til et nytt vendepunkt. Jeg lurte på hvordan det skulle bli når han ikke kunne kle seg selv. Men så kommer tida, og så har jeg vent meg til det. Det er helt andre ting som teller; viktigst er de gode stundene.

Alder: 53 år

Sivil status: Gift med tidligere fiskeri­minister Jan Henry T. Olsen

Yrke: Journalist/vaktsjef NRK Tromsø

Aktuell: Boka «Skynd deg å elske»

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy