Ansikt til ansikt med entusiasten

Kunstnere. Funksjonshemmede. Syke. Fattige. Med nærgående linse ønsker fotograf Morten Krogvold å fange menneskeverdet hos dem han portretterer. Intet mindre.

2009012308553720131216082838

HVER GANG jeg ser Morten Krogvold, blir jeg like overrasket over hvor liten og spinkel han er. Kroppen hans er som i helspenn, og han står nærmest og tripper. Det er som om bøtter av energi er lagret i denne mannen, enda så mye han allerede har øst av den. Men altså – liten og spinkel. Til han begynner å snakke. Plutselig blir han «høy og mørk», holder blikket ditt, intenst til stede. Snakker som en foss, men ikke om hva som helst. Du pjatter ikke med Morten Krogvold. Han snakker moral. Verdier. Forpliktelse. Respekt. Etikk. Han blir jevnlig invitert av nærings­livet til å utfordre dem på nettopp disse temaene.

MORTEN KROGVOLD er kjent for sitt sosiale engasjement. Han har ­fotografert kvinner i Afrika, brystkreft­opererte, sykehushverdag, fattige og funksjonshemmede.

– Du blir ofte kritisert for å lage estetikk ut av nød og elendighet? Forskjønner du virkeligheten med bildene dine?

– Anklagen om estetikk er helt ­legitim. Men jeg kommer til å lage enda mer estetikk, lage enda vakrere bilder. Møtet med Afrika ble en vekker for meg. 99 prosent av bildene fra dette kontinentet er sjokkbilder. Men Afrika er så mye mer enn det. Det er tro på en framtid. Det er smil, venn­lighet og latter. Jeg opplever en fantastisk verdighet hos disse menneskene. Fattigdom, ja, men hva er det de er fattige på? På mange måter tror jeg det kan være verre å være fattig i Norge. Er du fattig i Bangladesh, er

du i samme båt som millioner andre. Er du 14 år og uten råd til mobil­telefon i Norge, er du sosialt ekskludert.

– Vi lever i verdens rikeste land, det flyter av melk og honning, og avisene syder av misnøye, misnøye og mis­nøye. Vi har ikke lenger et livsprosjekt eller et samfunnsprosjekt. Vi trenger en visjon, ivrer Krogvold.

DA HAN STARTET arbeidet med bildene av funksjonshemmede mennesker til boka «Folk» for et par år siden, var Krogvold overbevist om at han ikke hadde noen fordommer.

– Under et møte ga jeg dem visittkortet mitt. Det første de spurte om var hvorfor jeg ikke også hadde det i blindeskrift. Om hvorfor jeg var villig til å ekskludere en hel gruppe mennesker. Tanken hadde ikke en gang streifet meg.

Hele prosjektet «Folk» var å ikke framstille de funksjonshemmede som ofre, de skulle presenteres på egne premisser. De blir først ofre når samfunnet ikke tar hensyn til deres annerledeshet. Det største komplimentet du kan gi mennesker er at du ser dem, insisterer Krogvold.

– Arbeidsgivere ser ikke sine med­arbeidere. Mange får aldri noen positiv feedback. Å bli sett, betyr også å bli stilt krav til, understreker Krogvold.

Han er overbevist om at den største ulykke som kan ramme et menneske, er å ikke få jobbe når du er i stand til det. Samtidig etterlyser han en større arbeidsmoral hos dem som er i jobb. Selv har han ikke avlyst en jobbavtale på tretti år.

– Det er et stort fokus på jeg-et i dag og lite på hva du kan gjøre for din arbeidsplass, sier Krogvold.

FOTOGRAFEN Morten Krogvold er best kjent som portrettør og har deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland. Han har gitt ut rundt tjue bøker og holdt fotowork-shops med til sammen mer enn 3000 deltakere. De siste par årene har han også hatt en egen intervjuserie på NRK, «Ansikt til ansikt», der han møter kjente personer som har våget, som ikke har stagnert.

– Foto handler ikke bare om kamera. Den menneskelige prosessen er viktigst. Empati, timing, hvor langt kan du gå. De beste fotografene er de som har våget, de modige, med menneskekunnskap nok til å drepe livsløgnen. Mitt prosjekt er å gjøre disse prosessene allmenne, sier Krogvold.

Og nettopp denne allmenngjør­ingen og omgjøringen av skapende prosesser til allmennmenneskelige livstemaer er fotograf Krogvolds varemerke.

MORTEN KROGVOLD har hatt sin dose livsutfordringer. Som barn lå han over to år på sykehus og fikk motta besøk en gang i uken. Han hadde en hofteskade og måtte holde sengen.

– Jeg kunne ikke lese før jeg var ni år. I stedet så jeg på bilder. Jeg elsket å studere bøkene far hadde fra krigen. Og så hørte jeg på radio. Hørte på Claes Gill og Arnulf Øverland. Fikk en dragning mot det som var annerledes. Jeg visste tidlig at jeg måtte gjøre noe skapende. Brødrene mine hadde mørkerom, og dermed var det gjort.

Krogvold viste tidlig evne til målrettethet. Da han kom ut fra sykehuset, gikk han på krykker. Beina var som pipestilker. Men fotball skulle han spille. Guttungen lagde pasninger mens han klorte seg fast på krykkene. Morten bestemte seg for at innen et år skulle han være kaptein på fotballaget. Det ble han. Og evnen til å fokusere har han beholdt.

– Jeg holder på med mitt livsprosjekt og er kresen på tiden min. Min drivkraft er gløden – det at jeg aldri blir fornøyd, at jeg aldri kommer i mål, men alltid ser nye muligheter, sier Krogvold.

MENNESKER som kjenner ham godt, er enige om én ting: Krogvold er et praktisk rotehue. Flere ganger er vi blitt fortalt historien om den gangen noen skulle hjelpe til med å legge varmekabler i mørkerommet hans. Morten ble sendt ut for å skaffe hønsenetting. I sin totale rådløshet ringte han til Norske Eggsentraler.

Og så er han visstnok det snilleste mennesket i to sko. Men snille mennesker kan også lett bli konfliktsky. Og Morten vil være venner med alle hele tiden, han skyr ubehagelige konfrontasjoner. Det er viktig å være sjenerøs mot sine medmennesker, sier Morten selv.

Det er et stort alvor over Morten Krogvold, uten at han virker verken tung eller trist. Energien hans er av det lette slaget. Humoren og ironien er aldri langt unna. Han er et oppkomme av historier og anekdoter som kan understreke det han vil si. Som når han forteller om brannen hos naboen i kunstnerboligene på Bøler i sommer:

– Vi stod hele naboskapet utenfor

og fulgte slukningsarbeidet. Alt gikk på skinner. Brannfolkene gjorde en kjempeinnsats, slangene var lange nok, det var nok vann, folkene var topptrente til fingerspissene. Da hørte jeg plutselig den ene naboen juble av full hals: Jeg vil betale restskatten min I DAG!! Morten slår ut med armene så studiolampen nesten velter.

– Hva livet har lært meg? At vi må skru på «på-knappen» for å ha det bra. Jeg orker ikke sløvheten, likegyldig­heten. Samfunnet må bli mye bedre til å få folk til å blomstre, til å strekke seg. Det vakreste jeg ser er et men-neske i dyp konsentrasjon. Selv er han velsignet med en energi og en takk­nemlighet for å gå rundt her på jorda.

– Jeg har lest mye om hjernen, slike egenskaper er visst tretti prosent genetikk.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy