Sandra Lillebø, Fagbladet

Debatten om heldagsskolen går for fullt i Norge. Mange politikere håper at lengre skoledager skal jevne ut forskjellene, blant annet fordi en større del av barnas hverdag blir formet av den offentlige skolen, og i mindre grad av de ulike hjemmene.

I Frankrike har lange skoledager vært virkeligheten i generasjoner. Men har det ført til større utjevning?

Påtakelig stillhet Vi går opp de rødmalte trappene i École élémentaire Alphonse Baudin i Paris. Lite vitner om bråk eller konsentrasjonsvansker. Stillheten som regjerer er tvert imot påtakelig, med tanke på de mange smårollingene som befinner seg bak dørene. Det er først idet vi svinger inn i korridoren som ligger på vår høyre side, og nærmer oss døren med det lille vinduet, at vi hører en mannsrøst. Den tilhører Nicolas Fédélich, i ferd med å diktere dagens setninger til de 22 åtte- og niåringene han er klassestyrer for.

Skolens rektor, Flora Battestini, har fulgt oss helt fram. Hun åpner døra for oss, og idet vi går inn, reiser ungene seg straks og står helt stille ved pultene sine – nesten.

Klokka er ni, og skoledagen er en halv time gammel.

– Vi pleier å starte dagen med diktat, forklarer Fédélich, mens han går rundt i klasserommet og dikterer ord, delsetninger og setninger.

«I dag.» «Får vi besøk.» «Av norske journalister.»

Ressurssterke barn Timen etter står matte på programmet. Oppgavene er kompliserte, og både journalist og fotograf har problemer med flere av dem. Er dette virkelig nivået franske åtteåringer pleier å ha?

– Dette er veldig ressurssterke barn, forklarer Fédélich.

– Foreldrene har som regel gode jobber – de er leger, ingeniører og liknende – og har derfor gode inntekter. Det at ungene får med seg en stor kulturell kapital hjemmefra, gjør selvfølgelig jobben min mye enklere. I denne klassen holder vi et nivå som andre først begynner på når de går i sjuende eller åttende.

Velstående bohemer Vi befinner oss i nabolaget til «les bourgeois-bohèmes» – de velstående bohemene – i Paris' 11. distrikt. Her er elevene dobbelt privilegerte. I tillegg til at de fleste kommer fra middelklassefamilier, vedtok regjeringen for noen år tilbake at hovedstaden skulle være utstillingsvindu for Frankrikes «eksellense», og fostre elever som kunne fronte republikken på best mulig måte. Denne satsingen har flere fordeler. Blant annet har Paris-skolene universitetsutdannede gym- og musikklærere, mens det i andre deler av landet er grunnskolelærerne selv som står for denne spesialiserte undervisningen.

– Så det er ikke bare elevene som nyter godt av pengene, sier Fédélich. – Også for lærerne er det langt mer behagelig.

Skoledagen begynner klokken 8.30, og den første pausen er ikke før klokken er over ti. Den dagen Fagbladet er på besøk, ser det likevel ikke ut til at noen av barna har problemer med å holde konsentrasjonen oppe i morgentimene, og det er læreren som må minne ungene på at friminuttet har begynt for ti minutter siden.

– Vi får ta det igjen, smiler Fédélich.

Skoledag fra åtte til seks Den franske skolemodellen er internasjonalt anerkjent for sitt høye kunnskapsnivå, som mange mener henger sammen med lange skoledager og høyt arbeidspress. Karakterene gjør sitt inntog i første klasse, og de som ikke har oppnådd kunnskapskravene innen skoleårets utgang, risikerer å måtte gå en klasse om igjen.

En vanlig skoledag for franske barn begynner halv ni, og varer til halv fem. I tillegg går mange på ulike skolefritidsordninger og leksehjelp før og etter ordinær skoletid. Det er slett ikke uvanlig at smårollinger på seks år er på skolen fra åtte om morgenen til seks om kvelden.

Bra for de som har det bra Nå er friminuttet over, og klassen deles i to. Halvparten skal jobbe med historie, mens vi blir med den andre delen av klassen, og gymlærer Laurence Bagnost, inn i idrettshallen som ligger i bygget ved siden av skolen.

– Akkurat på denne skolen er det veldig bra for ungene, sier Bagnost. Av erfaring vet hun at det ikke er tilfelle alle steder.

– Ungene på denne skolen takler de lange dagene bra fordi de har et godt og variert tilbud, sier Bagnost, og legger til: – I tillegg spiser og sover de godt hjemme, slik at de er i form til skoledagen. Men slik er det ikke for alle, sier hun med ettertrykk, og viser til at de elevene som sliter med ustabile hjemmeforhold får ekstra problemer med å følge med gjennom de lange dagene. Derfor blir det ekstra viktig at skolen kan sørge for at elevenes primære behov blir dekket gjennom de lange dagene.

Kantine – nesten for alle Klokken tolv, når gymtimen er over, er det tid for to timer lunsjpause. I Fédélichs klasse spiser de fleste barna i kantinen, mens andre blir hentet hjem av foreldre eller besteforeldre, eventuelt av en au-pair.

Samtlige franske skoler, fra barnehagenivå til videregående, har kantineordning for elevene. Den er ikke gratis, men foreldrebetalingen blir beregnet ut fra familiens inntekter. De som tjener mest, betaler nesten full pris, mens de fattigste kun betaler en liten egenandel. Men da Bagnost tidligere jobbet i et fattigere område utenfor Paris, opplevde hun at barn likevel gikk sultne hele dagen fordi foreldrene ikke hadde råd til å være med på kantineordningen.

– For noen familier utgjør 30 euro (220 kroner) en stor del av månedsbudsjettet, sier hun.

– Et politisk prosjekt – Heldagsskolen i Norge er mer et politisk enn et faglig prosjekt, sier professor Thomas Nordahl. Han mener at heldagsskolen ikke er noen garanti verken for sosial utjevning eller mer kunnskap.

– Det er lite forskning som tyder på at et heltidstilbud i skolens regi vil gjøre noen forskjell når det gjelder læringsutbytte, sier Thomas Nordahl til Fagbladet. Nordahl er professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark, og står sammen med Nova-forsker Cay Gjerustad bak rapporten om heldagsskolen fra 2005.

Rapporten ble laget på oppdrag fra Utdanningsdepartementet, og skulle gå gjennom det som fantes av norsk og internasjonal forskning om heldagsskolen. Forskerne var spesielt opptatt av om heldagsskolen kan bidra til å løse de utfordringene norsk skole står overfor når det gjelder sosial ulikhet og læringsresultater. Blant annet sammenliknet de antall undervisningstimer med resultatene fra de såkalte Pisa-undersøkelsene for å se om flere timer ga bedre læring. Og konklusjonen var slett ikke så entydig som mange politikere kanskje hadde håpet på.

Allmenne endringer ikke nok – Det finnes lite forskning som klart kan dokumentere at heldagsskole, leksehjelp, større variasjon av aktiviteter og så videre i seg selv bidrar til å redusere forskjellene mellom de ulike gruppenes læringsutbytte, sier Nordahl, og fortsetter:

– Sannsynligvis vil det tvert imot være nødvendig med mer selektive tiltak rettet mot spesifikke grupper, enn allmenne endringer i skolen.

Nordahl ser også flere betenkeligheter ved heldagsskolen.

– Med lengre skoledager vil vi frata foreldrene noe innflytelse over barnas oppdragelse og læring. En annen ting er at det kan være sånn at ulike foreldre vil tolke tilbudet på forskjellig måte. Mens foreldre med høy utdanning kan tenke at de uansett må hjelpe barna sine fram i skolesystemet, kan andre grupper tolke det som om det offentlige har tatt over og at de kan ta det med ro. Dermed kan man få helt motsatte resultater av det som var intensjonen.

Innholdet viktigst Nordahl mener også at vi må ta inn over oss at det er mange barn og unge som har store problemer med skolen – de opplever liten mestring, eller kan være isolerte og ensomme.

– Spørsmålet er om de får det bedre ved å være flere timer i skolen. Etisk kan det være problematisk, sier han, før han avslutter:

– All forskning tyder på at det er innholdet i skolen som teller. Antall timer eller bygninger er underordnet i den sammenhengen. Derfor er det er viktig at vi får en diskusjon om hva heldagsskolen skal være, og at vi ikke bare plusser på timer på den skolen vi har fra før.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSKKO