Sidsel Hjelme, Fagbladet

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Konge, ler Laurits og lener seg tilbake i en omfangsrik stressless. I hjørnestua i Kirkegata i Ålesund flommer lyset inn, fra verandaen kan han kaste stein i Borgundfjorden som blinker nedenfor huset, og byens signaturfjell, Sukkertoppen, kneiser stolt i bakgrunnen.

– Dette er drømmeleiligheten, slår den unge barne- og ungdomsarbeideren fast.

Fjern drøm

Boligdrømmen har mange ganger virket fjern. Allerede i 2007, da Laurits fikk fagbrevet i hånda, startet jakten på egen bolig. Hybelboeren var klar for noe større. Og en stekeovn.

– Da jeg første gang tok kontakt med banken, sa de at jeg med min lønn maks kunne låne en drøy million, men at jeg først måtte bygge meg opp en egenkapital på 200.000 kroner.

– Så jeg gikk i gang. Sparte 10.000 kroner i måneden, og kikket på leiligheter. Jeg bodde på en hybel på 20 kvadratmeter som jeg betalte 3000 i måneden for. Jeg levde veldig sparsommelig – bortsett fra noen fotballturer for å se favorittlaget Tottenham Hotspur, da, legger han til med et smil.

Urettferdig for de unge

Etter mange budrunder og like mange skuffelser, måtte Laurits bytte bank for å komme i mål. Med ny bank og en litt større låneramme ble det leilighet. Nå kan han lene seg tilbake og nyte boligdrømmen, men er kritisk til at politikerne har latt boligprisene galoppere uten regulering.

– Mitt råd til alle unge er å spare, ellers er det umulig for lavlønnede og single å komme inn på markedet. Mange får hjelp fra foreldrene, men det gjør det enda verre for dem som ikke har foreldre i ryggen. At andre får hjelp, presser prisene opp,

– Jeg vet ikke hva som burde vært gjort, men politikerne burde ta tak i dette, mener Laurits.

Politikerne må på banen

Ola Harald Svenning, leder i Fagforbundet Ungdom, mener også at politikerne må på banen i boligpolitikken.

– Markedet kan aldri fordele rettferdig. Bare de som har mye penger fra før, tjener på høye boligpriser. Altfor lenge har boligutviklinga ligget i hendene til markedet og spekulantene. Norge har i dag et av verdens mest liberale boligmarkeder.

Utestengt fra boligfesten

Anslagsvis 150.000 personer regnes som vanskeligstilte på boligmarkedet, det vil si at de ikke har mulighet til å skaffe seg en tilfredsstillende bolig på egen hånd. 6100 av disse er bostedsløse, hovedtyngden av dem sliter med rus eller har psykiske problemer.

For mange av de vanskeligstilte vil det være en fordel å eie framfor å leie bolig. Dette gjelder særlig for personer med stabil, om enn lav inntekt, påpeker et regjeringsoppnevnt utvalg i 2011 (NOU 2011:15).

Dagens leiemarked kan forsterke problemene for vanskeligstilte. For mange vil boligeie derfor være både et bedre og rimeligere alternativ, heter det i utredningen. Mer fleksibel bruk av startlån, boligtilskudd og tapsfond vil gi både økonomiske og sosiale gevinster for den enkelte, for det offentlige og for samfunnet som helhet.

Staten subsidierte låntakerne

Tidene har forandret seg siden Marit Aasestrand kunne sette nøkkelen i døra og flytte inn i eget hus i 1975. Hun var 22 år, gravid med barn nummer to, og den unge familien kunne nå boltre seg på 98 kvadratmeter pluss en hel underetasje med disponible rom, en romslig hage og utsikt til fjell og fjord. Alt finansiert av Husbanken.

At de bygget hus, var ingen sensasjon for et ungt par på den tida. Husbanken var sikrere enn banken med lave renter og tilgjengelig for alle – et ledd i den statlige boligpolitikken.

– Huset kostet 220.000 kroner, ganske nøyaktig det firedobbelte av det mannen min tjente. Selv var jeg ikke i jobb på det tidspunktet. Og alt var lån, forteller Marit.

Fagbrev ga bedre lønn og lån

Siden skilsmissen for sju år siden har Marit bodd alene i det solgule huset på Åsestranda, ti minutters kjøretur fra Ålesund sentrum. Som omsorgsarbeider i Ålesund kommune tjente hun 369.300 i året. Hun trengte 1,2 millioner i lån for å løse ut eksmannen. Men hva ville banken si?

– Jeg var fast bestemt på å bli boende her, og valgte ikke å tenke på om jeg kunne greie det økonomisk. Banken sa ja med en gang, sier Marit og lener seg fornøyd tilbake i stolen i den romslige stua.

Det var ingen selvfølge at hun som har jobbet deltid i kommunen mesteparten av sitt yrkesaktive liv, skulle klare det. Men lønna fikk et løft da hun etter mange år som ufaglært tok fagbrev for noen år siden.

– Jeg tviler på at jeg ville greid å beholde huset hvis jeg ikke hadde hatt fagbrev.

Ingen smalhans

– Hva har du måttet knipe inn på etter at du ble alene med huset og stort lån?

– Jeg kniper ikke på noen ting. Jeg reiser og kjøper det jeg har lyst til.

Utleieleiligheten i kjelleren betaler mesteparten av huslånet, og jeg har aldri hatt så mye penger mellom hendene som jeg har hatt etter at jeg ble alene.

– Folk spør meg hva jeg skal med det store huset, men jeg svarer at jeg har lyst til å bo her, ikke i en liten leilighet. Og dessuten: Jeg bor så billig her at jeg ikke har råd til å selge.

Vi bruker ikke mer penger på bolig

De siste ti årene har boligprisene i Norge økt med i gjennomsnitt 100 prosent, mens inntektene har økt med ca 50 prosent. Likevel har de fleste ikke fått høyere boutgifter, viser beregninger som ble gjort til Rom for alle (NOU 2011:15).

Dette skyldes i hovedsak de lave rentene de siste årene. Utviklingen i boligpriser, renter og inntekt gjør at gjennomsnittskostnaden for å betjene boliglånet er omtrent den samme i dag som for ti år siden.

Men hva om renta stiger? Både Norges Bank og flere økonomer har uttrykt bekymring over at mange har ekstremt høy gjeld, og kan få problemer om renta øker.

Husbanken har forandret seg

Husbanklånet som Marit og hennes daværende mann kunne lene seg på i 1975, er ikke lenger tilgjengelig for norske nybyggere i etableringsfasen.

Fram til 1990-tallet var Husbanken klippen for norske boligkjøpere, men etter hvert som tilgangen på ordinære banklån ble bedre, ble Husbankens rolle forandret. I stedet for gunstige lån uten behovsprøving ble det innført målrettede tilskuddsordninger.

Husbanklån gis nå først og fremst til dem som ikke kan skaffe seg bolig på egen hånd, og for første­gangskjøpere kan startlån fullfinansiere boligkjøp for dem som ikke har egenkapital.

Startlån utenfor rekkevidde

For Laurits var ikke startlån et alternativ.

– Som barne- og ungdomsarbeider har jeg for høy lønn og for høy egenkapital til å få et slikt lån i Ålesund.

Etter fire års smalhans og sparing, hadde Laurits bygd seg opp en egenkapital på 400.000 kroner. Dermed hadde han fortsatt 100.000 igjen til innredning og møbler etter at leiligheten var betalt.

I markedets vold

I prinsippet er Husbanken fortsatt regjeringens viktigste redskap for å gjennomføre den statlige boligpolitikken. Problemet er at det knapt har eksistert noen boligpolitikk i Norge på 30 år, mener Fagforbundet Ungdom.

– Uavhengig av om vi har hatt røde eller blå regjeringer, har boligmarkedet vært overlatt i markedets vold, sier Ola Harald Svenning. Han mener at regjeringens boligmelding som ble lagt fram i mars, er et skritt i riktig retning.

– Det er gledelig å se at regjeringa tar ansvar for å få en skakkjørt boligpolitikk på rett spor, at de vil bruke fordelingspolitikken til å gi alle muligheter på boligmarkedet.

Svenning mener at Husbankens bostøtte er et godt redskap, men inntektsgrensa for bostøtten må heves og lånerammene må økes for startlån.

Lav inntekt og utenfor arbeidslivet. Tre av fire av de vanskeligstilte på boligmarkedet har vedvarende lav inntekt, og nesten halvparten av dem er uten lønnet arbeid. Andelen som jobber deltid, er ikke høyere blant dem som er vanskeligstilte enn i befolkningen for øvrig.

Aleneboende Over halvparten av de vanskeligstilte bor alene. Andelen er høyere blant de yngste aleneboende (18–44 år) enn blant de eldre.

Leietakere Det er en klar sammenheng mellom inntekt og om man eier eller leier bolig. Jo høyere inntekt, jo vanligere er det å eie egen bolig. På samme måte er det mer sannsynlig at folk leier når de har lav inntekt. Nær 60 prosent av de vanskeligstilte leier, mens i befolkningen for øvrig er det bare 18 prosent som leier bolig.

Innvandrere Personer med bakgrunn fra Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika utgjør fire prosent av befolkningen. Likevel er nesten en av fire vanskeligstilte på boligmarkedet personer med bakgrunn fra disse områdene. Innvandreres inntektsfattigdom reduseres betraktelig med økt botid i Norge.

Oslos innbyggere Selv om presset på boligmarkedet i Oslo er større enn i landet for øvrig, er ikke dette avgjørende for at hovedstadens innbyggere er overrepresentert blant de vanskeligstilte. Hovedårsaken er at Oslo har større andel aleneboende og høyere andel innvandrere.

– Lånet er behovsprøvd og kan gis til unge i etableringsfasen, barnefamilier, enslige, funksjonshemmede, flyktninger og andre økonomisk vanske­ligstilte.

– Lånet ytes av Husbanken, men søknadene behandles og innvilges av kommunene.

– Antall innvilgede startlån i fjor: 12.512 (4894 fullfinansiering).

– Gjennomsnittlig lånebeløp: 561.740 kroner.

– Kommunenes vilkår og kriterier for tildeling av startlån er svært ulik. Dagens Næringsliv dokumenterte tidligere i år at over halvparten av dem som mottar startlån, tjener over 400.000 kroner.

– Kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) har varslet en gjennomgang av kommunenes praksis for å sikre at lånene gis til dem de var ment for, nemlig de vanskeligstilte.