Brennende engasjert

– Jeg er en glødende motstander av å privatisere de offentlige tjenestene. Få med det: glødende motstander!

2011061612521520131216162427

per.flakstad@fagforbundet.no

Åge Aleksandersen sluttet i skolekorpset fordi dirigenten sa han var umusikalsk.

I stedet kjøpte den unge poden seg en gitar og begynte å etterlikne rockeriffene han hørte på Radio Lux.

Resten er kjent for de fleste. Åge har holdt det gående i over 40 år som artist, med over halvannen million solgte plater bak seg. Etter hvert som karrieren tok av, kan det tenkes at det satt en gammel korpsdirigent i Namsos med noen ord i hukommelsen som han gjerne skulle ha bitt i seg...

Klassereisen har vært lang, fra mobbeoffer av taterslekt på 50-tallet, til hele Norges Åge etter sangen «Lys og varme» i 1984.

Men han glemmer ikke hvor han kommer fra. Når Åge Aleksandersen snakker politikk, er det med ståsted hos fagbevegelsen og dem som gjennom flere generasjoner har kjempet fram de rettighetene som vanlige arbeidsfolk har i dag.

Han kan få «mord i blikket» når Frps kulturpolitikk eller Høyres og NHOs privatiseringskampanje er tema.

– Jeg blir sjokkert når Frp-ere påstår at vi som jobber med kultur får støtte til langt oppover ørene. Det er en virkelighet jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, sier artisten som lenge busset land og strand rundt med Prudence og spilte for knapper og glansbilder, mens plateselskap og bakmenn satt igjen med pengene.

– Vi jobbet på «Ola-saga» i Namsos mellom turneene, for vi måtte jo ha noe å leve av. En av gutta i bandet kuttet av seg en finger – tidene var annerledes den gangen. Dette var jo noen år før arbeidsmiljøloven og HMS og sånt som har gjort arbeidslivet tryggere og bedre, sier han.

For omtrent et år siden ble han syk og havnet på sykehus. Hva som feilte ham, får vi ikke vite, det er en privatsak mellom Åge, familien hans og legen. Men han forteller gjerne om hvordan han opplevde det offentlige, norske helsevesenet:

– Pleierne, de som i hovedsak hadde den menneskelige kontakten med pasientene, var ut til fingerspissene profesjonelle og dyktige. Samtidig hadde de en menneskelighet og en omsorg for hver enkelt som du bare må bli rørt av.

– Og slik var de mot alle!

– Jeg vil gjerne bidra, både som samfunnsborger og som artist, til at vi skal fortsette å ha et slikt helsevesen i Norge. Det er så lett å glemme at den velferden vi har felles, kan smuldre bort og forsvinne hvis vi ikke passer på den, sier han.

– Derfor er jeg intenst imot å privatisere de offentlige tjenestene som sørger for at vi alle blir behandlet likt uansett hvem vi er og hvor mye penger vi har.

Og derfor har det vært lett for Åge å stå for det politiske innholdet når han i høst reiser rundt på Fagforbundets arrangementer i forbindelse med valgkampen.

På høstens turné kommer han til å ha med seg mange gode hjelpere som har reist rundt med bandet i flere år. Turnéarbeidet er tøft og intenst, og med mange lange dager. Men de holder trofast ut fordi de blir veldig skikkelig behandlet.

– Når jeg sier at jeg er et fellesskapsmenneske, så må jeg jo leve som jeg lærer. Vi har en klar policy om at alle på turneen skal behandles likt. Når musikerne tar fly, så gjør resten av crewet det også. Alle spiser den samme maten, og vi bor på de samme hotellene. Når vi er ute på turné, blir vi som et lite minisamfunn som må takle alt som kan skje, fra fødsler til samlivsbrudd og dødsfall i nær familie. Vi er etter hvert blitt en fin gjeng der folk tar godt vare på hverandre, sier han.

Gitaren han kommer til å bruke mest på scenen i høst, en trehvit Telecaster fra 1963, har en egen liten historie som starter på en turné tilbake i 1985. Ifølge Åge spilte de 39 konserter i strekk, 36 av dem i storm!

– Vi hadde med en ung gutt i crewet som hadde ansvar for gitarene mine. Han var enestående flink og ansvarsfull, og jeg var så fornøyd med jobben at han fikk den ene gitaren min etter siste konsert, forteller Åge.

I vinter, mens Åge og bandet jobbet med den siste plata «Furet værbitt», dukket det opp en kar i studio: «Jeg har tatt vare på gitaren din i 25 år, og nå skal du få den igjen,» sa han.

– Den hadde hengt på veggen i et studio i Oslo og ble brukt av ulike musikere. Mange ville kjøpe den, men de fikk beskjed om at den ikke var til salgs fordi den skulle «hjem» igjen.

Sangen «Lys og varme» gjorde Åge til allemannseie og et slags nasjonalt ikon. Sangen lever på en måte sitt eget liv, og blir brukt til alt fra barnedåp til begravelser.

– Populariteten førte til at jeg mistet grepet en liten stund, og fant meg selv på premiére­fester og annet som jeg ikke føler meg bekvem med. Det ble rett og slett for mye, men jeg klarte etter en stund å sette foten ned og karre meg ned på et nivå som liknet et normalt liv igjen, forteller han.

– Jeg ble flink til å si nei!

– Jeg er i den heldige posisjonen at jeg kan si det. Veldig mange artister og kulturarbeidere har ikke den muligheten. Frp-ere og andre som påstår at kultur er gjennomsponset av det offentlige, skulle bare ha visst hva enkelte må si ja til for å ha til strømregninger og pålegg på maten, freser han.

Når han snakker om seg selv, er han rolig og litt tilbakelent. Når han snakker politikk, kvesses blikket, han lener seg forover og gestikulerer engasjert. Når han snakker om «Maria Magdalena», en av sangene på sin siste plate, gnir han hånda ofte mot kinnet og en liten antydning til rødfarge brer seg ut fra øyekrokene.

Nå er det følelsesmennesket, faren og beste­faren som forteller den triste historien om to unge prostituerte han traff en vinterkveld i Oslo.

– Det er helt forferdelig når dette blir den eneste måten å forsørge seg selv og familien på. Når du hører slike historier, forstår du fullt ut hvor kolossalt rike det store flertallet av nordmenn er, og hvor fattige mange er andre steder, sier han stille.

Åge er ikke bare opptatt av forholdene i Norge, men også ute i verden. Han samarbeider med Fagforbundet om transport av palestinske barn til og fra kulturskolen i Ramallah på Vestbredden, og da han fikk LOs hederspris i 2009, valgte han å bruke alle pengene på et kulturstipend til talentfulle unge musikere i Nicaragua der han tidligere har vært involvert i store solidaritetsprosjekter.

Både mennesket og artisten er avhengig av å skjerme privatlivet.

– Jeg lever i to ulike verdener. Den ene er en slags «Åge-verden», der alt er optimalisert for at turneen og de enkelte konsertene skal gå som planlagt. Tidsskjemaet skal holdes, gitarene stå i stativet sitt, lydsjekken er timet, og det er satt en tid til intervjuer før jeg skal på scenen.

– Det andre livet handler om å vaske terrassen, handle på butikken, dra på hytta eller på fisketur, leke med barnebarn... Kort sagt et liv slik som de fleste nordmenn lever det.

– Alt jeg skriver handler jo nettopp om det: Den fantastiske, jævlige, enkle, spennende, triste og kompliserte norske hverdagen.

– Hvis jeg distanserte meg fra den, ville jeg ikke ha noe å skrive om. Så enkelt er det, sier Åge.

Alder: 62

Sivilstatus: Gift, barn og barnebarn

Aktuell: Ga ut cd-en «Furet værbitt» i vår, og skal ha en valgkampturné i samarbeid med Fagforbundet i august og september.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy