Candido har 1500 kroner å leve for i måneden

DRØMMER OM FAST JOBB: Candido Silveiro har tatt bussertifikat, og drømmer om å få fast jobb som bussjåfør.

DRØMMER OM FAST JOBB: Candido Silveiro har tatt bussertifikat, og drømmer om å få fast jobb som bussjåfør.

Christian Vassdal

Han rømte fra massearbeidsledighet i Spania og søkte lykken i Norge. Nå jobber Candido Silveiro som renholder, men må stå i matkø på Fattighuset i Oslo hver fredag.

2015043012000020150430172747

Det nye prekariatet kalles de, arbeidsinnvandrerne som kommer til Norge for å skaffe seg jobb og inntekt. Her venter det nye arbeidslivet på dem – løsarbeiderlivet.

S panske Candido Silveiro er en av dem. Han kommer fra Valencia, men bor og jobber som renholder i Oslo. Han er en av mange tusen som hvert år kommer til Norge fra et kriserammet Sør- og Øst-Europa, hvor arbeidsløsheten er høy og lønna lav.

Det var i utgangspunktet ikke lett å komme i kontakt med en løsarbeider fra et annet land. Etter å ha kontaktet tillitsvalgte i fagbevegelsen og frivillige organisasjoner, ringt og besøkt folk, og lagt ut meldinger på facebook og twitter, treffer jeg til slutt tilfeldigvis Silveiro på arbeidssenteret til den veldedige organisasjonen Caritas. Arbeidssenteret holder åpent tre ganger i uka, og folk står i lang kø for å få hjelp med praktiske spørsmål, med juss og rettigheter, for å finne arbeidsgivere eller for å komme med på språkkurs. Silveiros høyeste ønske er å bli bussjåfør. Han har besøkt Nettbuss og spurt etter jobb.

Redd for negativ omtale

Candido Silveiro er et oppkomme av vennlighet på spansk, engelsk og litt norsk. Men å få være med ham på jobb er ikke helt enkelt. Allerede dagen etter ringer han og sier at det ikke går. Da vil han få sparken, har han blitt fortalt av sjefen. Jeg ringer til firmaet og forklarer at vi ikke har til hensikt å sette noen i dårlig lys, men fortelle om migranter til Norge, om deres ønsker og mål og om det nye arbeidslivet her til lands. Det ender med at vi får fotfølge Silveiro en dag på jobben hans.

– Nordmenn vasker ikke

Vanligvis begynner Candido Silveiro klokka seks om morgenen med å rengjøre Rema 1000. Men i dag starter arbeidsdagen i en kontorbygning i Oslo sentrum. Han låser seg inn et utall dører med inngangskort og inngangskoder. På vaskerommet finner han fram vasketralla, utallige mopper og en blå og grønn sprayflaske som han henger i buksa. Han tar på seg gummihansker.

Han går kjapt og metodisk til verks. Rom etter rom blir gjort rene. Gulv blir sprayet med vaskemiddel og deretter moppet. Til slutt tømmer han søpla.

De kontoransatte begynner å komme: Uformelt, men stilig kledt. Hvite og pene. De har det travelt, og er ikke interessert i Silveiro som raskt og effektivt dekker store arealer med moppen sin.

– Nordmenn vasker ikke gulv. Jeg har truffet flere hundre renholdere, men ingen av dem var norske. Nordmenn har utdannelse og snakker norsk. Derfor vasker de ikke, forklarer Candido.

Massearbeidsløshet blant unge

Før han kom til Norge, jobbet Candido Silveiro 16 år som rørlegger. På grunn av usikkerheten i bransjen tok han også bussertifikat. Men ingen av delene hjalp ham da massearbeidsløsheten slo inn i Spania i 2008. I dag er 57 prosent av landets unge arbeidsløse.

Silveiro er ikke kresen. Det har nøden lært ham. Han tar de jobbene han kan få. I praksis betyr det renhold. Han vasker matbutikker, postkontorer og andre kontorer. For å få innpass i bemanningfirmaet, søkte han ikke på en ledig jobb som var utlyst, slik nordmenn er vant til. Han ringte firmaet og la igjen cv-en sin. Deretter oppsøkte han dem jevnlig, sikkert ti ganger, forteller han. Etter fire måneder ringte firmaet og sa de mente han var en seriøs type og fortalte at han kunne få jobbe som renholder.

Bemanningsforetak er ettertraktet for arbeidsgivere. Silveiros arbeidsgiver er så populær at de har måttet gjøre seg mer utilgjengelige, og tar nå imot henvendelser bare via nettsida og e-post.

– I Spania er det helt umulig å finne en jobb. Mange av vennene mine hjemme er arbeidsløse, og de vil gjerne komme hit. Men jeg forteller dem at det ikke er lett her heller. Spesielt om de ikke snakker engelsk, sier Silveiro.

Usikkerhet, tvang og frykt

Arbeidsinnvandrerne klager bare unntaksvis på arbeidsforholdene. Heller ikke er de lette å organisere i fagbevegelsen. Livene deres er preget av usikkerhet. Hva skal de leve av? Hvor kan de bo? Har de råd til å betale de høye utgiftene her i et av verdens dyreste land?

Arbeidsinnvandrerne blir tvunget til å reise fra hjemlandet og bostedet sitt, vekk fra familie og venner. De fleste har munner å fø og lån å betale avdrag på. Livet er preget av frykt. Frykten for livet i et nytt land, for hvordan det går med barn og foreldre hjemme. Redselen for å bli sagt opp eller for ikke å finne en arbeidsgiver. Migranten vet at om han skaffer arbeidsgiveren bråk, får han sparken. Bak ham står det en kø av andre, som er desperate etter å ta over.

Mat fra suppekjøkkenet

Silveiro rengjør kontorbygget, fra åttende etasje og ned til inngangspartiet. Underveis bytter han mopper og heller vaskemiddel på gulvet fra en tom brusflaske. Når han er ferdig med en etasje, forsvinner han inn i heisen og dukker opp i etasjen under.

– Av og til har jeg vondt i korsryggen. All bøyingen tar på. Jeg skulle ønske jeg kunne trene på et treningsstudio, men det koster for mye.

Han leier en leilighet sammen med en venn fra Spania, som også arbeider som renholderr. De betaler 6000 kroner hver i måneden – 6000 av en månedslønn på 10.000. Så betaler han ca. 2500 i avdrag til banken hjemme i Valencia. Deretter sitter han igjen med 1500 kroner å leve for i måneden.

– Norge er et dyrt land. Du ser det sikkert ikke, som er vant til det, sier han.

For å overleve er Candido Silveiro nødt til å svelge stoltheten sin og oppsøke veldedige organisasjoner og suppekjøkkener. Hver fredag stiller han seg i matkøen utenfor fattighuset på Grønland. En gang i måneden oppsøker han Frelsesarmeen, som gir ham to poser med mat.

– Jeg savner fritid

Utenlandske arbeidsinnvandrere lever et liv som er forskjellig fra de fleste nordmenns. Mange av dem kommer fra land med høy arbeidsløshet. Han eller hun kjenner få eller ingen i Norge fra før; de snakker ikke språket og takker ja til de jobbene de kan få. Ikke sjelden blir de utnyttet, får ikke kontrakt, får ikke utbetalt lønn, må jobbe svart eller mange, lange timer om gangen.

– Jeg skulle ønske jeg hadde en fast fulltidsjobb. – Men firmaet sier de ikke har noe. I stedet ringer arbeidsgiveren meg plutselig og sier at nå må jeg jobbe. Jeg savner fritid. Jeg skulle ønske jeg kunne starte på morgenen og være ferdig på ettermiddagen, slik at jeg slapp å tenke mer på jobben, sier Candido Silveiro.

– Gi arbeidsinnvandrere opplæring i norsk

– Vi observerer at arbeidsinnvandrere tenker at de skal komme til Norge i en kort periode, men vi ser at mange blir værende, får barn og slår seg ned, forteller Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær i Caritas.

Den veldedige organisasjonen driver et arbeidssenter i Oslo for arbeidsinnvandrere.

Språk- og samfunnsopplæring

Generalsekretæren er opptatt av at Norge må ta i mot arbeidsinnvandrerne på en annen og mer gjestfri måte enn i dag.

– Om innvandrerne ikke kjenner norsk språk og samfunn, er de ikke i stand til å ivareta rettighetene sine godt nok. Regjeringen bør derfor gå inn for norskundervisning for arbeidsinnvandrere. Norskkunnskaper handler ikke bare om jobb, men også om samfunnsdeltakelse. Kjenner ikke innvandrerne til rettighetene sine, vil det gå ut over barna til arbeidsinnvandrerne som vokser opp her, mener Skretteberg.

Hun mener språk- og samfunnsfagopplæring ville være lønnsomt og gi Norge en bedre omstillingsevne. Skretteberg viser til eldreomsorgen som et område hvor flere hender trengs, men hvor forutsetningen for å få jobb er å beherske norsk.

Økt utnytting

Caritas har merket at antallet henvendelser om juridiske forhold har økt, og Skretteberg er bekymret for at dette betyr at flere blir utnyttet.

– Mange er redd for å miste jobben og tør ikke si fra. De bransjene hvor vi opplever at det er mest utnytting, er innenfor renhold, bilvask og i hotell- og restaurantbransjen.

Føler seg diskriminert fordi han er polakk

– Jeg er her på grunn av pengene. I Polen er det mange fattige, og bygningsarbeidere blir betalt latterlig lavt. Det er blitt vanlig for polakker å jobbe i utlandet.

Henryk Jatczak har kone og to jenter i Polen, men jobber som kontraktarbeider i Norge. Han er sementarbeider i et stort bemanningsbyrå i bygg- og anleggssektoren.

– Jeg savner familien

Ca. seks uker i året er han hjemme med familien: to uker i påska, to om sommeren og to i jula.

– Jeg savner dem hele tida, men noen må tjene penger til maten. I Polen er prisene på de fleste ting like høye som i Norge. Familien lever derfor helt vanlig og ikke noe spesielt bedre enn andre.

Sliter hardt for lønna

Henryk liker jobben sin. Han liker å se gulvet bli lagt og tenke at bygningen han reiser er den første etappen i en ny industri. Eller et hjem for noen. Og han er flink.

Men i vikarbyrået føler han seg bare som et nummer. Han er fast ansatt der, men får ikke betalt mellom oppdragene. Hver uke jobber han overtid, men først når han overstiger ni timers arbeidsdag eller 48 timers arbeidsuke, får han overtidsbetalt. Lønna i bemanningsbyrået er lavere enn de norske bygningsarbeidernes, som er fast tilsatt i andre firmaer.

– Føler meg som en b-borger

– Innimellom føler jeg meg som en slave. Da jeg var her i 2006, respekterte folk meg og behandlet meg som en jevnbyrdig. I dag føler jeg meg ofte annenrangs, som en b-borger. Kanskje er det fordi nordmenn tenker at de har mer penger enn oss østeuropeere, tenker han høyt.

– På forrige anlegg ønsket arbeiderne å ta en kaffepause, men da ga formannen oss beskjed om at det ikke gikk. Det kostet for mye. Men da norske og svenske arbeidere etter hvert dukket opp, tok de seg kaffepause på ettermiddagene, og ingen kommenterte det, forteller Henryk.

Ofte opplever Henryk og de andre polakkene å bli bedt om å ta de tyngste løftene, langt over 25 kilo.

– Siden vi bare er polakker, blir vi kommandert rundt på en helt annen måte enn de norske bygningsarbeiderne. Vi jobber hardere, til lavere lønn. Men det er lite vi får gjort med det, siden vi bare er kontraktarbeidere, sier Henryk Jatczak.

Dagens sosiale dumping er veldig alvorlig, mener Roy Pedersen, leder av LO i Oslo.

– Den norske modellen er i ferd med å knekke sammen. Den forvitrer på arbeidsplassene, ved at arbeidsgivere viser null respekt for tariffavtaler og tillitsvalgte, og den angripes av regjeringen og arbeidsgiverorganisasjonene, blant annet gjennom endringer i arbeidsmiljøloven.

Pedersen mener LO må ruste opp og jobbe mer helhetlig og felles.

– Vi bør legge vekt på at fagbevegelsen er for alle, også arbeidsinnvandrere. Vi trenger å styrke tillitsvalgte på arbeidsplassene. Videre viser konflikten rundt bryggesjauerne at LO må iverksette sympatiaksjoner, både for å få til og for å bevare tariffavtaler. Også andre forbund må være villige til å ta ut medlemmer i sympatistreik, mener Pedersen.

I tillegg må den politiske kampen skjerpes, påpeker han.

– Vi må gjøre noe med leiefirmaene, som undergraver normale ansettelsesforhold og oppsigelsesvernet. Og vi trenger en debatt i fagbevegelsen om vi kan fortsette med dagens uregulerte kapitalisme.

Økt arbeidsinnvandring fra spesielt østlige EU-land har ført til et stort tilfang av billig arbeidskraft. I 1993 var bare 7 prosent av det totale antallet innvandrere til Norge arbeidsinnvandrere – i 2010 var andelen
47 prosent. I 2011 økte antallet statsborgere fra EU-land med blant annet 11.500 polakker, 7500 litauere, 2800 svensker og 2000 latviere. I 2013 kom det 23.500 arbeidsinnvandrere til Norge.

Hva er prekariatet?

Begrepet prekariat er sammensatt av ordet prekær og proletariat. Prekariatet betegner de menneskene som tvinges til lavlønnede og midlertidige jobber med minimal jobbtrygghet.

Hotell, restaurant, handel, renhold, transport, bygg, vareproduksjon, omsorg, telefonsalg… Stadig flere sektorer benytter midlertidige ansettelser, vikarer, timeansatte, frilansere, deltidsarbeidere eller innhoppere. Arbeiderne har monotone eller slitsomme jobber de ikke har kontroll over eller kan avansere i. Jobbene er ikke langvarige nok til å skape en identitet, og det er vanskelig å protestere siden alle kan byttes ut.

I Japan er en tredel av den totale arbeidskraften midlertidig ansatte. I Spania gjelder det annenhver arbeidstaker. I Sør-Korea mer enn halvparten. De som jobber slik, danner grunnlaget for dagens nye sosiale underklasse.

Ofte er prekariatets folk migranter. De bytter timer mot penger; de har ingen yrkesstolthet og ingen trygghet. De veksler mellom arbeid og trygd, og ingen av delene er varig. Deres tilværelse er preget av jakten på inntekter, og derfor alltid prekær.

Prekariatets liv er utrygt og fylt av stress. Skillet mellom arbeid og fritid er opphevet, for du har aldri helt fri når du må jage etter jobb eller trygd. Fritida brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted der det er sesong- eller engasjementsarbeid å få.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy