Ingeborg Vigerust Rangul

ingeborg.rangul@fagforbundet.no

Mange festivaler holder på år etter år. Mørketidsfestivalen Polarjazz på Svalbard gikk av stabelen for 15. gang i februar. Den kom i stand ved en tilfeldighet. En hotelleier i Longyearbyen satt ved siden av fraktsjefen i et flyselskap på flyet opp til Svalbard. Den ene hadde interesse av å fylle hotellet i mørketida, og den andre med interesse av å fylle flyseter.

– En felles interesse for jazz fikk dem til å tenke på en festival. Og de fikk snøballen til å rulle, forteller festivalsjef for Polarjazz, Lasse Stener Hansen.

Festivalen startet som dugnad, og mange frivillige stiller opp hvert eneste år.

Øynene opp for festivaler

Tre av fire kommuner har en eller flere festivaler i løpet av året, og er et av de tydeligste eksemplene på møtet mellom ildsjeler og kommuner, viser en ny studie av festivaler og kommuner fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Festivalen er god markedsføring og et årlig høydepunkt for innbyggerne.

– Lokalstyret i Longyearbyen låner ut utstyr og kulturhuset uten kostnader for oss, og i tillegg bidrar det med støtte fra korkpengene, det vil si overskuddet fra polutsalget, forteller Lasse Stener Hansen.

Fra jazz til jazzalibier

På Svalbard arrangeres det også solfestuke, bluesfestival og kunstpause i tillegg til to maratonløp.

– Jazz er ikke det som trekker flest folk. Festivalen har dermed utviklet seg mer i retning av en musikkfestival hvor vi forsøker å blande inn jazzalibier, et ikke ukjent fenomen for jazzfestivaler landet over, sier festivalsjefen.

Lasse Stener Hansen sier at musikkfestivaler må ha sine trekkplastre, som igjen betyr større krav til scene, lyd og fasiliteter.

– Vi skulle gjerne rendyrket jazzen slik bluesfestivalen gjør med bluesen, men det er rett og slett ikke mulig. Her på Svalbard er det vanskelig å trekke folk fra et større geografisk område. Dermed har festivalen blitt mer kommersiell. Likevel har vi kunnet by på mange flotte artister og konserter opp gjennom årene, sier festivalsjefen.

Vokst seg store

Polarjazzens største utfordring har blitt formatet.

– Mye vil ha mer, og det er vel liten tvil om at Longyearbyens befolkning er bortskjemte på kulturopplevelser.

Lasse Stener Hansen sier det var enklere i starten da gode jazzartister stilte opp nesten gratis, og omsetningen var på 350.000 kroner for hele festivalen. I dag er den oppe i 1,3 millioner, og risikoen blir stadig større.

– SAS og Store Norske har støttet festivalen økonomisk i alle år. Det er de største bidragsyterne, og selv om mange mindre sponsorer i Longyearbyen og på fastlandet også betyr mye, så er vi avhengig av de to store for å kunne holde det gående i det formatet vi har nå.

Opplevelse å komme til Svalbard

– Festivalplanlegging er kontinuerlig arbeid, og i august og september blir de fleste artistkontraktene undertegnet. Det er heldigvis mange gode norske artister som gjerne vil holde konserter her, fordi de ønsker å oppleve Svalbard, sier Lasse Stener Hansen.

Mange av artistene reduserer sine honorarer, men vil til gjengjeld ha opplevelser som hundesledetur eller scootertur.

– Under mørketidsfestivalen i februar er det vanligvis ikke mange turister, så da er det enklere å kunne inngå slike avtaler. For dem er det verdt mye, for oss blir det billigere.

Et velsmurt maskineri

Styret har fordelt arbeidsoppgavene slik at én har ansvar for artistbookingen, én for økonomien, én for media og reklame og én for lokal organisering.

Nå har Polarjazz et lite og velsmurt maskineri, og de ansvarlige håper hvert år at de skal ha gjort en så god jobb at de også kan nyte festivalen. Det er premien for all jobbingen resten av året.

– De første årene gjorde styret alt selv, og vi fikk knapt oppleve en konsert fordi vi drev med alt fra sjauing og flytting av utstyr til billettsalg i døra. Med så mange arbeidsoppgaver under festivalen, klarte vi ikke å holde på folk i styret. Det ble for mye jobb og for lite moro. Styrevervet er tross alt ubetalt.

Vinn eller forsvinn

I dag leier de inn profesjonelle til rigging, bygging av scener, flytting av utstyr osv. De fleste av de store artistene har i tillegg med seg sine egne crew.

– Et gratisarbeidende og effektivt styre, mange frivillige og gode sponsorer gjør festivalen mulig å gjennomføre år etter år, sier sjefen for mørketidsfestivalen.

På festivalens første dag satt kveldens musikere og crew værfaste i Tromsø, men de festivalansvarlige lot seg ikke stresse. De har mye galgenhumor over at de er gale nok til å lage en festival på et sted hvor det så mange usikkerhetsfaktorer som de ikke kan gjøre noe med.

– Uttrykket «Man behøver ikke være gal for å drive med dette, men det hjelper godt hvis man er det,» gjelder nok for oss, sier Lasse Stener Hansen.