INGEBORG GJÆRUM

Nok er nok, mente bondelederne og brøt forhandlingene med de rødgrønne i årets landbruksoppgjør. De tok med seg koner (eller ektemenn), mødre og unger – med og uten odel – inn til Oslo og sa ifra: Det er så enkelt som at det må lønne seg å produsere mat.

«Velkommen til bords» kalte regjeringen stortingsmeldingen om landbruk som ble lagt fram like før jul, og som ble vedtatt i Stortinget i vår. Bøndene mente det var for lite på tallerkenen da regjeringen inviterte til forhandlingsbordet. Ambisjoner om økt norsk matproduksjon, og vyene om at jo flere vi blir, jo mer mat skal vi dyrke fram selv, syntes umulig å oppnå. Løftet om at inntektsmulighetene i landbruket skulle vokse, var ikke til å kjenne igjen da det ble snakk om kroner og øre.

«Jeg ønsker meg en bondegård med traktor og med plog,» sang vi på barneskolen. Jeg kommer fra Stange i Hedmark. Jeg har plukket stein og poteter for 50 kroner i timen på gårdene i nærheten, og husker følelsen av å gå der i åkeren og tenke på alt jeg kunne kjøpe hvis jeg plukket en time til, og kanskje enda en...?

Jeg har forbanna lukta av gjødsel om våren. Jeg har gått på en skole der vi i en alder av åtte år hadde landbrukspraksis – og fikk dyrke vårt eget korn som vi lagde mel og deretter flatbrød av, og som vi stolt kunne servere foreldrene våre med selvristet smør og egenprodusert ost.

Som femten–sekstenåringer ble vi alle sendt til gårdsbruk rundt omkring i landet for å være med på drifta – og vi fikk oppleve kalving, tramping av høy i siloen og råmelk­pannekaker til middag. Jeg har fått med meg respekten for bonden hjemmefra.

Jeg håper jeg ville vært opptatt av maten vår og hvor den kommer fra selv om jeg ikke hadde hatt en skolevei der vi kunne gå på ski over jordene vinterstid (det var den gangen det var virkelig mye snø om vinteren). For spørsmålet om hvor maten vi spiser kommer fra, hvor­dan den blir laget og hvordan den skal lages i framtida, er et av de viktigste spørsmålene i vår tid.

Diskusjonen om matproduksjon i Norge begrenser seg i stor grad til debatter om lavkarbo og hva vi bør putte på grillen. Det blir matkrise når det ikke er nok smør til små­kakene i førjulstida. Men matproblemene våre kan bli større enn som så etter hvert.

Selvfølgelig – som så ofte ellers – er det neppe vi i Norge som må gå sultne til sengs først, men å sikre mat nok og at den spres dit den trengs, er et felles ansvar heller ikke vi kan fraskrive oss. Allerede i dag er tallene svimlende: En milliard mennesker sulter; hver dag dør 20.000–30.000 mennesker av sult og sultrelaterte sykdommer, og av disse er 14.000 barn under fem år. Det er trist lesning, og det er et skremmende dårlig utgangspunkt for framtida.

Før jul passerte vi sju milliarder mennesker på jorda. Ved midten av dette århundret ligger vi an til å være ni milliarder, og anslagene tilsier at vi må øke matproduksjonen i verden med 70 prosent for å sikre mat til alle.

Det skal skje i ei tid der naturressurser er under press – enten de er over eller under vann – og der klimakrisa mange steder gjør det umulig å dyrke den samme maten som tidligere. Det betyr at vi må gjøre ting annerledes.

Fisker vi havet tomt nå, hvor skal vi da i framtida hente maten? Bygger vi ned matjorda vår med kjøpesentre og bilveier, hvor skal framtidas mat komme fra? Slipper vi oljeindustrien til i fødestua for den siste store torskebestanden i verden, som ligger på den smale sokkelen utenfor Lofoten, Vester­ålen og Senja, hvor skal vi da få torsk fra?

«Det er ofte en hyggelig sammenheng mellom mat som er i sesong, mat som har minst miljøbelastning, og det som smaker best,» skriver Marte – ei av Natur­vernforbundets lokale helter på sin blogg. Bosatt i Kristiansand har hun i hele mai kun spist mat fra Sørlandet; det samme gjorde hun en måned sist høst.

Den første dagen gikk det i vassgraut, blomkålsuppe og tomatsalat. Men som Marte skrev i bloggen sin: Herfra kunne det bare gå oppover. Og om det gjorde! Marte beskriver asparges, blåskjell, breiflabb og hønsefrikassé – og andre herligheter som smaker både for tunga og for miljøet.

Alle kan ikke leve kun på lokale ressurser. Alene kan vi ikke hindre sultkatastrofer – og selv med økt norsk matproduksjon, vil verdens matproblemer fremdeles være enorme. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke har ansvar eller at vi ikke kan bidra.

Som fagbevegelse og miljø­bevegelse kan vi delta i debatten. Som enkeltpersoner kan vi støtte opp om organisasjoner som jobber for en verden med færre sultne, og vi kan velge framtidsrettet og miljøvennlige varer når vi fyller handlekurven.

Før vi klager over dyr mat, kan vi minne oss selv om at mens besteforeldrene våre brukte 40 prosent av sin inntekt på mat, bruker vi i snitt 11–12 prosent – og at vi i dette landet tar oss råd til å kaste 500.000 tonn mat til en verdi av ti milliarder kroner hvert år.

Den største taperen i verden er kanskje småbonden i Mosambik eller et annet sted langt fra oss, som vi sjelden ser eller hører noe til, som produserer mat og som likevel er sulten. Jeg tror at om vi ikke hører på hva de som lager maten forteller oss, er det vi som til slutt kan sitte igjen med svarteper.