Den gode byen

Norske byer og tettsteder er utsatt for et økende press for å skape en god og bærekraftig byutvikling. Tendensen er helt entydig – byene vokser.

2013020812055420131214194922

I dag bor opp mot 80 prosent av oss i byer og på tettsteder, og tilflyttingen til de største byene er massiv. I Oslo er det snakk om en økning på rundt 212.000 innbyggere fram til 2040. Fra dagens ca. 620.000, vil hovedstaden altså få 832.000 innbyggere. I Bergen er tallene opp mot 160.000 nye innbyggere i 2040.

Med dette som utgangspunkt, er det helt klart at de enkelte bykommunene står overfor store utfordringer i årene framover. Hvordan vil disse bli taklet, og hva ligger til grunn for de valgene en kommune tar for å møte framtida?

For å svare på dette, kom regjeringen med sin aller første melding om nasjonal arkitekturpolitikk i august 2009. I denne står det: «Det er behov for en ny, helhetlig arki­tekturpolitikk. Bygninger, byer og tettsteder møter nye utfordringer knyttet til klimaendringer, vekst og transformasjon.»

Å bygge en ny bolig i dag er sterkt statlig regulert gjennom plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift. Men når det gjelder byutvikling og fortetting, som er store og tunge prosesser, er de enkelte kommunene i langt høyere grad overlatt til seg selv. Dermed vil den framtidige veksten i byer og tettsteder ofte være blant de største utfordringene i spørsmål knyttet til det offentliges og særlig kommunenes styring av utviklingen. Det offentliges rolle er å skape et godt rammeverk omkring utbyggingen, for deretter å kvalitetssikre de enkelte prosjektene ut ifra dette.

Kommunenes arealplaner har veldig gode intensjoner, og tar hånd om både utviklings-, miljø- og kulturelle verdier for et område. Men altfor ofte er disse planene under sterkt press fra utbyggerne, som i mange tilfeller får dispensasjon til å gjennomføre sine ønsker. Dette går altfor ofte på bekostning av for eksempel uterommets kvalitet. Dermed undergraver kommunene ofte sine egne arealplaner, som tar høyde for nettopp disse tingene.

Det er de enkelte politikerne som gir dispensasjonen. De er ikke alltid like flinke til å motstå utbyggernes krav, og går dermed ofte imot sin egen fagetat. Dette synliggjør utfordringer knyttet til manglende langsiktighet hos den politiske ledelsen.

Det er en kjensgjerning at kortsiktige mål ofte vinner over langsiktige. Vi kan trygt si at det i dag er markedskreftene og behovene i den delen av befolkningen som har stor kjøpekraft som – sammen med utbygger – i stor grad bestemmer hva som blir bygget, og til dels også hvor. Det reelle initiativet i byutviklingen ligger i dag hos de private utbyggerne, som i utstrakt grad søker profitt i sin virksomhet.

Alle har lik rett til byen, og det gjelder å sikre dette. Byen bør være en demokratisk plattform som ikke utelukker enkeltindivider eller grupper. Det er et poeng å få til en demografisk blanding av befolkningen som avspeiler samfunnet generelt. Her må de enkelte kommunene være på vakt, og ikke la det frie marked, og de som har råd, få førsterett.

Siden 90-tallet har begrepet New Public Management (NPM) vært et mantra i offentlig sektor. Men hvilken betydning har dette når vi skal planlegge vårt samfunn? Og hva har denne nyliberalismen gjort med vår måte å planlegge byer og tettsteder på?

Innenfor NPM er det en utbredt tanke at det frie markedet fint vil kunne styre utbyggingen av nye boliger siden denne igjen bestemmes av etterspørselen i markedet. Dette reiser spørsmålet om vi i dag egentlig planlegger for alle? Hva med de mange som ikke klarer å komme seg inn på boligmarkedet?

Resultatet av den politikken som blir ført, skaper i dag et klart klasseskille mellom dem som har og dem som ikke har egen bolig. Slik som utviklingen og presset på byene er i dag, og sannsynligvis kommer til å være i mange tiår fram i tida, er det viktig at det blir lagt en klar strategi for hvordan alle skal få et reelt botilbud, ellers ender vi fort opp med et A- og et B-lag.

Et godt virkemiddel for å skape den «gode byen» er at kommunene blir mer aktive når det gjelder strategiske oppkjøp av areal. Sammen med bruken av konkrete «utbyggingsavtaler», vil dette gi ekstra gode styringsmuligheter, ut over det som normalt ligger i planbestemmelser og i plan- og bygningsloven.

Ved å være proaktive, er kommunene i høyere grad med på å styre utviklingen. De kan også pålegge de private utbyggerne forpliktelser som gjør at også disse er med på at ta sin del av samfunnsansvaret, for eksempel for skoler, barnehager, gang- og sykkelveier, boligsammensetninger og grøntarealer. Samtidig kan det skapes en mer helhetlig samfunnsutvikling ved å gjøre grep som likestiller innbyggerne, uavhengig av sosial status og inntekt.

Skal vi som nasjon møte framtidas samfunnsmessige utfordringer, er den arkitekturpolitikken regjeringen har lagt fram, et godt skritt i riktig retning. Men for virkelig å komme i mål med å planlegge den «gode byen», kreves det en mer samkjørt innsats, og at det følger penger med.

Hva om det ble opprettet et nytt «Samfunnsdepartement» som kan stå sentralt i dette arbeidet, og som kan jobbe på tvers av forvaltningsgrensene?

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy