Sidsel Hjelme, Fagbladet

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Norskehavet ligger speilblankt, florlette makrellskyer leker med en vinterblek sol, og bare noen måkeskrik blander seg med lyden av dvaske bølgeskvulp mot den kritthvite sanden. I det hele tatt er det bedragersk vakkert her ytterst på nordspissen av Andøya denne marsdagen.

Men vi har stormværet og fyrverkeriet med oss. Line Tollefsen bor bare et steinkast fra storhavet, men er ikke skapt for slaraffenliv

i strandkanten. Fagforbundets nestleder i Nordland har hundre reisedager i året, og selv når hun er på Andenes, er hun sjelden å treffe hjemme.

– Jeg får så mye energi av å ha mye å gjøre, sier Line. Og hun har mer å gjøre enn de fleste. Med vervet som nestleder har hun allerede lange arbeidsdager. Når hun på toppen av dette er drillinstruktør og drilldommer på internasjonalt toppnivå, er det ikke til å forbauses over at hun bare har hatt én frisøndag siden jul.

– Hvis ungene har lyst til å trene, kunne jeg ha vært i idrettshallen 24 timer i døgnet, sju dager i uka. Jeg blir ikke sliten.

– I Fagforbundet er det mye av det samme. Så lenge det jeg gjør føles betydningsfullt og nødvendig, og jeg ser resultater. Hvis jeg møter motvilje, er det ikke så artig.

Det var kokk hun drømte om å bli. Og kokk ble hun. 20 år gammel flyttet hun fra fødebyen Harstad til Andenes for å begynne i ny jobb.

– Pappa kjørte meg hit, og samme kveld gikk jeg ned på Andenes helsesenter der jeg skulle jobbe. «Å, du er den nye sjefen!» sa de da jeg kom. Jeg hadde fått en kjøkkensjefstilling uten å vite det. Det var spesielt å være 20 år og skulle bygge opp autoritet i en jobb der jeg hadde ni ansatte på kjøkkenet, og vi skulle lage mat til over hundre personer.

Det verste med å flytte, var at Line da også måtte slutte som drillinstruktør i de tre korpsene hun var instruktør for. Men etter fire dager var hun i gang med lidenskapen på sitt nye hjemsted.

Drillkarrieren hadde startet allerede i første klasse. I burgunderrødt volangskjørt og ditto cape med hvitt silkefôr viste hun et intuitivt talent for å håndtere drillstaven.

– Jeg husker best det som gikk galt. Som under en kirkekonsert på mitt første korpsstevne. Vi hadde sittet oppe og prata skit og spist godteri hele natta. Under konserten skulle vi drilljentene stå oppstilt i timevis, så da svimte jeg av.

Siden besvimelsen har Lines drillkarriere skutt i været, og sluker i dag all fritida. I disse dager jobber hun med oppkjøringen til årets VM i Sveits, der 16-årige Mathias Eliassen – som hun er trener for – er storfavoritt til flere medaljer. Hennes eget drillkorps i Andenes skal også delta i konkurransen.

Når det gjelder drill, sparer hun verken utøverne eller seg selv.

– Det er råartig å pirke og plukke på utøverne. Se dem som sliter og sliter, og så, når de endelig får det til, står gledestårene i øynene deres. Og i mine også!

– Jeg henter mye motivasjon og overskudd fra å jobbe med et kunstnerisk uttrykk som drill. Når helga er over, er jeg klar til å ta de viktige kampene for Fagforbundet.

Temperamentet er Lines varemerke, også i rollen som tillitsvalgt. «Intens og engasjert» er en av merkelappene hun får fra kolleger. Og hun har ingen autoritetsangst, viker ikke tilbake for å si det hun mener.

– I Fagforbundet har jeg bestemt meg for at jeg er kompromissløs. Så får andre like eller ikke like det.

Engasjementet gjør at hun også blir misforstått:

– Jeg kan bli høyrøstet, snakke både på inn- og utpust, gestikulere. Jeg skjønner jo at noen kan oppleve meg som sint selv om jeg bare er engasjert. Det er noe jeg jobber med – å framstå som mer positiv.

På talerstolen er hun fryktløs og snakker gjerne foran en forsamling med 1000 mennesker uten å blunke.

– Jeg er nok mer redd for å dette i trappa enn for å stå på talerstolen, ler hun, men innrømmer samtidig at hun ikke alltid er like uredd. Som da hun var forlover i bestevenninnens bryllup, for eksempel:

– Det var en helt annen ramme, og jeg syntes det var helt forferdelig. Enkelte ganger skyr jeg å gå på talerstolen. Det skjer i sammenhenger der jeg ikke føler meg trygg, der jeg ikke har kontroll på situasjonen.

Innimellom kan hun også lukke seg helt mot omverdenen.

– Føler jeg at jeg ikke har kontroll, trekker jeg ned rullgardinen til jeg kjenner at jeg er klar. Til jeg har kontroll.

– Det som er vondt og ubehagelig, gjemmer jeg til kollega Tore eller til mamma.

«Line tar stor plass,» sier folk som kjenner henne godt – og de mener i overført betydning – i samtaler og diskusjoner. Men Line er stor og tar også plass i fysisk forstand.

– Av og til kan jeg glemme at jeg er stor, og det er bra. Men stort sett blir jeg minnet om det i alle sammenhenger. For eksempel når vi skal ha et arrangement, og det skal kjøpes inn t-skjorter eller joggedresser.

«Vi kjøper inn ekstra store størrelser også,» sier folk. Men det hjelper ikke. Større størrelser er ikke stort nok, jakka er to størrelser for liten uansett, og ikke noe særlig å gå rundt og representere i. Samtidig er det heller ikke ok å være den eneste som ikke har Fagforbundets klær på under slike arrangementer.

– Jeg registrerer at vi blir flere og flere som ikke får disse klærne på oss.

Slike situasjoner er likevel ikke de verste, mener Line:

– Det verste er når folk jeg omgir meg med gjør et problem av at jeg er stor. Som for eksempel da jeg sto på valg som opplæringsansvarlig og ble spurt om jeg hadde fysikk til å klare oppgaven.

Det syntes Line var både frekt og respektløst. Hun mener det er opp til henne selv å finne løsninger i hverdagen så jobben blir gjort.

– Når andre snakker om avstander som på 10–15 minutter i rask gange, må jeg finne andre måter å gjøre det på. Men det fins da drosjer, sier Line og rister litt oppgitt på hodet.

– Jeg vet jo at det ikke er sunt å være overvektig, men herregud...

I ti av sine fjorten år i arbeidslivet har Line vært tillitsvalgt på heltid.

– Å være på valg annethvert år, er tøft. Det er ingen selvfølge å få fornyet tillit Akkurat nå er jeg inne i den beste peri­oden. Jeg har jobbet meg inn i et nytt verv og er ikke på valg før neste år.

– Jeg har alltid paranoia foran valget: Har jeg gjort nok?

Da hun sto «på valg» som Årets nordlending tidligere i år, var det annerledes. Ros og godord strømmet inn både til juryen og til Lines egen innboks.

– Jeg fikk e-poster som var til å skrike av. I glede! Jeg må i hvert fall si at jeg ikke er fattig på skryt. «Du er så god, jeg tror kanskje du kan bli LO-leder,» var det en som sa. Da vet du at noen ser noe i deg. En positiv tilbakemelding slår i hjel hundre negative og tenner gnisten igjen.

Så legger hun til med et anstrøk av selvironi: – Kanskje folk tror jeg trenger mer ros fordi jeg er overvektig.