Linn Stalsberg

DET ER ÅLREIT å endelig tone politisk flagg, sier det nye Ap-medlemmet fornøyd.

Det høres på lyden at jeg er en fremmed når Fagbladet inntar Olympiatoppens lokaler på Sognsvann i Oslo. Ankommet i sorte sko som klikker når man går, er jeg en underlig frem­toning blant alle som langer ut i myke joggesko og fiffige fargerike treningsklær. Om Fagbladet er på bortebane, er Marit Breivik på hjemmebane. Vi hører henne ikke før hun plutselig står der. Joggesko lager ikke lyd.

Breivik, i dag coach for lagspill hos Olympiatoppen, nylig avgått super­trener og håndballsjef, med nye mål å treffe til høsten: Nemlig å vinne valget for de rødgrønne.

DET USNOBBETE antrekket gjenspeiler seg raskt i samtalen. Verdens mest suksessrike håndballtrener har intet behov for å være primadonna, selv om hun bærer flere titler; årets trener, årets trønder, i tillegg til 13 grupper på Facebook bare laget for å hylle henne. I år ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Men har hun fått griller i hodet av den grunn? Å nei. Du kan kanskje ta dama ut av Nord-Trøndelag, men du kan ikke ta Nord-Trøndelag ut av dama. Hun står støtt på grasrota.

Det er noen ord Marit Breivik bruker mye: Team. Diskusjon. Jobbe sammen.

– Det er viktig at dette med inkludering ikke bare blir en selskapslek, der alle beslutninger egentlig er tatt på forhånd. Hver og en i teamet må tas på alvor og involveres i beslutninger.

– Er det vanskelig å beholde autoriteten når man legger opp til en så stor grad av involvering?

– Nei. Jeg bidrar med min kompetanse og er synlig på beslutninger. Jeg viser vei og stikker ikke av når vi møter motgang eller når noen har det vanskelig. Dette er ikke flat struktur. Det er ingen tvil om hvor hovedansvaret ligger.

LAGSPILLIDRETT, som håndball eller politikk, betyr at mange skal lykkes sammen, og Breivik avslører at det nok kan være fristende for noen å sluntre unna når mange andre på laget er veldig gode. Da, sier Breivik, må man fokusere på motivasjon og energistyring.

– Energistyring?

– Ja, man må bruke energi på det som gagner saken. Får du i tillegg urealistiske forventninger, kan dette få deg ut av balanse. Prestasjonsangst er lammende, sier Marit.

– Vet du selv noe om akkurat det?

– Ja, absolutt. Både da jeg var student, spiller og senere trener har jeg følt på dette. Også i dag tar jeg på meg oppgaver der jeg plutselig kan kjenne på denne følelsen.

– Som da du sa ja til å tale på Arbeiderpartiets landsmøte i april?

– He-he, ja akkurat. Da tenkte jeg «Gurimeg, var det nå virkelig nødvendig å si ja til dette?»

DET BLE AP på den tidligere kommunestyrerepresentanten for SV i Levanger.

– Hva fikk deg til å forlate SV og innta Ap?

– På lokalplan hadde SV en fantastisk gruppe. Men jeg opplever at Ap har større gjennomslagskraft nasjonalt. Dessuten har jeg alltid vært tilhenger av EU. På 80-tallet syntes jeg dessuten SV ble snevre, ja nærmest idrettsfiendtlige, særlig når det gjaldt toppidrett, sier Breivik.

– Hva ville du gjort dersom du fikk en dag som idrettsminister?

– Jeg ville stimulert barne- og ungdomsidretten. Det er altfor få skolerte trenere, og mye dårlig utstyr og fasiliteter. Jeg ville rettet fokus på masseidretten, mange unge har det ikke godt der, og velger å slutte.

– Blir du kan hende vår nye idrettsminister etter valget?

Marit ler ikke. Marit ler ofte.

– Jeg er overbevist om at man må gå gradene for å få en toppjobb i politikken. Det er helt utopisk for meg å ta stilling til dette. Mi framtid i politikken er å bidra internt i Arbeiderpartiet.

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet ønsker seg det som næringslivet for lengst har døpt «Marit-effekten».

HJEMME I VASSDALEN i Levanger ble det raskt oppdaget at Marit var et håndballtalent. Kanskje ikke helt tilfeldig idrettsvalg siden faren byttet jobb fra melkebilsjåfør til vaktmester i idrettshallen.

– Var du en ledertype som barn?

– Jeg har ingen følelse av det. Men andre har sagt det, sier Marit, som tidlig fikk sans for diskusjonsglade trenere, slik hun selv er blitt.

– Det er nesten forunderlig at du som er så fellesskapsorientert føler deg hjemme i en så konkurranse­drevet arena som idretten er: For her skapes jo også tapere?

– Klart det kan være et personlig nederlag og for eksempel ikke kvalifisere seg til et lag. Men spillere er hele mennesker, man kan ikke tufte selvbildet på idrettsprestasjoner.

– Men nettopp det er det vel mange som gjør?

– Ja, dessverre. Og dette skjer helt sikkert også i politikken.

– Har du selv klart å være et helt menneske og ikke bare leve for håndballen?

Lang latter.

– Vel. Jeg er i mitt andre ekteskap.

Breivik har vært pinlig nøye med å skille privatliv og håndball etter at hun flyttet sammen med Håndballforbundets tidligere generalsekretær, Niels Hertzberg i 1996, og giftet seg med ham året etter.

AT MARIT ER KVINNE og topptrener har ikke gått norsk presse hus forbi. Fra den digitale avis-arkivskuffen formelig tyter det ut reportasjer og kronikker fra to tiår som omhandler dette sjokkerende faktum.

– Altså, å ha en såkalt kvinnelig lederstil betyr ikke å være ettergivende, sier Marit, og noe sier oss at hun har sagt denne setningen tusen ganger før.

Så sent som i 1995 skrev sportsjournalistene at hun tok «tøffe avgjørelser», men «på kvinners vis».

I dag er Marit lite opptatt av kjønn. Det er individets egenskaper som gjør henne nysgjerrig.

– Det at jeg følger opp hver enkelt spiller handler mer om mitt menneskesyn enn at jeg er kvinne. Jeg har også møtt menn som er fantastiske inkluderingsvillige trenere.

– Kunne du like gjerne trent et herrelag i håndball som et damelag?

– Det er ingen grunn til at jeg ikke kunne det. Jeg kunne trent flere mannlige elitelag om jeg hadde villet.

Det fins sikkert dem som etter pris på at hun i stedet velger å trimme den politiske eliten før kampen som kommer til høsten.