JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Ett øyeblikk er nok

Hjelpepleier Dagny Gjøse er livsvarig ufør etter en løfte­ulykke på jobb. Men hun får ingen yrkesskadeerstatning. Staten mener det er en skade hun må regne med fordi hun jobber i helsevesenet. Nå tar Fagforbundet saken til Høyesterett.

2008112112274320131216074614

Gjøse ble skadet i løpet av noen helt bestemte minutter i september 2005, mens hun løftet en pasient. Nav har avslått søknaden om yrkesskadeerstatning. Nå prøves saken for retten. Jeg følger med i Gulating lagmannsrett i Stavanger – som skal avgjøre Dagnys framtid.

88 prosent går til menn

Kvinner i omsorgsyrker får sjelden yrkesskadeerstatning. Selv om all statistikk viser at så mange som åtte av ti i omsorgsyrker blir uføretrygdet. Bare to av ti makter å stå i jobben til de blir pensjonister.

Normalt arbeidspress, mener staten.

Faktisk går 88 prosent av all yrkesskadeerstatning til menn.

En rørlegger som forløfter seg fikk erstatning fordi han ble overrasket over at rørene var lengre enn han regnet med. Asfaltarbeideren får erstatning når musklene er ødelagt etter bruk av vibrerende maskiner.

Hjelpende hånd

Tilbake til septembernatten 2005. Inne på Rovikheimen sykehjem i Sandnes kommune går Dagny nattevakt – alene med 19 pasienter. De aller fleste er demente.

Dette kan hjelpepleier Dagny. Hun har jobbet i 25 år, uten en skade. Hun elsker jobben sin. Hun har mange vakre minner.

Til tider er jobben tøff; når hun er alene med døende. Når hun må beinfly hele vakta for å trøste og stelle sine demente pasienter. Pasienter som er din og min mor, far, tante eller venn.

Morgenstellet er slitsomt, men det pleier å gå greit. For de hjelper hverandre på tvers av avdelingene.

Rødt lys

Men denne vakta er uvanlig. De gamle ringer i ett, ringer fordi de trenger noe eller noen. Både på de andre avdelingene og på Dagnys. Samtidig.

Ekstra ille er fru X. Hun vil stadig ut av senga hele natta igjennom – hun har glemt at hun ikke lenger er i stand til å stå. Kommer hun seg ut av senga, så faller hun om. Men det skjønner hun ikke – for hun husker det ikke. Dagny bekymrer seg for at fru X igjen skal brekke beina. For å sikre henne, har Dagny festet snora i pyjamasen hennes. Og fordi fru X er ekstremt urolig og våken det meste av natta, må

Dagny stadig løpe og roe henne ned.

Dagny er uvanlig sliten når klokka nærmer seg 6.00, og hun skal ta fatt på morgenrunden og være ekstrahjelp med fru B på den andre avdelingen. Fru B må man være minst to om.

Rettssal 3 Stavanger 2008

Jeg ser igjen på Dagny Gjøse der hun sitter alene i vitneboksen. Foreløpig helt taus. Hun er en kvinne av få ord og små fakter. Hun har gruet seg til dette øyeblikket.

– Jeg er så redd for at jeg sier noe uklart, at de ikke skjønner det.

Hun har aldri satt sine bein i en rettssal. Hun har villet trekke seg mange ganger. Hun vil helst ha fred.

– Jeg står løpet ut fordi jeg ikke syns staten skal gjøre sånn – ikke mot noen.

Hun trodde at når alle parter er enig om at hennes skade skjedde akutt i det spesielle løftet, så ville hun få yrkesskadeerstatning. Men det fikk hun ikke.

– Jeg må jo prøve, for jeg kan jo ikke leve av 66 prosent av lønna i 60 prosent stilling. I hvert fall ikke nå som jeg har så store medisinske utgifter, sier Dagny.

Nattvakt på hell

Tilbake til natta i 2005. Dagny kikker inn til fru X, som stadig vil krype ut av senga. Hun er fortsatt våken og urolig. Dagny klapper hånda hennes og sier «du må prøve å sove litt nå». Så småspringer hun ned korridoren, låser inne sine pasienter og krysser gangen over til avdeling rød. Og inn til fru B. Der står sykepleieren klar til å sette avføringsmidlet.

Men fru B må snus over på siden først.

En tanke går til fru X, med en liten bønn om at hun ikke tenker seg ut av senga igjen.

Fru B er enorm

Fru B er enorm. Den største pasienten noen har sett på sykehjemmet. Minst 120 kilo. Noen vitner mener hun er mye mer. Hun har en dobbel rullestol. Fru B er lam i hele venstre side.

Hun bor i sitt lille rom med den store sykesenga midt blant de store møblene sine; skjenken, bordet, skapet – alle tingene hun er glad i. Men rommet er lite. Det er trangt for pleierne å snu fru B. Hun fyller hele senga og er trill rund, og nesten umulig å nå over. Særlig fordi sengegjerdet må stå oppe. Pleierne er redd hun skal falle ut hvis det ikke står oppe. Sengegjerdet hindrer Dagny i å løfte på en god måte.

Forkjært

I tillegg er noe er galt med løftekladden og sklilakenet. Uten at de ligger riktig er det vanskelig å snu pasientene. Fru B er umulig å snu. Både sykepleier og Dagny merker at noe ligger feil og retter opp det gale utgangspunktet – nærmest i en og samme bevegelse som de skyver og velter fru B over på siden.

Og da skjer det. Øyeblikket som skader Dagny for resten av livet. En lynskarp smerte, som ikke likner på noe hun har kjent.

Men hun slipper ikke. Hun kan ikke – det kan skade både pasienten og kollegaen. Så Dagny holder det fatale øyeblikket det tar å bli ufør.

Og gir fra seg et smerteskrik.

Det er sykepleieren vitne til.

Rettssal 3 Stavanger 2008

– Jeg så på ansiktet hennes at det gikk galt. Jeg hørte det på Dagnys stemme, forteller sykepleier Oddny Osberg fra vitneboksen.

Retten tror henne. Likevel sitter vi her og piner Dagny i hennes smertehelvete.

Her i rettssalen handler det kun om ett spørsmål; har hun hatt en «usedvanlig påkjenning eller belastning som ligger utenfor arbeidets alminnelige ramme eller har oppstått under spesielt vanskelige arbeidsforhold som i seg selv er forbundet med skaderisiko».

Ja, mener Fagforbundets advokat Anne-Gry Rønning-Aaby, som i tre år har anket Dagnys historie gjennom Trygderetten og nå videre til lagmannsretten.

Tøff takling – alvorlig skade

Dagnys advokat viser til dommen der en håndballspiller ble taklet tøft og hardt skadet – hun fikk erstatning. Ifølge dommen var skadene så alvorlige at det viser at taklingen må ha vært en ekstra belastning.

Det må da også gjelde Dagny. Skaden er svært alvorlig. Arret som går på tvers foran på halsen er det synlige tegnet på den kritiske operasjonen hun måtte ta. Legen ringte henne den søndagskvelden for tre år siden og sa hun måtte operere umiddelbart mandag morgen. Likevel var det for sent. Skadene er uopprettelige.

Overrasket kokk fikk

Advokaten forsetter med å vise til kokken som løftet 10 kilo egg forkjært, fordi noen var knust og hadde festet seg i skaphylla – han fikk også erstatning. For det var jo overraskende at eggene satt fast.

Dagny lytter til disse avgjørelsene om andres liv, og jeg kjenner at håpet på hennes vegne stiger. Hun ble jo overrasket over at løftekladd og ­ski­laken lå skjevt. Det må jo være like uventet som at noen egg var knust i brettene?

Dom i Stavanger 2008

Men Dagny får ikke medhold. Dom­merne er enige om at Dagny ble skadet på jobb. Men de syns ikke hennes arbeidsulykke faller inn under loven. De støtter staten i at dette er en normal nattvakt. Dagny har valgt å jobbe som hjelpepleier, da står hun i en risikojobb der det er påregnelig med skader.

Et bittelite lyspunkt er at en dommer tar dissens, men det hjelper ikke Dagny. Nå ligger hennes håp i at Høyesterett tar saken. Hvis hun orker mer da.

Slik er det når lovverket er tilpasset arbeidsulykker på mannlige arbeidsplasser.

Ble du overrasket? Beklager, men slik er likhet for loven i Norge anno 2008.

Enda et offentlig utvalg konkluderer med at menn tar kaka – og at det er vanskelig å dokumentere kvinners yrkesskader. Det er blåkopi av hva et annet utvalg sa for ti år siden.

Ekspertutvalget påpeker i NOU: 2008:11 at 88 prosent av yrkesskade­erstatningene går til menn. Likevel mener utvalget at lista ikke er en systematisk diskriminering av kvinners arbeidsforhold og sykdommer. De skriver at denne skjevdelingen «...har ikke etter vår oppfatning noe med kjønnsdiskriminering å gjøre, men er et uttrykk for manglende dokumentasjon for årsakssammenheng i en del typiske kvinne­yrker».

Utvalget har vurdert saken og «... ikke funnet å kunne anbefale at nakke- og ryggsykdommer inkluderes...» Det er tydeligvis mye vanskeligere å dokumentere kvinners arbeidsskader og sykdommer enn menns. Derfor foreslår utvalget at det bør vurderes.

Så da går det kanskje ti år til?

Alt henger sammen med alt. Særlig med kvinner. Og ikke minst mot kvinner. Nesten 90 prosent av all yrkesskadeerstatning går til menn. Sånn må det fortsette, for hvis kvinner også skal få erstatning, så blir det for dyrt for staten.

Loven om yrkesskadeerstatning bygger på menns skade- og sykdomshistorie fra industrien. Kvinner som jobber i tunge yrker innen helse- og omsorg, er ekskludert fra ordningen. Den gjelder rett og slett ikke for dem.

En kokk som løfter 10 kg egg forkjært, får erstatning fordi noen egg var knust. Ikke til forkleinelse for kokken. Løfter man forkjært i arbeidstiden, så er det godt at det fins et sikkerhetsnett.

Men det må da også gjelde for kvinner? Det må være noe feil når hjelpepleier Dagny Gjøs etter et løft blir ufør for resten av livet – men ikke får erstatning. Selv om både Nav og lagretten er enig om at det skjedde i akkurat det akutte øyeblikket da hun løftet en pasient på over 120 kilo.

I perioden 2000–2006 meldte indu­strien om drøyt 4500 skader, mens helse- og omsorgssektoren meldte fra om nesten 5100 yrkesskader. Likevel fikk 111 menn godkjent yrkessykdom, mens det bare var 18 kvinner som fikk godkjenning.

Finansnæringens hovedorganisasjon (FNH) regnet ut at det i 2007 ble utbetalt omkring fem milliarder kroner i yrkes­skadeerstatning. I april sa adm.dir. Arne Skauge i FHN til Aftenposten at dersom belastingslidelser tas med, så vil utbetalingene øke til nesten det dobbelte.

Det kommer ikke som en bombe. Når 90 prosent av utbetalingene går til menn, så må utbetalingene dobles hvis kvinner skal få del i dette velferdsgodet.

Men opplysningen overrasker tydeligvis staten. Det er rett og slett for dyrt å ta innover seg at kvinnene er i arbeidslivet. Det er best å lukke øynene og håpe det går over. Det gjorde det statlig oppnevnte utvalget for ti år siden. Nå har et nytt utvalg tydd til samme løsning.

Fagforbundet protesterer kraftig.

Fagforbundet nekter dessuten å støtte endringer i yrkesskadeloven før belastingslidelser er tatt med.

Belastingslidelser gir normalt ikke rett til erstatning. Unntak er gjort for «sykdommer i armer og hender som er forårsaket av vibrasjoner fra arbeids­maskiner og verktøy». Det vil si at en asfaltarbeider får erstatning etter år med vibrerende maskiner, mens en hjelpepleier ikke får etter år med løft av pasienter.

Og som sagt; alt henger sammen med alt.

Innen helse- og omsorgsyrker avslutter åtte av ti kvinner arbeidslivet som uføre – ikke som vanlige alderspensjonister. En slik statistikk ville blitt kalt uverdig hvis det gjaldt mannsyrker.

Samfunnet har sørget for regler som skyver syke og skadede yrkeskvinner ut av arbeidslivet med 60 prosent av lønna – for det betyr det å komme på uføretrygd.

Men det opprører ikke staten, selv om den er fryktelig opptatt med å utrede ulikhet. Bare konklusjonene ikke koster noe.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy