Per Christian Selmer-Anderssen

tips@fagbladet.no

– Der henger Tofte, sier Hans-Christian Gabrielsen og peker på et oljemaleri med røde fabrikkpiper i et vannspeil.

Det lukter piperøyk og gammelt treverk. Selv om det neppe er tent opp et nikotinprodukt siden Yngve Haagensens tid, er det som om tobakken har blitt igjen i veggene. I snart to år har dette vært Hans-Christian Gabrielsens kontor.

Han har en naturlig autoritet, sier folk. Ikke bare fordi han rager 1.95 meter over bakken (én centimeter lavere enn Roar Flåthen red.anm.), men også fordi han har bakgrunn fra gølvet på et nå nedlagt industrieventyr.

Året etter at bildet ble malt, i 1984, gikk den 17 år gamle prosessoperatørlærlingen Hans-Christian Gabrielsen fra Slemmestad inn på cellulosefabrikken for aller første gang. Arbeidsklærne måtte han hente på fagforeningskontoret. Her var solidariteten like selvfølgelig som cellulosen. Gabrielsen ble på sin post inntil han som 28-åring ble tillitsvalgt på heltid.

«Hans-Christian Gabrielsen kan bli Norges mektigste mann,» stod det i Aftenposten dagen før Gabrielsen skulle velges under LO-kongressen i 2017. Økonomikommentator Ola Storeng var begeistret. «Fagforeningsledere kan raskt bli motstandere av forandring og forsvarere av status quo. Derfor var det bemerkelsesverdig, ikke minst i et år hvor populismen står sterkt, hvordan Gabrielsen omfavnet fremskrittet,» skrev Bernhus. Han spekulerte videre om Gabrielsen kunne sitte i tre perioder og dermed overleve en rekke norske statsministere. Dagen etter ble Gabrielsen valgt uten motkandidater.

– Er det en motsetning mellom å være teknologioptimist og LO-leder?

Svaret fra sofaen på Youngstorget kommer kjapt og kontant.

– Nei! Norsk fagbevegelse har fra Konrad Nordahls tid heiet på å bruke ny teknologi. Det øker verdiskapningen og produktiviteten.

Ifølge en OECD-rapport fra i fjor er Norge det landet i vesten som er minst utsatt for robotisering. Ulike undersøkelser blant arbeidstakere viser ulik grad av frykt for at robotene skal ta over arbeidsplasser, og det forstyrrer ikke nattesøvnen til LO-lederen heller. Historien er nemlig full av eksempler på folk som har mistet arbeidsoppgaver, men også at nye yrker har kommet til, takket være ny teknologi.

– Se på rustbeltet i USA, der store deler av bilindustrien er utkonkurrert. Mange er blitt arbeidsledige. Men det er nettopp fordi de ikke har vært tidlig ute med ny teknologi. Derfor er det så avgjørende viktig at vi satser på etter- og videreutdanning, og får på plass en kompetansereform slik at folk har den kompetansen som skal til i møte med ny teknologi.

Det var en dag på slutten av 70-tallet at Hans-Christian Gabrielsen møtte mannen i sitt liv. Frank Zappa.

– Moren min var Elvisfan, mens faren min likte klassisk. Hun hadde kjøpt noe ræl av en LP-plate til meg: Smokey Greatest Hits. Men så var jeg på besøk hos et vennepar av familien, og jeg fant en LP med en fyr med masse hår og skjegg. Apostrophe. Det var kult altså. Fantastisk skive.

Siden har det vært de to. Sammen på gutterommet i kjelleren med trommesettet som 12-åring. Sammen i Drammenshallen og Skedsmohallen som 14-, 16- og 21-åring, da Zappa var på Norgesturne.

Selv hadde han etter sigende 13 trommer på gutterommet. Han tar fortsatt oppdrag i lokalmiljøet som trommeslager.

– Du må konse noe jævlig. Og så må du lytte hele tiden. Det er jo nettopp det samspill består av. Du tømmer hjernen for alt annet. Det er en helt fantastisk mentaltrening.

Han har to trommestikker av typen Promark 2A på kontoret. Det er ingen gimmick. Gabrielsen bruker dem stadig til å tromme løs på sakspapirene.

– Trommene er din skitur?

– Ja, det kan du godt si!

Det er en av disse kalde vinterdagene der man trenger all den kaffen man kan få. På Stortinget har den ferske flertallsregjeringen stemt ned det såkalte dokument 8-forslaget.

– Det betyr at én million arbeidstakere fortsatt må vente på å få pensjon fra første krone, sier Gabrielsen.

– Tidligere har vi sammen med Kristelig Folkeparti rettet opp noen av høyresidens skadevirkninger. Vi klarte å få pappapermen på plass og stramma inn for utleieselskaper. Nå er de i regjering. Det blir tøffere tider og skarpere høyredreining.

– Men det gir også en mulighet for venstresiden å markere seg?

– Ja, det blir tydeligere skillelinjer i norsk politikk.

Selv har han hatt tillitsverv i Arbeiderpartiet siden midten av 90-tallet. Nå sitter han i sentralstyret og er leder av valgkomiteen. Ny nestleder skal velges, og det er bare å se på Norges-kartet, avisoverskriftene og hasjtaggen #metoo for å skjønne at det er et røft verv.

– Bør Ap komme med en ny reform for å vinne valget i 2021, eller kan dere fortsette med det gamle?

Gabrielsen har reist seg opp fra sofaen og myser ned på Fagbladets journalist.

– Det gamle?! Jeg synes valgprogrammet fra 2017 var veldig godt. Det er synd at det ikke er satt ut i livet, for der er det mange bra tiltak for arbeidslivet, næringslivet og offentlig sektor.

– Men det hjalp dere ikke til å vinne valget?

– Nei, det kan du si. Men så er spørsmålet om valget ville blitt vunnet om det hadde vært en reform. Nå er det flere ting som blir viktige fremover. Varm mat i skolen. Tannhelse. Det viktigste er å ta vare på velferden.

I 2017 gjorde Arbeiderpartiet sitt dårligste valg i opposisjon siden 1924. I boken «Alle skal ned», skrevet av VG-journalistene Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård, blir avstanden til fagbevegelsen tatt opp som litt av årsaken til at det gikk galt. Men så langt i år har Arbeiderpartiet klatret på målingene og ligger i skrivende stund på samme nivå som sommeren 2017. Gabrielsen sier han stadig snakker med partileder Jonas Gahr Støre.

– Dere løper sammen rundt Sognsvann?

Gabrielsen humrer med hele magen.

– Ser det ut som at jeg løper rundt Sognsvann?

– Hva gjør dere da? Spiser gåselever?

– Hohoho. Gåselever!!!!

– Omgås dere privat?

– Nei, vi snakkes på telefonen og når vi møtes i forskjellige sammenhenger.

LO-lederen småløper oppover trappene til tiende etasje av Folkets Hus, for å posere for fotografen på den øverste balkongen. Til å forfekte at han ikke trener, er Gabrielsen bemerkelsesverdig spretten.

– Mange føler uro når det gjelder teknologi, digitalisering, handelskriger, globalisering! Vi må gi trygghet. La folk forstå at det er plass til deg!

Ordene gir ekko i trappeavsatsen. Han er nesten ikke andpusten.

– Hvordan skal dere kommunisere dette?

Han har nådd toppen av Folkets Hus da han snur seg mot journalisten.

– Jeg er jo i gang nå!

– Kast den, kast den! Gabrielsen holder den kalde snøen i hendene, klar til å kaste. Røykerne på balkongen øverst i Folkets Hus hviner. Gabrielsen bommer med vilje. Foran oss er Youngstorget.

– Jeg har holdt ganske mange 1. mai-taler gjennom åra, men her er det spesielt altså.

Han puster inn den sure vintervinden.

Hans-Christian Gabrielsen har blitt LO-leder i en periode der fagbevegelsen synker i oppslutning. I 2017 var 49 prosent av arbeidsstokken fagorganisert. Det er åtte prosentpoeng mindre enn fra midten av 90-tallet, men omtrent på samme nivå som på 70-tallet. Gabrielsen har sagt i tidligere intervjuer at han ikke er spesielt bekymret. Heller ikke den populistiske vinden som blåser over vesten, gir hjerteklapp på Youngstorget. Gule vester, Brexit og Trumps USA føles langt fra Folkets Hus.

– Det vi ser i Frankrike og Storbritannia er en reaksjon på at ujevnhetene vokser. Arbeidsfolk må hele tiden ta børa, enten det er skatter, avgifter eller hva det er for noe. De opplever at de ikke blir lytta til. Derfor er det viktig at arbeiderbevegelsen er vanlige folks stemme.

– Kan vi få gule vester i Norge?

– Nei, vi er ikke der altså. Vi har fortsatt en høy grad av tillit i samfunnet. Til LO, fagbevegelsen, politikere og institusjoner. Den må vi ta vare på. Og det er derfor vi er bekymret for regjeringens økonomiske politikk, som skaper større ulikheter i Norge. Mange føler at de blir tapere. Vi må få en regjering som gir en annen retning for landet vårt.

Vi er tilbake i åttende etasje. Det har kommet et nytt fruktfat på bordet, med ferske druer og vestlandslefser.

– Alt dette pratet om fellesskap, gir det gjenklang i 2019?

Gabrielsen sperrer opp øynene, som om han er overrasket over spørsmålet.

– Det opplever jeg absolutt. Hvis du snakker med vanlige medlemmer om hva de er opptatt av, så handler det om disse tingene. Trygghet for familien vår. Å ikke være bekymret for om man har råd til SFO eller om fritidstilbudet er for dyrt. Og ikke minst at folk kan gå på arbeid og føle trygghet.

Noen skyvedører går opp. Noen dokumenter bytter hender. Uttalelsene om dagens hendelser i Stortinget har nådd pressen. Noen er ikke helt fornøyd med sitatsjekken.

– Det er blitt litt mildere ute, konstaterer LO-lederen.

Og snart går bussen til Slemmestad.