Fattigdommens mange ansikter

Hver tiende nordmann er fattig etter EUs beregninger. Vi har møtt noen av dem.

2011120912570720131216175139

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Alder:

62 år

Sivilstand:

Singel Økonomi: Tidsbegrenset uførepensjon, 4000 kroner hver 14. dag.

– Det er ganske rart ikke å delta, sier Per-Arne.

Som fotograf hadde han verden som arbeidsplass. Han jobbet blant stjerner og kongelige, og vanket blant samfunnstopper i politikk, kultur og næringsliv.

– Første gang jeg gikk på Frelsesarmeen for å hente mat, var for seks år siden. Det var helt forferdelig, og jeg følte meg fullstendig lammet. Men i dag henter jeg mat der med glede.

Raset startet med en flyulykke i 1989 der 55 mennesker mistet livet. Per-Arne var den 56. passasjeren – som måtte ta rutefly fordi Partnair-flyet var fullt. Der og da priset han livet. Traumene ble aldri bearbeidet, men gjorde seg stadig mer gjeldende.

– Jeg isolerte meg både faglig og sosialt. Problemene vokste, det samme gjorde regningsbunkene, mens inntektene fra fotograferingen minket.

– Jeg hadde et flott hus, atelier og venner. Nå er alt borte.

Per-Arne beskriver tilværelsen som en evig karusell, som det til tider også er behagelig å være på:

– Jeg får mat, jeg har et sted å bo, pengene kommer. Men det er mye som ikke er der. Som fotograf var jeg nummer én. Nå er jeg nullstilt.

– Hva tenker du om din egen framtid?

– Å være fotograf uten kamera er ikke greit. Jeg har en lang liste med prosjekter, og søkte Nav om penger til utstyr. De mener det ikke er noe marked for meg, og vil ha meg over på trygd. Men jeg vil heller jobbe.

<br/>

Alder:

39 år

Sivilstand:

Samboer Økonomi: Arbeidsavklaringspenger fra Nav. 10.000 kroner i måneden utbetalt. I tillegg bostøtte som dekker 7000 av husleia på 9000.

Med sykepleierutdanning og flere års arbeidserfaring, mener Bente at hun har mye å bidra med i samfunnet. For seks år siden sto hun i Skippergata og solgte hasj da en som selv jobbet frivillig i Blå Kors spurte om hun ikke heller ville begynne der enn å henge på gata.

Forrige jobb lå mange og tunge rusår tilbake. At noen ga henne en ny sjanse, ga livet en ny vending.

– Du kan ikke være narkoman og samtidig stå i døra på Blå Kors, fastslår Bente som nå har vært rusfri i flere år. Hun er i dag leder for dørvaktene på Blå Kors Kontaktsenter. Men 100 prosent jobb og mye ansvar betyr ikke 100 prosent lønn. Bente er prisgitt støtten fra Nav fordi arbeidsgiver ikke har midler til å lønne henne.

– Hvordan får du det til å gå rundt med 10.000 kroner i måneden?

– Jeg er så heldig at jeg får mye mat på jobben, og røyk får jeg kjøpt billig. Men Cola light må jeg ha. Om det kniper, så prioriterer jeg Cola framfor mat.

– Hvilke planer har du for framtida?

– Jeg håper å få jobb, men ingen ansetter en som går på metadon og har et ti år stort hull i cv-en. Jeg drømmer om å jobbe med rusmisbrukere, men prøver å holde forventningene nede. 31. desember er det slutt på arbeidsavklaringspengene fra Nav. Hva jeg skal gjøre da, aner jeg ikke.

– Hva med uføretrygd?

– Det ville være helt feil. Jeg er 100 prosent arbeidsfør.

<br/>

Alder:

54 år

Sivilstand:

Skilt, tre voksne barn, tre barnebarn. Økonomi: Arbeidsavklaringpenger fra Nav, 3000 kroner i måneden.

– Hva skal jeg gjøre når jeg våkner om morgenen? Jeg har ikke andre steder å gå enn hit, sier Gordona. Så sant smertene er til å holde ut, setter hun seg hver morgen på trikken til Fattighuset i Oslo sentrum.

– Jeg jobber for å holde meg oppe. Å hjelpe andre gir meg en god følelse.

Framtidshåpet var annerledes da hun giftet seg med en nordmann og flyttet til Kirkenes for ti år siden. I Serbia var hun næringslivsjournalist. Nå begynte hun å jobbe på sykehjem. Kombinasjonen av tungt arbeid og mishandling på hjemmebane ble snart ikke til å bære.

Først kom sykmeldingene, så skilsmissen. Etter gjentatte forsøk på å komme tilbake i jobb, måtte hun til slutt gi opp. Inntekten ble redusert med en tredel, utgiftene var de samme.

Samtidig dukket vonde barndomsminner fra fattigdom og mishandling opp. Men Gordona var likevel blant de heldige unge i Titos Jugoslavia. Hun fikk statsstipend og alle muligheter.

– Jeg danset ballett, spilte fiolin og klaver, gikk på universitetet.

Angsten for å havne i fattigdom igjen har aldri helt sluppet taket. Kroppen kjente igjen tegnene da livet slo floke på seg. Gordonas liv er preget av smerter og sykdom – og dårlig økonomi.

– I alt det vanskelige har én ting vært viktigere enn alt annet: At barna mine ikke skulle arve fattigdommen jeg selv hadde arvet fra min mor. Nå har alle tre utdan­ning og jobb. Så kanskje har jeg nådd målet.

– Hvordan ser du på framtida?

– Helsa blir ikke bedre. Men får jeg pensjon, blir økonomien litt bedre. Jeg har noe opptjent tjenestepensjon fra da jeg jobbet på sykehjem.

– Ellers vil jeg jobbe som frivillig så mye jeg klarer. Jeg prøver å leve dette livet. Men det er ikke lett.

<br/>

Alder:

39 år

Sivilstand:

Singel, to hjemmeboende barn på 20 og 11 år. Økonomi: Arbeidsavklaringspenger fra Nav og deltidsjobb i bakeri. Får utbetalt 2800 kroner hver 14. dag. Alle faste utgifter betales av Nav.

– Det går ikke. Det går ikke i det hele tatt, sier Aina. I dag har hun fått «lønn» på 2800 kroner, penger som skal rekke til mat og klær til henne selv, en voksen sønn og datteren på 11.

– Særlig på denne tida av året er det vanskelig. Vi må ha mye til vinteren. Både klær og sko. Datteren min er heldig og arver mye, men sko må vi kjøpe nye. Da blir det å kutte ned på maten for å ha råd til vintersko.

– Når det er helt tomt, hender det at jeg spør faren min om hjelp. Det er flaut. En gang i året kjører vi og handler så jeg kan fylle opp fryseren. Heldigvis går jeg aldri på byen, og ikke røyker jeg heller. Jeg tenker mye på penger. Sjekker hele tida hva jeg har igjen. Jeg er så lei av å ha det slik.

– Ser du utsikter til at økono­mien blir bedre i framtida?

– Jeg har akkurat begynt i jobb på et bakeri på Tangen. Det er min første ordinære jobb siden jeg var gravid for 11 år siden.

– Det er fint å jobbe igjen. Nå jobber jeg deltid, men jeg håper det blir fulltid etter hvert. På bakeriet får jeg også med meg billige brød og rundstykker.

Å få lønn vil ikke umiddelbart bedre Ainas økonomi. Så snart hun får lønn, dukker også gamle kreditorer opp. Hun skylder ikke store beløp, men nok til at kreditorene kjemper om å komme først i køen når hun begynner å jobbe.

– Det er bare slik det er. Jeg har ingen å støtte meg på.

<br/>

Alder:

20 år

Sivilstand:

Har kjæreste Økonomi: Individstøtte fra Nav, 4500 kroner i måneden. I tillegg bostøtte på 5000 som dekker husleie. Vikarjobber i barnehage.

Som jobbsøker er Olgas erfaring soleklar: Polakker er ikke norske arbeidsgiveres førstevalg, ikke en gang når de har norsk ungdomsskole. At hun snakker norsk uten aksent synes ikke på søknaden, så først da hun omsider kom til intervju, løsnet det. Nå plinger det rett som det er på Olgas telefon med tilbud om vikardager i barnehage. Men enn så lenge er sosialhjelp hennes eneste sikre inntekt.

– Man blir vant til å være fattig. Men jeg må hele tida kalkulere og prioritere. Jeg kjøper brukte klær og finner billige ting på nettet. Heldigvis er jeg i et miljø der folk er opptatt av politikk, ikke av merkeklær og fine ting.

Til forskjell fra mange andre 20-åringer har Olga ingen foreldre å støtte seg på når det kniper.

– Det er jeg som må hjelpe mamma. Det har jeg måttet gjøre hele livet. Jeg prøver å gi henne halvparten av pengene jeg får hver måned.

– Da jeg var liten, hadde vi ikke penger i det hele tatt. I perioder spiste mamma og jeg bare poteter. Poteter til frokost, lunsj og middag. Det vanskeligste med å vokse opp i fattigdom, er jul og sommerferier når alle andre har planer. De siste årene har ikke mamma og jeg feiret jul i det hele tatt – og da går det greit.

Problemer hjemme gjorde at Olga ikke fikk fullført videregående. Nå er målet å ta opp igjen skolegangen.

– Jeg får ikke støtte fra Lånekassa, så jeg må ha mer jobb for å betale for skolen.

– Hvis du tenker deg fem år fram i tid, hvor håper du å være da?

– Da skal jeg ha fullført videregående og være i gang med studiene, enten i sosialt arbeid eller i sosiologi.

– Fattigdommen preger helsa både fysisk og psykisk, men alt dette har også gjort meg sterkere. Bedre enn jeg har det nå, har jeg aldri hatt det.

<br/>

Alder:

46 år

Sivilstand:

Skilt, to voksne barn Økonomi: Rådgiver i Velferdsalliansen, årslønn 380.000. En fortid som gjeldsoffer tok åtte år av livet hennes.

– Jeg så ikke på meg selv som fattig før datteren min en dag skrek: Jeg er så drittlei av å ha en fattig mamma.

Laila var alenemor og student. Økonomien var trang, men ikke dårlig – inntil hun krasja bilen.

– Jeg måtte utsette andre regninger for å betale reparasjonen. Skjøv på husleie, strøm og telefon. Så røk vaskemaskin og kjøleskap, og jeg så ikke andre muligheter enn å kjøpe nytt på kjøpekort.

Regningene hopet seg opp, det ble purringer og inkassokrav. Følelsen av avmakt steg, men Laila holdt problemene for seg selv. Et forsøk på å kontakte gjeldsrådgiver gjorde det verre enn noen sinne.

– Jeg kom dit med alle uåpna brev. Men da han foreslo at barnevernet kunne kobles inn, rømte jeg kontoret sammen med bæreposen min. Jeg ble vettskremt, gikk inn i total finansfobi og fikk hjerteklapp bare av å se på postkassa. Samtidig begynte jeg å kjenne på noe fremmed og veldig sårbart: Var jeg i tillegg blitt en dårlig mor?

Da et nytt forsøk på å kontakte gjeldsrådgiver stoppet opp fordi saksbehandleren sluttet og ingen ny var på plass, ség sinnet på.

– Jeg ble rett og slett dritforbanna. Jeg tok kontakt med Namsmannen, men fikk ikke hjelp der fordi gjelda mi var for liten. Jobben måtte jeg gjøre selv, fikk jeg beskjed om. Og så begynte jeg å sortere. Mye kunne kastes, det var purring på purring, og det var en spore til optimisme da jeg så at haugene minket.

Et lykketreff gjorde at Laila fikk refinanisert den samlede gjelda i en bank, og dermed kunne hun forhandle med kreditorene om oppgjør. 80 prosent av dem gikk med på å redusere sitt utestående.

– Det var litt fest i stua når jeg kunne overføre pengene til konto og kvitte meg med kreditorene, ler Laila. Men de vonde følelsene slipper ikke taket selv om hun i dag har fast jobb og ordnet økonomi.

– Årene med gjeld sitter i kroppen. Det har vært veldig vanskelig å snakke om. Du blir syk av å være fattig.

– Kontakt bank eller gjeldsrådgiver hos Nav for å sette opp et budsjett.

– Prøv å spare litt hver måned, selv mindre beløp hjelper.

– Har du forsøkt å forebygge, er det lettere å be om hjelp når du trenger det.

– På Frelsesarmeens slumstasjoner er det i år 40 prosent flere brukere enn i fjor.

– Fattigdommen øker mest i barnefamilier.

– Fellesnevneren for fattige er at de står utenfor arbeidsmarkedet.

<hr /><a href="http://issuu.com/fagbladet/docs/fagbladet-2011-12-hel/8?mode=window&backgroundColor=%23222222"><div id="rammeboks" style="width:298px; height:240px;"><div id="bl" style="width:298px; height:185px;"><img src="http://www.fbdesken.com/diverse/faximile/gfx/arkleft.png" style="border-style: none; float:left;"/><img src="http://www.fbdesken.com/fagbladet/pdfindex/bilde/2011/12/HEL/s/side08.jpg" style="border-style: none; float:left;"/><img src="http://www.fbdesken.com/fagbladet/pdfindex/bilde/2011/12/HEL/s/side09.jpg" style="border-style: none; float:left;"/><img src="http://www.fbdesken.com/diverse/faximile/gfx/arkright.png" style="border-style: none; float:left;"/><img src="http://www.fbdesken.com/diverse/faximile/gfx/arkbottom.png" style="border-style: none; float:left;"/><img src="http://www.fbdesken.com/diverse/faximile/gfx/arkbottom2.png" style="border-style: none; float:left;"/></div><div id="tl" style="width:272px; height:166px; position:relative; left:9px;top:-185px;z-index:2;"><img src="http://www.fbdesken.com/diverse/faximile/gfx/side2.png" style="border-style: none; float:left;"/><img src="http://www.fbdesken.com/diverse/faximile/gfx/side3.png" style="border-style: none; float:left;"/></div><div style="width:298px; height:40px; position:relative; left:0px;top:-170px;"><b>PAPIRUTGAVEN:</b> Fagbladet nr. 12 2011 </div></div></a>

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy