Fikk staten til å si unnskyld

CHRISTIAN VASSDAL

Den 8. april ba statsminister Erna Solberg alle rom om unnskyldning på vegne av den norske staten. Det hadde Natalina Jansen kjempet for i flere år.

2015081112000020150811132947

– I år er første gang rom får en unnskyldning fra norske myndigheter, det er første gang rådhuset i Oslo flagger med romflagget på den internasjonale romdagen, og det er første gang vi er invitert til Kongen på lunsj, og det på selve frigjøringsdagen 8. mai. Endelig, sier Natalina Jansen.

Hele 70 år skulle det ta før norske rom fikk en offisiell unnskyldning for at Norge bidro til å sende rom til utryddelse i Auschwitz’ gassdusjer.

– Det viktigste er at rom selv blir hørt, at ikke andre snakker på vegne av oss, fastslår Natalina.

At nettopp hun skal ha mye av æren for gjennomslaget for rom, er det liten tvil om. Natalina Jansen har den rå viljen, den personlige familiehistorien og den indre styrken som skal til for å klatre til toppen av fjellet.

Natalina legger ikke skjul på at det fremdeles er mye skjult og åpen rasisme mot rom. Beklagelsen er likevel et vendepunkt. Norske rom er i dialog med regjeringen om kompensasjon og praktiske konsekvenser av skaden som er skjedd. Og historien om undertrykkelsen av rom blir ikke lenger hysjet ned. Nå er den erkjent i offisielle rapporter som myndighetene har bestilt.

Disse forteller om den norske sigøynerparagrafen, som forbød «sigøynere og omstreifere som ikke kunne godtgjøre å ha norsk statsborgerskap» adgang til riket.

Og det står om bestefaren til Natalina, Milos Karoli, som var norsk statsborger og som ville ut av Tyskland i 1934. Bestefaren var i en gruppe på 68 rom som returnerte til Norge, fra et Tyskland der Hitler akkurat var kommet til makten. Alle ble de nektet innreise til Norge av norske myndigheter, og 66 av dem endte i stedet i tyske konsentrasjonsleirer. Blant disse var også oldemoren, som ble utsatt for den beryktede Josef Mengeles eksperimenter. Bare fire overlevde, deriblant Milos Karoli. Som om ikke det var nok, etter krigen måtte han slåss i årevis for retten til å returnere og bo i Norge.

– Til sine barn og barnebarn fortalte papo aldri om krigen. Han prøvde å fortelle, men han brøt sammen i gråt, forteller Natalina.

Hun ville til bunns i historien, og under en ferietur til Israel i 2010 fant hun de historiske faktaene om hva som skjedde med familien. Det var ikke første gang hun hadde prøvd å grave skjelettene ut av skapet. Men da hun prøvde å snakke med familiemedlemmer, nektet de å åpne seg. De sa i stedet: La historien være historie, og la oss heller tenke framover.

– De turte ikke å snakke. De fryktet at staten ville gjøre noe slemt mot dem, forklarer Natalina.

Men der, i Holocaustsenteret i Jerusalem, fantes det arkiver med fakta og bilder over dem som var massakrert i Auschwitz. Blant digre katalogaktige bøker med bilde og fakta, satte Natalinas mann tilfeldigvis fingeren på en side hvor bestemoren hennes sto oppført.

Der var de, hele den døde slekta, mennesker hun hadde hørt om, men aldri truffet.

– Jeg så oldeforeldrene mine, besteforeldrene mine (mami og papo) og deres søsken. Jeg fant det papo ikke klarte å sette ord på. Da forsto jeg hvorfor han gråt. Og da begynte jeg å gråte. Jeg forsto at vi hadde lidd en grusom skjebne, og at den måtte fram.

Øynene og ansiktene stirret på henne fra boka. Natalina forsto at dette var den dokumentasjonen norske rom kunne slå i bordet med overfor norske myndigheter, som aldri hadde satt av ressurser til å finne ut hvordan det var gått med gruppen som ble nektet innreise i 1934.

Etter dette ble Natalina som besatt av tanken på oppreisning. Hun lærte seg å lese og skrive for å kunne føre kampen selv, hun fikk mareritt om at hun selv skulle dø i Auschwitz, og hun oppsøkte slektningene sine og viste dem fotokopiene fra Holocaustsenteret. Først da begynte de å åpne seg og fortelle om slektens tragiske skjebne. Historien var ikke ukjent, den var skambelagt og hysjet ned, men Natalina nektet å la historien være et fengsel for seg og sine.

– Jeg bestemte meg for å gå gjennom ild og vann for å bli hørt. Jeg ville ikke være snill jente. Nå skulle Norge høre vår sak.

Natalina ble etter hvert lyttet til, og regjeringen Stoltenberg ba Holocaustsenteret se på saken. Da rapporten var klar i februar i år, var det ikke lenger tvil. Også norske rom var blitt utsatt for folkemord, og den norske staten var medskyldig.

En dag i mars fikk Natalina en telefon fra en høytstående tjenestemann i Kommunaldepartementet. Han fortalte at statsminister Erna Solberg gjerne ville treffe norske rom på den internasjonale romdagen, 8. april. Solberg skulle holde en tale for dem, men hadde et trangt tidsskjema og måtte reise etter talen. Funksjonæren ville ikke ut med årsaken til møtet. Det lå likevel i luften hva som skulle skje.

Natalina aksepterte ikke måten stats¿ministerens medarbeidere dikterte hvordan treffet skulle være. Skulle hun lytte til Solberg, skulle også Solberg lytte til hennes tale på vegne av roma. Og slik ble det. Men først en time før arrangementet fikk Natalina vite at statsministeren ville komme med en beklagelse på vegne av staten.

– Jeg ble så glad. Tårene rant. Det betydde at Norge tok ansvar for sine overgrep og ville se på oss med nye øyne.

Natalina har selv opplevd rasisme og trakas¿sering – mange ganger. Da hun var barn, ble familien jaget fra campingleirer, i barndommen beslagla også Oslo kommune huset til moren hennes (en sak Natalina har tenkt å gå videre med) og ga henne 22.000 kroner i bot for å sette seg til motverge da kommunen tok over huset. Da Natalina og mannen flyttet til Sverige, tente noen på boden utenfor huset deres. Ved boden lå en lapp hvor det sto: «Nu skal sigernane rökes ut.»

Da hun flyttet til Sarpsborg, tente noen på bilen deres. Naboene stimlet sammen, og de visste ikke hvordan de nyinnflyttede så ut. De fortalte dem at «påtenningen var lett å forstå. De nye naboene var jo sigøynere».

Da Natalina var i butikken og fikk diabetesanfall, prøvde hun å dempe anfallet med en energidrikk fra butikkhylla. Men før hun rakk å betale i kassa, ble hun slept inn på bakrommet og politianmeldt for å ha stjålet energidrikken og fordi datteren på åtte år hadde bladd i et blad i bladhylla. Natalina betalte for bladet og drikken. Likefullt kom uniformert politi på døra ikke lenge etterpå. De ba henne skrive under på et skjema hvor det sto at hun hadde prøvd å stjele varer for 75 kroner. Natalina nektet, og først lenge etterpå fikk hun brev om at saken var henlagt.

Nå skriver den driftige kvinnen bok om oppveksten sin, og om hvordan det er å leve som rom. Og hun forsøker å få barnevernet til å bli mer lydhøre for romeres syn på barneoppdragelse. For eksempel mener hun det burde gå an at rom har med seg skoleassistenter som lærer opp barna når familier er ute på reise og samles i større grupper.

– Jeg skulle ønske så uendelig høyt at jeg kunne møte bestefaren min igjen. Det var han som skulle fått Erna Solbergs oppreisning, ikke jeg. Nå må rom selv fortelle sin historie. Jeg håper det kan føre til at den aldri gjentar seg. Jeg vil at min datter skal være på likefot med andre nordmenn.

Natalina Jansen

Alder: 35 år.

Familie: Gift, en datter.

Yrke: Jobber ved Romprosjektet på Skullerud.

Aktuell: Fikk på vegne av norske rom beklagelse fra den norske staten for overgrep.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy