– Har jeg gomme og syltetøy er jeg fornøyd, sier Hedvig Lindrupsen. 93-åringen sitter ved frokostbordet på Kvaløysletta sykehjem og smører seg en brødskive.

Hedvig og sju av hennes 25 sam­boere på avdeling Blåmann er samlet rundt et hyggelig dekket langbord, og her er det ikke en standardisert og plastpakket brødskive å se.

Tvert imot. Her er det lystene som styrer, og mens praten går om vær og vind, som Tromsø har mye av, forsyner beboerne seg med brød og pålegg, og skjenker selv kaffe, surmelk, søtmelk eller juice i kopper og glass.

Kamera i hjørnet

Frokosten på avdeling Blåmann har ikke alltid vært så idyllisk og fredelig som den er i dag.

– Vi som jobber her opplevde mål­tidene som veldig urolige, med mye løping og støy, og vi ville gjerne gjøre noe med det, forteller avdelingsleder Lise Elverum.

Muligheten bød seg da avdelingen for to år siden fikk 25.000 i frie midler til å filme frokosten.

– Tanken var at vi gjennom video­opptak kunne få et bedre blikk på hvordan beboerne fungerte, og dermed kunne tilrettelegge bedre og få roligere måltider.

Et videokamera ble plassert i et hjørne av frokostrommet, record-knappen trykket inn, og så summet kameraet mens frokosten gikk sin gang.

Overraskelsen var stor da prosjektgruppa fikk videoen opp på skjermen:

– Umiddelbart så vi at det var vi, og ikke beboerne som skapte mesteparten av uroen, forteller Lise Elverum.

Det var så mye løping fram og tilbake at prosjektgruppa satte seg ned for å telle antall mennesker som passerte foran kameraet.

– I gjennomsnitt passerte 2,2 personer kameraet hvert minutt. Det ble 132 personer på en time.

Roping og støy

Den ustanselige tråkkingen fram og tilbake i frokostrommet, ut og inn av vaktrommet var ikke alt.

– Vi så også at vi ofte sto og ropte til hverandre fra den ene siden av rommet til den andre.

– Samtidig sto både radio og tv på, og stadig var noen og tappet vann i kjøkkenvasken som også bidro til støyen.

Det var sterkt å se seg selv på denne måten, sier Lise Elverum.

Etter at prosjektgruppa hadde gått gjennom og analysert filmen, brukte hele avdelingen en fagdag til å gjennomgå den og legge planer for nye rutiner rundt måltidene.

Gremmelse

Og beboerne, hvordan hadde de det midt oppi alt ståket?

– Vi oppdaget at mange av dem satt og spiste i ensomhet, og de som satt i rullestol, ble ikke en gang satt inntil bordet. I stedet ble stolen bare plassert et sted i rommet, og der satt de med maten på rullestolbrettet.

Personalet var heller ikke spesielt oppmerksomme på beboerne, viste det seg:

– Samtalene var stort sett ved servering og medisinering. For eksempel så vi på videoen at en person fikk mat etter fire minutter, men sovnet umiddelbart etterpå, uten å spise. Han ble vekket da han fikk medisin, men sovnet igjen. Det tok 40 minutter før han fikk hjelp til å spise.

– En annen satt ved bordet hele tiden mens vi filmet, altså i en og en halv time. Og ingen vet hvor lenge etterpå han satt der. Vi gremmet oss virkelig alle sammen da vi så dette, sier avdelingslederen.

Kjappe tiltak

Før filmprosjektet var enkelte medarbeidere skeptiske til «kameraovervåkningen». Etter å ha sett filmen var stemningen en annen. Alle var samstemte om at noe måtte gjøres. Og at noe kunne gjøres.

Frokostrommet ligger i en åpen sone i avdelingen, og avskjerming med en lamellgardin som kunne lukkes under måltidene ble innkjøpt. Ellers var tiltakene helt gratis, forteller Lise Elverum.

– Vi låste den ene døren til vaktrommet der det hele tiden var løping ut og inn. Så laget vi et langbord der vi bestemte at alle pasientene skulle spise, også de som satt i rullestol. TV og radio ble skrudd av, og med en justering av vaktlistene sørget vi for at vi hver dag hadde en fast frokostvert som kunne sitte ved bordet sammen med pasientene.

Umiddelbar effekt

Tiltakene hadde umiddelbar virkning, til glede for både beboere og ansatte.

– Pasientene kommenterte forandringen. Så fint bord, og så mye deilig pålegg, sa de.

Tidligere hadde de fått tre halve påsmurte skiver på tallerkenen, og pålegget de fikk baserte seg oftest på matkortet som ble skrevet da de flyttet inn her. Og de spiste det de fikk. Mange eldre er beskjedne, og stiller ikke krav. Når vi spurte om de var forsynt, sa de ofte ja.

Etter omleggingen spiser beboerne mye mer. De kan velge pålegg og drikke, og sende til hverandre. Ved å være oppmerksomme mot hverandre på denne måten, ivaretar vi også de sosiale ferdighetene hos hver enkelt.

Frokostvert

Den vellykkede omleggingen var likevel ikke uproblematisk, forteller avdelingslederen:

– Nå ble det så koselig ved frokostbordet at personalet også begynte å sette seg der, så dette måtte vi raskt ta tak i.

– Vi gjorde det klart at det kun er frokostverten som skal sitte ved bordet, og denne funksjonen har fått en egen instruks. Vedkommende skal være bevisst rollen, hun skal holde samtalen i gang, og ikke overta og hjelpe beboerne for mye.

Nå er det gått nesten to år siden kameraet ble plassert i kroken, og filmen er for lengst destruert. Hvordan holder dere motivasjonen oppe og sørger for ikke å skli tilbake til gamle rutiner?

– Vi må hele tiden være bevisst på å opprettholde systemet. Ser vi at noe sklir ut, tar vi tak i det med en gang, sier Lise Elverum.

KVALITETSARKIV - KVALITETSHS