Forkynnelse i det fri

Friluftsgudstjenester blir mer og mer vanlig, og ikke bare rundt de store høytidene. De har grodd opp av grasrota i den norske kirke, og blitt en naturlig del av kirkas gjøremål.

2012103111351520131214191525

I et landskap av skifersteiner, med storhavet og Lyngsalpene som bakteppe, har prest Gaute Norbye samlet menigheten til friluftsgudstjeneste en tidlig høstdag. Presten har kjolen på, et stort trekors er brakt med, og organisten er for anledningen en lokal musikant i bygda Oldervik som har øvd inn salmer på trekkspillet.

– En steinformasjon i området kalles Finnkirka, og alt ligger fint til for gudstjeneste. Her har vi hele skaperverket som altertavle – en fantastisk ramme rundt gudstjenesten, sier Norbye til Fagbladet. Han mener imidler-

tid at en utegudstjeneste er mer enn å ta seremonien ut av kirka.

– Kirka er ikke selve bygget, men de som samles. Vi er ikke avhengig av rom. De første kristne samlet seg jo i og ved hjemmene, sier Gaute Norbye som er prest i Kroken kirke i Tromsø.

Guds frie natur

Lengre sør i Troms fylke finner vi Birgit Karlsen. Hun er kirkeverge i Andøy og er med på planleggingen av både ordinære gudstjenester og seremonier i Guds frie natur.

– På Andøy har vi minst to utegudstjenester i året. Vi har også et samarbeid med baptistkirka her, sier Karlsen.

Hun forteller at friluftsgudstjenestene holdes på noe som kalles Bukkøykirka, en fjellformasjon og et tidligere samisk offersted.

– Min oppgave er å planlegge, sørge for at salmer er kopiert opp, at nødvendig personell er til stede, at det annonseres i avisa og slike praktiske gjøremål. Jeg sørger også for transport for de ansatte. Om vinteren må vi gjerne ordne en snøscooter. Kirkeorgelet er bytta ut med en mindre, elektronisk utgave, det må også fraktes. En reserveløsning må i tillegg være på plass, i tilfelle været blir for ille, sier Karlsen, som selv ennå ikke har kommet seg på friluftsgudstjeneste.

– Jeg skulle i fjor, men tok feil av tidspunktet, ler hun.

Initiativ fra grasrota

Prest Norbye forteller at utendørsgudstjenestene oppsto på grasrota i kirka; de er ikke initiert fra bispedømmekontorene. I våre dager er det blitt et vanlig supplement til de vanlige gudstjenestene innendørs. Det er særlig rundt påsketider at friluftsgudstjenester får oppmerksomhet. Da flytter prestene seg utendørs i snøkledte turområder parallelt med skigåere og scooter-kjørere.

– De første store gudstjenestene i Jesu tid var friluftsgudstjenester, på stranda ved Genesaretsjøen. Der samlet han folk og underviste, der spiste de i fellesskap. I moderne tid er det å bruke andre arenaer enn kirkebygget noe forholdsvis nytt, men samtidig har kirken alltid søkt ut over de faste rammene, sier Norbye.

Andre kirkegjengere

– Friluftsgudstjenesten gir andre muligheter, som vandring i naturen, innsikt i lokal historie og kirkekaffe rundt bålet. Det gir en mulighet til å involvere andre grupper enn de faste kirkegjengerne. Det gir også en mulighet til å engasjere lokale bidragsytere til det praktiske.

Friluftsgudstjenesten har en forenklet høymesse som utgangspunkt. Norbye forteller at noen ganger er det nattverd og enkelte ganger dåp. Bryllup er også noe flere ønsker skal skje på spesielle steder i naturen.

– I vår menighet er det tre–fire friluftsgudstjenester i året. Antallet kirkegjengere varierer. Vi er oppe i 35 noen ganger, andre ganger er det færre. For noen er det en god mulighet til å kombinere søndagstur med gudstjeneste, mens for andre passer det ikke. Dette er et alternativ til den vanlige gudstjenesten, sier Norbye.

– Vi prøver å formidle evangeliet i den rammen naturen gir oss. Ved for eksempel å bruke kart og kompass som bilde på Bibelen, er det lettere å se hvordan ­Bibelens ord kan være veiviser for livsvandringen, sier Gaute Norbye.

Nye muligheter

Fungerende biskop i Hålogaland, Herborg Finnset Heiene, bekrefter entusiastisk at friluftsgudstjenester gir nye muligheter.

– Vi ser at det blir flere steder som har utegudstjenester. Kirka har fokus på miljø og skaperverket, og dette er en fin måte å bruke naturen ute på. Jeg har selv ledet flere gudstjenester ute, både vinter og sommer – til og med i november. Da hadde vi fakler i mørket, og noen brukte sparken til å sitte på, sier hun.

Kirkelederen forteller at i riktig gamle dager måtte folk både betale og ordne frakt for å få presten til bygda. Da kom presten om sommeren, og hadde jordfestelse for dem som hadde dødd i løpet av vinteren. I mange bygder har de beholdt denne skikken med at presten kommer og har en kirkegårdsandakt.

Lokale støttespillere

Friluftsgudstjenester krever lokale støttespillere, og kirketjener og organist får ofte andre oppgaver enn de vanlige. Den fungerende biskopen legger vekt på det sosiale aspektet, og ser at både prest og menighet kommer nærmere hverandre.

Hun føler også at folk kommer nærmere sin Gud i friluft, at vi lettere tar på alvor hva naturen gjør med oss, og at vi har godt av å bli minnet på at vi er en del av det hele.

– Jeg har en artig historie om en prest som hadde fast campingvogn på en campingplass. En av naboene mente at de måtte få til en gudstjeneste på campingplassen – han skulle være med å bygge alter i snøen. Så ble dette til en fast tradisjon på campingplassen. Det er jo hyggelig å se at kirka når nye grupper på denne måten, sier fungerende biskop. Hun bekrefter at dette ikke er initiert ovenfra i kirka, men er noe som er oppstått på grasrota.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy