Førstekvinnen Kim Friele

«Norges første lesbe» har gått veien fra enslig homoaktivist til feiret likestillingsforkjemper. I stemmerettsåret 2013 feirer Kim Friele femtiårsjubileum som politisk ildsjel.

2013021809114220131216214712

Egentlig har hun sluttet å hisse seg opp over dem for lenge siden, disse telefonene fra folk hun aldri har møtt. Men i dag, da tele­fonen pep klokka ti på seks om morgenen, ble Kim Friele skikkelig forbannet.

– Det var ikke innholdet i meldingen som gjorde meg sint. Det var jo bare det vanlige med Sodoma og Gomorra og at vi måtte brenne i helvete. Nei, det var tidspunktet. Jeg sov så godt! Kunne ikke vedkommende ha ventet til det ble dagen?

Kim Friele ler med store, hvite tenner og plirende øyne mellom alle smile- og leverynkene. Hun snakker mye, høyt og engasjert, men de andre gjestene her på kroa ved jernbanestasjonen på Geilo later ikke til å bry seg. Det er tolv år siden Wenche Lowzow og Kim Friele flyttet inn i eldre­boligene litt lenger borti veien. Over tjue siden de flyttet fra Oslo til hytta på Haugastøl. Kjendis-lesbene som hadde levd med trusselbrev, sjikanerende tilrop og til og med overfall på åpen gate, merket at takhøyden var større på fjellet enn i byen:

– For oss har det vært helt utmerket å bo i Hallingdal. Det er en trang dal, og jeg er ikke så sikker på om så mange har brukt ordet homo her oppe, men det spiller ingen rolle. Her kommer naboene med ørret fra Har­dangervidda og krumkaker til jul. Vi var jo kjendiser på forhånd, og folk slår ikke ned kjendiser, men de behøver jammen ikke bake krumkaker heller!

Lange turer på ski eller på beina. Gode samtaler med livsledsageren og skriving av foredrag, artikler og bøker. Slik var livet i dalen i mange år. Men nå er det forandret. Wenche Lowzow, Kims registrerte partner og samboer gjennom 36 år, er blitt syk. 86 år gammel og med tre kreftoperasjoner bak seg, er hun delvis pleietrengende, glemsom og helt avhengig av sin Kim.

– Jeg har mistet min samtalepartner, men beholdt min elskede, smiler Kim Friele varmt. Hun ser på det som en selvfølge at hun trår til når samboeren trenger hjelp. – Jeg lager mat og steller hus, vasker klær og vasker henne. Det er full arbeidsdag. Jeg blir selvfølgelig sliten innimellom, men for meg er det helt utenkelig å bakke ut i en sånn situasjon. Vi har bodd sammen i 36 år. Da pakker man ikke bare sakene sine og reiser når ting blir litt vanskelig.

Wenche bor fem uker hjemme, så to uker på avlastning på sykehjemmet ikke så langt fra huset. I de to ukene kan Kim reise rundt og holde foredrag, delta i debatter og fortsette den kampen hun har kjempet i femti år.

– Jeg har blitt en sånn som tas ut av skapet og børstes støv av og plasseres i en stol for å fortelle om homobevegelsen i gamle dager, ler Friele.

– Men jeg er opptatt av at de som er aktive i dag, skal lære hvilke kamper som har vært ført. De må vite at noen har gått foran og risikert liv og lemmer for at de skal kunne ta på seg rare kjoler og gå i parade på Skeive dager.

Hun syns jo de er søte, «disse homse­mennene», som hun kaller dem, men syns de burde være litt mer opptatt av politikk og litt mindre av champagne og lysekroner.

Da Karen Kristine Friele, nyskilt og ennå ikke kommet ut av skapet, ble medlem av den hemmelige bevegelsen Forbundet av 1948 i 1963, var hun det hun kaller «politisk ubevisst».

– Jeg visste ikke engang at homofili var forbudt ved lov! Det var disse homsemennene som fortalte meg det.

Nå var ikke unge Frieles valg av seksualpartner den gangen teknisk sett straffbart. For kvinnene var ikke omfattet av forbudet mot homofili. Det var faktisk oppe til debatt i Stortinget i 1902, da straffeloven var oppe til revisjon. Og her – i stortingsdebatten fra den gang – finner vi et berøringspunkt mellom homokampen og kampen for kvinnelig stemmerett, oppdaget Kim Friele da hun dukket ned i historiebøkene i anledning stemmerettsjubileet.

– Justisministeren som fikk spørsmål om ikke også kvinner skulle omfattes av forbudet mot homofili, var nemlig Ole Anton Qvam, mannen til stemmerettighetsforkjemperen Fredrikke Marie Qvam. Herr Qvam ble helt forferdet, og gikk på talerstolen og sa: «Kjønslig omgjengelse mellem to kvinder. Har man hørt noget sådant? Det hører jo til de umulige ting!» Loven ble nedstemt. Alle var enig om at dette var noe som måtte ties i hjel. Kvinnelig seksualitet, og i hvert fall seksualitet kvinner i mellom, var ikke noe man snakket om.

Straks Kim Friele ble kjent med innholdet i paragraf 213, begynte hun å slåss mot den. Men åtti år etter Qvam var det ikke lett å få saken på dagsorden.

Norges eneste åpne lesbiske homoforkjemper ringte inn til debattprogrammer på radio, men kom aldri på lufta. Så en dag la hun om stemmen litt, sa det gjaldt et spørsmål om landbruk og ble satt rett inn i studio. «Hva vil Høyre gjøre med forbudet mot homofili hvis dere vinner valget i 1969?» spurte hun. Da ble det stille i studio. Dette gikk direkte på lufta på NRK radio, og etter en stund måtte Friele rope ut: «Hallo – er det noen der?» Til slutt kom Lars Roar Langslet til mikrofonen. Han sa: «Høyre har ikke ­diskutert dette, Friele, men hvis vi vinner valget, kan du ta kontakt.»

Høyre vant valget, og Kim Friele ble invitert til Stortinget. Hun husker fortsatt ansiktet til Høyres justispolitiker da han kom ned for å ta imot henne.

– Han sto der og speidet etter dette lesbiske kvinnemennesket han skulle møte. Han hadde nok ventet en litt kraftig dame med dun på overleppa. Og der satt jeg. Med persianerkåpe og øredobber, med mye lengre hår enn jeg har nå og så ganske vever og feminin ut. «Neimen er det slik De ser ut!» utbrøt Høyre-mannen. Han så ut som om han falt ned fra månen!

Tre år senere var forbudet mot homofili historie, mye takket være at denne Høyrepolitikeren fikk partiet sitt til å snu.

– Var det en fordel at homokampen ble ført av en kvinne i den første fasen, tror du?

– Ja, det tror jeg helt sikkert. Jeg var jo mye mindre truende enn mannfolkene. Den gang var jo homosex forbundet med ekle menn som løp etter alt av hankjønn på gaten. Men jeg var bare en ufarlig, liten dame, og jeg var helt alene. Fra 1965 til 1973 var jeg den eneste åpne lesbiske her i landet. Tenk det – i åtte år var jeg den eneste!

Da lovforbudet ble opphevet, kom de hoppende ut av skapet. På kort tid fikk Forbundet et par tusen nye medlemmer – av begge kjønn. Men selv innenfor homobevegelsen måtte kvinnene kjempe for sin rettmessige plass, forteller Kim Friele.

Også i kvinnebevegelsen var de ­lesbiske lenge sett på som annenrangs aktivister. I de store 8. mars-markeringene på 1970-tallet måtte Friele og hennes medsøstre slåss for en plass under fanene.

– Vi hadde noen fryktelige fighter med nyfeministene. Hvis vi gikk i toget med våre paroler, sa de at alle menn i Norge kom til å tro at alle feminister var lesbiske. Det var det samme med fagbevegelsen. Egentlig sloss vi jo for samme sak, både feministene, fagbevegelsen og vi. Vi var også underbetalte kvinner, tvunget til deltid. LO gikk til og med under paroler for kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv – men vi fikk ikke lov til å gå under dem.

8. mars i år, når Norge skal feire hundre år med kvinnelige stemmerett med festforestilling i Kristiansand, kommer Kim Friele med hallingstakken sin og spesialinvitasjon i hånda. Hun blir trukket fram som like­stillingsforkjemper og kvinneaktivist. Hun er blitt æresmedlem av Arbeiderpartiet og ordinert av Kongen. Hun kan leie sin Wenche den lille turen ned til sykehjemmet uten å bli utskjelt. I dag er hun til og med blitt invitert av Kirken for å holde foredrag om likeverd for konfirmantene.

– Ja, heldigvis har verden gått framover. Hvis ikke, hadde jeg nok hoppet i Ustedalsfjorden!

Alder: 77 år.

Familie: Partner med Wenche Lowzow (86).

Yrke: Aktivist, foredragsholder og forfatter.

Aktuell med: Deltar i markeringen av ­stemmerettighetsjubileet.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy