karin.svendsen@fagforbundet.no

– Noen har det i blodet at de må ut. Jeg tror de ville blitt mer deprimert om de ikke fikk komme ut i frisk luft på fine dager, sier Mari Trogstad, hjelpepleier ved Åssiden hjemmetjeneste i Drammen.

En bedre løsning

Monica Andersen, sykepleier og kollega av Mari Trogstad, er enig i at bruk av GPS påvirker livet til brukerne i positiv retning. Også hun er overbevist om at muligheten til å bevege seg fritt til tross for en demenslidelse øker livskvaliteten til brukerne.

Enkelte ville vært utrygge og holdt seg inne hvis de ikke hadde blitt utstyrt med GPS. Andre ville sannsynligvis ha gått ut uansett.

– Da er det betryggende både for pårørende og oss at de har med seg en GPS, mener Andersen og Trogstad.

Hjemmetjenesten på Åssiden har vært med i et forsøksprosjekt i snart ett år. Tre av deres brukere har fått utlevert en GPS. Erfaringene så langt gjør at Andersen og Trogstad håper hjemmetjenesten i framtida får mulighet til å bruke hjelpemiddelet på brukere som er i god fysisk form og som liker å bevege seg utendørs selv om orienteringsevnen svekkes.

– Det må være bedre enn at vi må låse dørene deres, sier Trogstad.

Etisk balansegang

Personalet kan når som helst spore opp brukerens posisjon hvis han eller hun har på seg GPS, bortsett fra hvis brukeren befinner seg innendørs bak tykke betongvegger eller på toget. Personalet kan dessuten ringe opp bruker og på den måten hente inn informasjon om hvor han eller hun befinner seg ved å tyde bakgrunnsstøy. De kan også gå inn i GPSens historikk og se hvor brukeren har vært flere dager bakover.

– Vi kan alltid spore dem opp, men vi må tenke nøye gjennom det før vi gjør det, sier Monica Andersen. Hun er tydelig skeptisk til de utstrakte muligheter for overvåkning som utstyret gir.

– Det er en krevende balansegang mellom brukers sikkerhet og pårørendes trygghet på den ene sida og personvernet på den andre sida, syns hun.

Krever felles rutiner

I løpet av det første halvåret med GPS har hjemmetjenesten bare én gang sporet opp en bruker. Det var en som hadde satt seg på bussen og mistet oversikten. Han ble hentet ut av bussen etter tolv timer uten næringstilførsel og toalettbesøk.

Personalet er svært tilbakeholdne med å bruke utstyret for ikke å trå over brukernes grenser for privatliv. På spørsmål om når de kan tenke seg å spore en bruker, svarer Monica Andersen:

– Hvis vi ikke har sett noe til brukeren tidligere på dagen, og han eller hun ikke kommer hjem mens vi er der for å ta kveldsskift, vil jeg vurdere sporing.

Foreløpig har de ikke diskutert seg fram til felles rutiner, men både Monica Andersen og Mari Trogstad føler behov for felles refleksjoner for å finne felles retningslinjer i forhold til hver enkelt bruker.

Mye må avklares

Åssiden hjemmetjeneste har tre brukere som nå prøver ut GPS. Felles for dem er at de bor alene, at de er positive til utstyret og at de er flinke til å ta det med seg når de går ut.

– Målet er å gi brukerne større frihet, og det har de fått, mener Mari Trogstad og Monica Andersen.

Men de er fremdeles i startfasen etter bare noen måneders bruk av GPS, og de tror nødvendige avklaringer omkring bruken av teknologien vil komme etter hvert, blant annet kriterier for sporing.

Før hjemmetjenesten sporer opp en GPS, kontakter de pårørende for å høre deres mening. Det vil de også gjøre hvis de en gang føler seg tvunget til å gå inn på historikken.

– Siden GPSen ikke virker på for eksempel et kjøpesenter, og historikken viser en adresse utenfor et kjøpesenter hvor brukeren pleier å gå, kan vi føle oss trygge. Da er det ikke nødvendig å forstyrre ham eller henne.

Et annet spørsmål som må avklares, er hvem som skal hente en bruker som har gått seg bort. Det var ikke avklart før prosjektet var i gang, men nå har de inngått avtale med pårørende til alle tre brukerne om at de selv henter ved behov.

– Vi har ingen vaktsentral, og vi er presset på tid. Vi vet ikke hva vi gjør den dagen vi har en bruker uten pårørende som ikke kan hente ham eller henne, og vi ikke har tid. Men det kan jo tenkes situasjoner hvor vi må be politiet om hjelp, sier de to.

Når en person beveger seg utendørs med Safecall, den GPSen som brukes i Drammen, kan han eller hun påkalle hjelp ved å trykke på en knapp, omtrent slik trygghetsalarmen virker innendørs.

Per i dag går signalet til hjemmetjenestens base eller til pårørendes mobiltelefon. Personalet er redd for å overhøre signalet, for det er ikke høyt. De håper derfor at hjemmetjenesten snart blir utstyrt med smart­telefoner slik at de kan regulere tone og volum på signalene.

Smarttelefoner vil også gjøre det mulig for personalet å holde kontakten med GPSen når de ikke er på basen.

For brukere som går lange turer, er det mulig å legge inn et elektronisk gjerde med varsling hvis brukeren beveger seg utenfor.

For personalet er det teknisk mulig å spore opp brukeren med GPS når som helst. De kan også programmere GPSen til å sende signal med bestemte tidsintervaller. Dessuten kan de gå inn i historikken til GPSen for å se hvor brukeren har vært.

De som går inn i historikken, eller sporer en bruker, må dokumentere at det var nødvendig.